Fru Stikk, Fru Bær og Enkefru Stikkelsbær

En tidlig, tidlig morgen satt jeg på svaet som går mellom huset og sjøen. Det var så tidlig at jeg tror at bare solen og jeg var oppe. Hverken du eller pappa var våkne. Jeg satt der med kaffekoppen min og hørte tre gammeldamestemmer. Jeg hørte først bare to, men jeg skjønte at det var tre, etterhvert. De snakket med hverandre og de er så gamle at de sier De til hverandre.

«Fru Stikk, er De våken?» hørte jeg, «Hallo, fru Stikk er De våken?» En knirkende og litt søvnig stemme svarte, «Javisst, De behøver ikke rope, fru Bær, så klart jeg er våken. Det har jo kommet folk i huset.» «Ja, tenk, og barnet er med, håper hun ikke brekker noen av grenene mine», den første stemmen skalv litt i røsten, «i fjor brakk hun en, den var riktignok gammel og klødde fryktelig, men hun behøvde da ikke brekke den.» Det raslet forarget i bladene.

Den andre stemmen sier; «Det var noe annet da gammelfruen levde, da fikk vi da stell, disse unge har ikke begrep om stell. Husker De da de nesten grov opp enkefru Stikkelsbær?» «Ja, men det var da ikke disse, det var dem før, de som bygget på huset.» «Gid er det så lenge siden? Enkefru Stikkelsbær, er De våken? Var det disse eller dem før dem, som holdt på å grave Dem opp?» «Enkefru Stikkelsbær?» «Hun har da vel ikke frosset ihjel i vinter, der er jo ingen som sørger for noen ting lengre», den første stemmen er nesten sint i røsten.

Jeg hørte ikke noe på en lang stund, bare forarget bladrasling og jeg skjønte jo at buskene ikke var fornøyd med oss. Så jeg tenkte at det må vi gjøre noe med.

«Snakk nu litt høyere, fru Stikk, jeg hører ikke så godt lengre, jeg har for mange gamle kvister med lav og slikt som stenger for hørselen. Hva spurte De om?» stemmen knirket enda mer en de to første. «Var det disse store menneskene eller dem foran som holdt på å grave Dem opp», nesten ropte fru Stikk.

Det var tydelig at enkefru Stikkelsbær tenkte, for det knaket og knekket i grener. Etter en lang stund svarte enkefru Stikkelsbær: «Det var mannen til gammelfruen som holdt på å grave meg opp. Da fikk han kjeft av gammelfruen», det knirket av latter i stemmen til enkefru Stikkelsbær. «Han bar friskt vann og fant ny jord og støttet meg opp på alle bauger og kanter, mens gammelfruen holdt øye med ham. Det var da de bygget på huset, vet De.» Og de tre gamle buskene kniste nesten ved tanken på at gammelfruen hadde vært streng med mannen sin. Det var ikke mange som torde være strenge med ham.

«De er nå søte, de små, når de kommer med koppene sine og plukker modne bær», fru Bær var rent vemodig i stemmen, «men det er jo ikke som da gammelfruen kom og tømte oss for bær og puslet om oss. Kanskje det blir litt stell på oss om vi slutter å gi så mange bær?» Fru Stikk sa at hun hadde ikke tenkt å gi mindre bær, det var nå engang det hun var her for, sa hun. Og gamle enkefru Stikkelsbær var enig med fru Stikk. Men det hadde vært godt med litt stell, det var de enige om alle tre. «Og», sa enkefru Stikkelsbær; «de menneskene burde snakke til herr Kirsebær, nå er rett før han tar både vann og sol fra oss.»

Så da får vi finne frem sakser og raker og sette igang slik at de tre fruene blir gladere og gir oss masse stikkelsbær. Jeg vet ikke om jeg tør å snakke til herr Kirsebær, han er så stor.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge