Jul hos Flippersen

Tre trapper opp, til høyre og litt nedenfor bortenfor bor familien Flippersen om vinteren. Iår ville fru Flippersen samle familien til jul. Hun hadde snakket med dem som bodde i Apodemus_sylvaticus_bosmuis2bryggerhuset, under utedoen og hos Storebarnet og Minstebarnet. Og bedt dem si fra til de øvrige.
Hun begynte å mase på herr Flippersen i begynnelsen av november. «Du må samle mye mat, slik at alle får det de liker best. Og glem ikke å snuse på lysene. Det er noen duftlys, det skal vi ikke ha! Vanlige, solide stearinlys er tingen. Og glem ikke kakelysene i øverste skapet i bryggerhuset. De skal være til pynt, ikke mat, så bitemerker vil jeg ikke se!»
Herr Flippersen ble fort lei av alt maset og dro ned i brygga. Der fant han en taustump og noen skall etter sandkrabber. Han stuet det hele godt bort, slik at ingen skulle finne skattene hans og ta de med seg. «Man vet jo aldri hvilke mus som reker her.» sa han til seg selv. Og tenkte på spissmusen han hadde jaget i kjøkkenskapet. Han hadde tenkt å blidgjøre fru Flippersen med ting hun kunne pynte med. For hun begynte å bli bra grinete, bare fordi han ikke sanket og samlet hele tiden. «Det er direkte uansvarlig å stresse så mye» sa han til seg selv. «Det må da hun forstå også».
Da han skyndte seg over engen fant han noen nøtter. De ville han ha og ropte på fru Flippersen. For så mange nøtter klarte han ikke å bære i hus, alene. Fru Flippersen kom og ble veldig blid da hun så alle nøttene som han hadde funnet. «Tenk om vi fant like mange til», sa hun, «da kunne alle de voksne få en nøtt hver.» At det bare var seks nøtter og at det var flere enn tolv voksne mus tok hun ikke så tungt. Matematikk lå ikke for henne, pleide hun å si, når noen pekte på feilregningene hennes.
I det rommet som ikke var noe rom, bare et åpent loft, gjennomsøkte hun hver krok og krik. Det tok sin tid, for der var det stablet både solstoler og blomsterpotter, noen ryer og et Maarud-gårdspstort uteteppe lå der også. Men i den sofasaken som sto der, hadde noen glemt en halvfull pose med potetgull og noen kjeks. Det hadde hun ikke lagt merke til. Og en pute med deilig fyll i. Den skulle hun huske på senere, tenkte hun. Nå var det mat som sto på planen.

 

 

Hun laget spiskammers i det borteste og kaldeste hjørnet. Stablet kongler med frø i, både gran og furu, potetgullposen ble for tung, så hun tok litt og litt av gangen. Lysestumpene og 800px-hazelnuts.hovedspaltekjeksbitene lå side om side. Og så hadde Flippersen funnet et stykke såpe. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle få det til å rekke til alle, men fant til slutt ut at hun bare fikk legge det frem, slik det var. Alle hadde jo skarpe tenner. Nøttene hadde sitt eget område og noen tørkede bær lå sammen med dem. Og hun jaget stadig herr Flippersen fra spiskammerset og skjente på han. Men han sa: «Jeg ville jo bare smake» uten at det hjalp det spor.
Lille julaften våknet fru Flippersen tidlig. Det var noe hun hadde glemt, fant hun ut. Men hva? Maten var i hus. Og serviettene de hadde funnet kunne være duker. Jaja, hun fikk begynne å pynte til jul. Hun rusket i herr Flippersen og mente at han kunne da ikke bare ligge der og sove, når hun hadde det så travelt. Han fikk samle potene og trå til. Mente hun. Flippersen strakk seg og mente at det var da voldsomt til mas. Det var da ikke jul før i morgen? Masser med tid, god tid, med andre ord. Men fru Flippersen maste og kjaste og snakket med seg selv. «Skulle ha husket noe, vet det var noe, men hva?» mutret hun hele lille julaften. Og kommanderte Flippersen hit og dit. Og Flippersen hjalp til så godt han kunne. «Må ha juletre! Ut og finn.»
Egentlig var herr Flippersen glad for å kunne komme unna litt, så han gikk gladelig ut på juletrae028_05juletrejakt. Samtidig kunne han jo hente skattene i brygga, tenkte han. Han fant taubiten, men det var bare et sandkrabbeskjell tilbake og han mistenkte Minkene for å ha forsynt seg. Likevel, han bar opp det han hadde funnet og la det i gangen, nede.
Juletre? Det var verre, tenkte han, han fikk gå opp til den store grana og se om ekornet hadde bitt av en passende bit, slik at han fikk et passende juletre. Men alt han lette, det var ingen passende bit, ikke under den store grana i alle fall. Så tenkte han på sommerboligen ved den lange trappen, der var det en gran, kanskje det lå noe der? Men, nei. Ikke noe der heller. Skuffet gikk han tilbake. Og for ikke å få alt for mye skjenn, tok han med seg taubiten og sandkrabbeskjellet opp.
Fru Flippersen tok det hele ganske pent, sa bare at hun ikke hadde ventet noe annet og at hun selv skulle lete, i morgen, for nå var det kvelden og mørkt.
Så kom julaften og fru Flippersen så seg fornøyd omkring, nå manglet bare juletreet, det kunne hun sikkert finne selv. Men så kom hun på det hun hadde glemt, puten med det deilig fyllet. Det var hull i det ene hjørnet. Lett å få tak i det myke og hvite, som ikke var kaldt som sne. Og hun skyndte seg til sofasaken mens hun ropte til her Flippersen. «Komoghjelp» «Komoghjelp» og Flippersen kom stormende. Han trodde fru Flippersen hadde vært utsatt for en ulykke. Han hadde ikke fått på seg tøfler en gang. Da han oppdaget at fru Flippersen ikke hadde vært utsatt for noen ulykke, sa han bare: «Hva i all verden skal du med den sneen, det er jo nok av den ute?» Da fru Flippersen forklarte at det sikkert var fint å bruke til å sitte i eller på, fnyste han bare og sa at han, for sin del, klarte seg utmerket uten. Dessuten hadde de vel bruk for et juletre, om han ikke husket feil?
Han mumlet ergerlig mens han gikk ned trappen, «Trekke inn sne i huset, huh, nå har det rabla for henne. Det blir jo kaldere en kaldt da.»
På sydsiden av huset var det en helt ung og ny gran, der hadde det vært noen og beitet, han grantopptrodde kanskje det var rådyr eller elg, i alle fall lå det en liten kvisttopp på bakken. Akkurat passe til å være juletre. Men det var et slit å få det med tilbake. Han var på nippet til å gi opp, mange ganger. Sneen lå og det var ikke noen gang under den, på sydsiden av huset. Men han fikk det med seg og triumferende bar han det helt opp. Fru Flippersen ble så glad og klemte ham godt og sa at flinkere ektemann var det ingen som hadde.
Så pyntet de treet med litt tinnfolie og med biter av tauet han hadde funnet, kakelysene ble plassert på passende steder og det begynte å strømme på med slektninger. Og alle ble begeistret over treet. (herr Flippersen var veldig stolt). De roste fru Flippersen for oppdekningen og det myke hvite, som var så godt å sitte på og i (fru Flippersen rødmet, men kunne ikke la være å sende Flippersen et overlegent blikk). Men en ting hadde alle glemt, fyrstikker! Og de kom ikke inn der fyrstikkene lå. Så lysene ble stående utent og brukt som mat, likevel. Kanskje det var bra at de ikke fant fyrstikkene. Det kunne ha gått galt med åpen ild, tre trapper opp, til høyre og litt nedenfor bortenfor.
Da kirkeklokkene ringte julen inn ønsket alle hverandre god jul, sang musevisa og deretter så spiste de. Tror du de forspiste seg? Tenk, det tror jeg 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge