Sniff

En illusjon,,

Er en deilig tilværelse som bringer deg vidre og som noen ganger er helt nødvendig.

Når den brister og sannheten stiger frem, blir fremtiden skremmende og uforutsigbar.

men samtidig gir det deg en helt ny vei, for illusjonen er jo brutt og noe flott og sant er i fremmars.

En illusjon er jo noe du har trodd på og levd for.

men det er jo ikke sånn at en ny illusjon ikke kan dukke opp og gi deg gode hverdager og gode mål,,, for kanskje er det sånn at alt brister gang på gang på vei til det som er sant for deg.

Vi reiser,, god tur vi reiser hjem.

Sinna dama puster og peser over sin egen prestasjon og forpester lufta, ødeleger dagen til andre og mener hun har rett i det.

Det er ikke bare bare å la være å bli forpesta av påstander og dårlig oppførsel, men tar nå et kraftig innpust og puster ut forurensningen. Så avslutter jeg med et symbolsk kyss på pannen til sinna damen og ønsker henne lykke til.

Så prøver jeg å ta tilbake dagen hun har ødelagt, skal klare det basta.

HVA SER DU SØSTER?

Hva ser du søster her i din stue?

En gammel og besværlig frue.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,

Hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt du gjør,

Men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og se- det er mer!

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

Den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti i et lykkelig hjem

Med foreldre og søsken- jeg elsker dem!

Jeg er ungmø på seksten med hjerte som banker

Av håp og drømmer om romanistiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn,

I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem-

Mot alt som er vondt, vil jeg verne dem.

Og barna vokser til, med gråt og latter.

Så blir di store, og så er vi atter

To voksne alene som nyter freden

Og trøster hverandre og deler gleden

Når vi blir femti og barnebarna kommer og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen

Og sitter alene fra kveld til morgen,

For barna har egne barn og hjem-

Det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,

De trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.

Min styrke, mitt mot blir snart tatt fra meg.

Ryggen blir bøyd og synet svikter, jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og mitt hår er grått.

Med hørselen skranter også så smått.

Men inne bak skrøpeligheten finnes det ennå

 Så meget vakkert å minnes:

Barndom, ungdom, sorger og gleder,

Samliv mennesker, tider og steder.

Når alderdommens byrder tynger meg ned,

Så synger likevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære

Er det at evig kan ingenting være.

Så hva ser du, søster?- en tung og senil og trett gammel skrott?

Nei, prøv en gang til.

Se bedre etter- se om du kan finne,

Et barn, en brud, en mor- en kvinne!

Det er meg du må prøve og se og finne.

(Anonym dikter. Oversatt fra Dansk av Oddny Reitan)

Hva ser du søster?
I din lille stue, hva ser du som jeg ikke ser?
Kan du! se hva jeg ser?
Eller bare lager du deg din egen lille historie om hvordan  ting er
utifra din egen lille historie?, om hvordan ting skal være!
Det er ingen som går i samme sko skal vite.

Det å ta ansvar for et sted, der du går, på din egen vei, på vei til et sted, et sted du enda ikke engang vet hvor.
Hvem i hele denne verden kan den veien?, din egen verden!?
Hvem kan vise deg noe som helst på denne veien som bare er din.

Mystisk det å være seg selv nok. Hvem er du egentlig? vet du det? vet jeg det? Når er jeg meg? hvem er du egentlig når du spørr deg selv?

Er vi bare en liten runddans av omgivelsenes påvirkningskraft? eller klarer vi å stå der som oss selv?

Hvem er du egentlig? har du tid å kjenne etter, puste ut puste inn, når gjorde du sist noe som bare gledet deg selv?

Hvem er du søster mi? egentlig! )

Ingen kan svare på di dypeste spørsmål fra en som er bunnløs av svar.

Noen ganger er det bare å logge ut, ingeting å melde. bare tanker som svirrer ut i luften som en sverm av mygg uten fattning for verden, bare sugen på blod, og totalt uforstålig for mennesker, bare etterlatter kløende irreterende bulker, totalt uforsående for folk. Og man blir sittende å lure på sånne små rare spørsmål om hvorfor finnes disse små krypende? det er et lite spøsrsmål og totalt uintreasant for di fleste, men det må da finnes et svar på dette å? , «sorry», men jeg er et sånt vesen som går i di små dybder og tenker at det må jo være en mening med mygg også? selv om det er vanskelig å finne noen logikk i det! Her jeg sitter å klør på 17 myggstikk. logg ut logg inn, hva annet kan man gjøre?

(ironi)

Skipp skipp fare, noe kom over meg,, skvipp skvippfare.                       En liten sjel nærmet seg, skvipp kvipp fare, veltet boller og kjeler skvipp skvipp fare, men jeg sto stille og kjente på skvipp skvipp fare og forsto at der var du lille sjel, forlatt i forvillelse av her og der, det var bare derfor du laget slik bråk, syns du er flink jeg, du vil bare videre men vet ikke hvordan og da må man ta di midlene som er til rådighet. Jeg gir deg den tilliten du trenger,, tror jeg, men som dagene går,,, svipp skvipp fare, Alt for mye å gjøre og jeg kan ikke se deg eller høre deg,, men så kommer svimmhelhet ramlende over meg på forskjellige steder i lokalet. Ok nå er det vel på tide å fortelle hvor jeg er: i gamle byen fra 1600 tallet og dette lokalet som jeg er i var tidligere et slaveri.

Slipp meg fri!! sier du,  ja ok,, men hvordan i rablebukta gjør man det da? Herregud hvor jeg blir svimmel og rar i hodet. Hva mener du? sier jeg. Du ser meg, sier du, eller føler meg, tenker jeg da, men skipp æv.!? andre ord og settninger dukker opp i hodet mitt og det slår meg om det var kanskje slik di «snakte» på den tiden,, Det ramler inn med kunder og jeg tenker ikke lenger på mitt lille rare møte.

Dagene går og alt er som det burde være,, bortsett fra en intens svimmelhet, må ta meg 5 etter å ha laget verdens beste vaffel røre, og værer fred og ingen fare fare svippskavapp. Da visper og sleiver raser rundt på kjøkkenet mens ingen er tilstede. Og jeg tuller med at det sikkert bare «spøsekklene» som holder på!, til min kolega som sitter sammen med meg på utsiden,, og bare gleder meg over og glemmer fortsatt mitt lille møte, mens jeg driver av gårde mot et sted fordi jeg lever og har valg og ingen har min makt. Jeg skal snart avgårde og jobbe på en bolig for utviklingshemende er spent og litt redd, nytt for meg, hva om jeg ikke kan kommunisere med dem?, hva om jeg ikke skjønner hva dem vil?

Jeg ankommer mitt nye arbeidsforhold er spent og livredd for hva som skal møte meg av utfordringer. Di første 4 dager er opplæring på hver person, det går bra,, noen lettere enn andre, fortsatt litt redd helt nytt for meg og jeg aner ikke en dritt om hvor mye dem skjønner eller aner, jeg bare møter di som hvilkens som helst menneske. Etter en ukes tid begynner jeg å bli godt kjent med alle, og jeg blir så utrolig glad i dem alle. Di er fire damer med forskjellige behov, bare en snakker, men på et lite barns nivå, den ene har galgenhumor men ingen språk og ingen bevegelse, men klar i hodet og vet hva hun vil, like gammel som meg selv, og med en porsjon galgenhumor sjøl er vi et godt team, jeg utsetter meg for påkjøring av rullestol og latteren er i gang, (heldigvis var jeg lett på foten) men det slår meg hvor glad hun er,, og jeg blir så ydmyk over at jeg er helt frisk og så utrolig utaknemmelig for det, og jeg skammer meg litt, men reflekterer over mitt liv og tenker,, hvor fort vi glemmer, og hvor mye vi tar for gitt. Så dere for unskylde meg meg, men jeg måtte drepe den store edderkoppen som krøyp rund sengen hennes!

Med min følsomhet ble jeg ganske forfjamset da jeg hilste på min nye kolega og hun bare overser meg og gidder ikke engang å svare da jeg presenterer meg, at det går ann tenkte jeg, for et sted!, og her skal jeg være en mnd.! Da en prikker meg på hodet og sier at dette er … som du skal være med i dag,, hæ? sier jeg, å ja,,, jaa:) Hei, sånn ja, og får nok en utfordring da jeg ikke skjønner helt hva en autist har for vaner og at det faktisk blir katastrofe når en flytter på ting og logikk blir noe du finner på en øde øy med vulkan utbrudd som du faktisk ikke kan komme til, for da blir du svidd eller  for å si det sånn du har ingenting der å gjøre bare hold deg unna og la naturen gjøre sitt. Bare spyl litt i kantene så det ikke går over styr, men ellers så er denne vulkanen ganske flott.

Det slår meg at det er en sammhenheng med slaveriet og spøsekklene og disse menneskene, di vil bli sett og satt fri eller forstått og det gir meg en helt ny mening av møte med mennesker, for alle vil bli satt fri og alle vil være!

Alt har en mening og alle er elsket.

Da har jeg klart å rømme vekk fra slaveriet for en stakket stund, men de folka der er ikke nådige og jeg blir vel hentet med lenker og pisk før uka setter inn igjenn.

Men men lever man på 1700 så er det sånn,, nei da, det er bare kos og gøy om dagen, jobber blant slaver og spøsekkler hehe,  mye fantastisk åndelig føde i gamle byen.

En noe stor kontrast til dataverden, tenk alle tankene som forsvant uti horisonten på den tiden, nå blir di puttet inn her.  skal se kanskje kommer jeg med en storry fra 1700 tallet hvis kontakten er der:))

Ha en fortsatt nydelig helg alle vakre mennesker:))

Har du sett får en søtnos som ligger å koser seg på forsiden av bjørnehiet.

Mamma kommer og forer og barberer leggene dine og vokser barten din!!

ikke bare bare å være bjørne mamma skjønner du!! hehehe