Familien Flippersen

Husker dere nøtten vi fant i trappen, første gang vi kom i år? Da jeg spurte om dere hadde glemt å plukke opp etter dere og dere sa at dere ikke hadde tatt med nøtter inn, ifjor? Det var dumt av meg å tro at det var dere. Det var naturligvis fru Flippersen som hadde glemt eller forsøkt å gjemme den. Dere vet at familien Flippersen bor inne i sommerheimen om høsten, over vinteren og flytter ut når våren kommer? Så for dem er dette et vinterhjem.

Her inne har de plass nok, de finner nesten alltid noe vi har glemt, som de kan spise. I isolasjonen bygger de reir og har det lunt og godt. Småingene leker over hele huset, om vi har glemt å lukke dørene godt, siste gangen vi drar. Det så dere jo på sovesofaen oppe, der hadde de gnaget hull i trekket, slik at vi måtte skifte det. Men når vi husker å lukke, leker og bor de på loftet. Og i trappen kommer vi nok til å finne spor etter dem, hver vår. Hr. og fru Flippersen kommer seg alltid ut for å finne mat, når de har spist opp alt de kan komme over her inne. Det skal ikke store hullet til. Etter hvert som småingene blir store, finner de seg koner og menn og disse flytter også inn, helt til våren kommer.

Men de har jo et sommerhjem også, dit flytter de når tiden kommer. Den tiden tror jeg er rett etter at vi har kommet første gangen. Vi ståker og bråker for mye for de små musene, så da drar de til sommerhjemmet sitt, under den lange trappen.

Nå kan en jo lure på hvorfor de velger å bo under en trapp, der flyr det katter og folk og bikkjer opp og ned, veldig mye. Men hvis dere går opp åtte trinn og titter mellom trinnene, tror jeg dere skjønner hvorfor de flytter dit. Der hvor det ser ut som om det er en liten veranda eller terrasse, er det en hule. Der bor hr. og fru Flippersen, sammen med de minste. De store, med koner og menn, må finne seg andre sommerhjem.

Jeg møter fru Flippersen av og til. Hun og jeg har en liten faddersladder om barn og slikt når det passer. Men stort sett ser jeg henne bare fyke forbi med et eller annet hun har funnet til mat. Fru Flippersen klager litt på hr. Flippersen, «han er ikke flink nok i huset», sier hun. Og han er ikke så dyktig som henne når det gjelder å sanke mat.

Jeg vet ikke jeg, han har da vært i full sving med rederydding og annet når jeg har sett ham. En riktig travel, liten mus.

En dag jeg satt i trappen for å se om bjørnebærene hadde begynt å blomstre, satt han på verandaen og så på meg. Jeg lurte på om det var noe han ville og spurte om det. Da fortalte han at fru Flippersen hadde klaget på matsankingen hans og at han syntes det var så trist at hun ikke var fornøyd. Jeg sa at jeg kunne miste litt kjeks på trappen og så kunne han ta med seg kjekssmulene inn. Da smilte hr. Flippersen og sa takk. Jeg smuldret kjeksen, la smulene i trappen og gikk. Neste gang jeg var i trappen og det var ikke lenge etter, var all kjeksen borte.

Noen dager senere møtte jeg fru Flippersen igjen og da var hun blitt tykkere. Siden vi av og til snakker om barn og barneoppdragelse og sånt, spurte jeg henne om hun skulle ha småinger. Men, neida, hun fortalte at hr. Flippersen var blitt så flink til å sanke mat og at han hadde hatt med seg masse kjeks i redet, så hun hadde nok bare spist litt for mye. Hun mente bestemt at det var nesten samme gode kjeksen som vi har i skapet, bare litt bedre, som hun sa. Og jeg sa at det var bra at hr. Flippersen hadde blitt flinkere. Hun sukket og sa at hun håpet det ville vare. «For han er nå en skippertaksmann, den godeste Flippersen», sa hun.

Så gikk det noen dager uten at jeg så hverken hr. eller fru Flippersen og jeg lurte litt på om noen hadde spist dem. Og jeg gikk mange turer til og i trappen for å se etter dem. Og plutselig stakk hr. Flippersen snuten ut av hulen. Han så seg raskt rundt og hvisket: «Har du mere kjeks? Nå er det ikke noe annet hun vil ha. Jeg tror hun venter småinger.»

Nå hadde jeg ikke mer igjen av den kjeksen for den hadde vi spist opp og det sa jeg til ham. Jeg kunne se at han ble lei seg. Men jeg fortalte at jeg hadde en osteskorpe som var blitt så tørr at dere ikke ville ha den. Og spurte om han ville ha den. Han hang litt med hodet, men mente at det var et forsøk verdt. Jeg skar opp osten og la den i trappen og gikk.

Da jeg kom tilbake, stakk han hodet ut, så seg om og hvisket at det var ikke akkurat det hun hadde lyst på, men det gikk greit, likevel. Det beste hadde nå vært kjeks, da.

Så imorgen når vi tar båten til butikken må dere hjelpe meg med å huske kjeks.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge