Heksa fra Øya hvor drømmene bor

Det var en gang en øy hvor alle drømmene bodde. Der bodde også en stor og snill bamse og en liten og flink heks. De bodde sammen med pusekattene sine og hadde et flott tuntre hvor fugler og katter likte seg.

En dag snudde bamsen på ørene sine, selv om det var vinter og han egentlig skulle ha sovet, og lyttet. «Hysj», sa han til den snille heksen, «det er noen i en skog som er litt lei seg. Jeg hører ei lita jente snakke med rådyret om jul, men hun er visst ikke helt glad». «Jeg skal se etter, jeg.» sa heksen og svang seg på kosten og vips var hun av sted. Det tok ikke lange tiden før hun var tilbake.

«Det var noe med hus og stort og ikke bål», sa den snille heksa. «Jeg tror vi må gjøre noe med det.» Og bamsen og heksa tenkte på en løsning. Men det var ikke så lett, for den lille jenta hadde ikke så mange ord, enda. Rådyret hadde mumlet betryggende til henne hele tiden, så alt heksen hadde prøvd å lytte, fikk hun ikke helt med seg, hva jenta sa.

«Tja» sa bamsen «vi har da hus å låne bort, kanskje til og med gi bort. Kanskje vi skal sende det? Men da må du gjøre det mindre, ellers vil ikke postverket ta det med seg.» «Usj, sa heksen, «sånne verk kan være vriene, men jeg skal gjøre som du sier, for jeg tror ikke jeg skal ta en ny tur. Vinden og regnet fikk meg nesten ut av kurs på vei hjem. Så pakker vi inn og sender det med verket.» Det gjorde de.

På julaftens formiddag var mormor i den kassen som verket legger post i, der lå det en pakke. Mormor var fryktelig nysgjerrig, det er hun alltid. Så den beste av oss tok hånd om pakken og sa: «Vente nå mormor, du er verre enn småmor. Du skal få pakke opp, men spise julemat først.» Og for en gang skyld maste ikke mormor mer. For den beste av oss sa at de måtte være gode forbilder og det vil mormor gjerne.

Da mormor hadde gått tre ganger rundt i huset og sett at hun var helt alene, pirket hun litt i papiret. Til ingen nytte. Den snille heksen visste sikkert hvordan mormor er og hadde nok pakket med omhu.

Endelig, etter minst tre evigheter, var de ferdige med julemiddagen og kunne åpne pakker. Småmor skulle hente, den beste av oss lese på, for det kunne ikke småmor, så skulle den som pakken var til, åpne. Mormor prøvde å snike litt i køen for hun var så spent på pakken verket hadde hatt med seg, men til ingen nytte. Så fant småmor pakken og den beste av oss leste, før han var helt ferdig med å lese (mormor hadde hørt at han sa mormor) trev mormor tak i pakken og pakket ut. «Å,» sa småmor, «bo der. Det er fine hus, dyr og hane på taket og bål».

Så tok de hverandre i hendene, småmor, den beste av oss og mormor, mormor satte en liten tå bort til det største huset og dermed ble de bittesmå og kunne bo der. Småmor ble så liten at hun nesten ikke synes en gang. Så nå bor de i husene som den store, snille bjørnen og den lille, snille heksen på Drømmeøya sendte dem. Og der tror jeg de kommer til å bo, lenge. Om du hører etter, kan du høre at småmor legger mer ved på bålet, for da bråker det litt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge