Svanefar

Før kom denne svanen sammen med maken sin, vi kalte dem for Svanhild og Svanefar. De var her og fikk mat, hver morgen og så dro de igjen. Noen ganger kom de tilbake på ettermiddagen også. Hele sommerheim-tiden, hvert år.

For noen år siden, begynte det å komme bare en, alene. Det var Svanefar. Vi lurte veldig på hva som hadde hendt og ventet i mange dager på å se Svanhild. Hun kom aldri. Og han fant seg aldri noen ny make. Svaner gjør ikke det. Han ser litt sørgmodig ut og har lett for å bli sint. Det er nok fordi han savner Svanhild.

Jeg har snakket med ham, noen ganger, når han har kommet for å spise. Men, som du vet, er han litt gretten og lei. Kanskje han svarer eller kanskje ikke. Det vet vi aldri, før vi har snakket til ham. Men jeg tror han er litt ensom. Det er ikke lett å være enkemann.

Jeg har spurt hva som hendte med Svanhild. Da bruste han med fjærene og svømte fort frem og tilbake, så kom han til bryggen igjen og fortalte at en stor, hvit fortfort-båt hadde kjørt på henne, en dag de var på vei hit. Den hadde ikke stoppet en gang.

Hadde det ikke vært fordi Svanefar hadde sett noe fint gress ved en liten holme, trodde han at han hadde vært død også. Han følte seg litt skyldbevisst også. Han hadde nemlig ropt til henne at han hadde funnet noe fint gress. Så han trodde at hun ikke hadde vært oppmerksom nok. Og så kom den store, hvite fortfort-båten og kjørte på henne. Det var veldig sørgelig alt sammen, fortalte han og det rullet en liten tåre ned på nebbet hans. Og så svømte han avgårde med brusende vinger. Han ville nok ikke snakke så mye om det, tenker jeg.

Jeg så at han hadde litt vondt i benet sitt, men det ville han ikke snakke om, neste gang han kom til frokost. Han spiste, hveste litt til meg, sånn som han gjør til katten, vet du og svømte avsted. Så han syntes nok at jeg litt masete og plagsom, tenker jeg. Jeg spurte ham om han syntes det var vanskelig med alle disse store fortfort-båtene og de andre store båtene, men da lo han av meg. Han kunne vannet og havet sitt, sa han. Og så ble han alvorlig og ba meg huske på å se meg for på vannet, slik at jeg ikke kjørte på noen.

Noen ganger er han tålmodig med meg og snakker litt omstendelig om mat og tider.

Han vil gjerne ha frokosten tidlig, men han ser jo etter om døren står oppe. Gjør den ikke det, tar han en liten sving og kommer tilbake senere. Ettermiddags-maten er det ikke så farlig med, han kan godt finne på å hoppe over den, Og så liker han best loff og hamburgerbrød. Han sa at jeg behøvde ikke gi ham så mye grovbrød, for det var han ikke så glad i. «Skal jeg ha fiber, foretrekker det gresset ved holmen her borte» sa han til meg. Og han må jo få bestemme litt, han også.

Svanefar begynner å bli en fin gammel herre, så det er ikke sikkert at vi ser ham neste sommerheimtid, så vi får fôre ham godt nå.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge