Eplekrig

Dere vet at jeg pleier å henge opp hengekøyen mellom de to epletrærne? Ja, da, vi henger den alltid opp, det er noe av det første vi gjør, når varmen kommer. Der lå jeg i går og hadde tenkt å ta meg en liten lur, mens dere og pappa var og fisket. Da jeg nesten sov, hørte jeg at de snakket sammen. Da fikk jeg greie på noe rart.

De to trærne heter Inger Marie og Torstein. Jeg visste ikke at det var gutt og jente eller hva de heter, men det visste kanskje dere? I alle fall så sov jeg nesten, da jeg hørte at det knirket og raslet. Jeg tenkte først at det var en fugl eller et ekorn som lagde lydene, men da jeg hørte ord, epletreord, skjønte jeg at jeg hadde tatt feil.

«Måtte hun bruke den grenen», sa en damestemme, «den bruker hun alltid. Jeg får gnagsår. Hver forbaskede år får jeg gnagsår. Og så vondt tau hun har brukt i år. Det er sikkert syntetisk. Jeg liker det slett ikke. Kanskje jeg skal la henne falle i bakken?»

«Nåda, Inger Marie, er du grinete? Jeg hørte da at du sa at det skulle bli hyggelig når de hang opp denne hengedingsen». En mannestemme svarte. «Du gledet deg til det, sa du, for det betyr at det er varmt i været og at det blir masse lek og styr på enga. Hun har brukt samme grenen som hun bruker hvert år, hos meg også, men klager jeg? Og du kan da ikke bare brekke grenen, fordi hun ikke vet bedre.»

«Dumme Torstein», sa Inger Marie, «hun skjønner jo ingenting. Jeg prøvde å si fra i fjor, da jeg sendte gjesten hennes rett i bakken. Men nei da, samme leksa om igjen. Hvordan skal vi få henne til å forstå. Jeg vet det ikke er lett, for hun er jo bare et menneske. Går omkring, har ikke røtter en gang». Inger Marie var nok litt oppbragt og lei. Og da er det greit å få sagt fra om at man er lei og hvorfor.

«Nå må du roe deg, Inger Marie», sa Torstein, «de stakkars menneskene kan da ikke noe for at de har ben og ikke røtter. Det er jo ikke alle som har så gode røtter som oss. Du husker hvordan det gikk med Gullregn, hrmfff, til pass egentlig, vokse vilt uten hensyn. Ja, ja, men du skal jo være glad for at de kommer og passer gresset og slikt. De kunne latt være vet du. Du må være litt snill og overbærende.»

«Snill og overbærende, sier du?» Inger Marie er syrlig i stemmen, hun er jo et epletre. «Hvem var det som pepret henne i hengekøyen med epler i fjor, det var ikke meg. Og så sto der som uskyldigheten selv, etterpå. Men helt dum er hun ikke. Hun skjønte at det var dine epler. Jeg hørte hun mumlet noe om at det var da rart, eplene er ikke modne ennå og enda så faller de ned. Og så sa hun at Torstein modner jo ikke før oktober. Ha.»

«Du er ikke noe sommereple du heller, jeg hørte de sa at du også behøvde å bli lagret, før de kunne ha ordentlig glede av deg. Nei, vi gutta er nok noe annet, jenteepler, phø». Torstein raslet med bladene og klikket med grenene. «Hva skjedde med Filippa kanskje? Borte som en sviske. Ikke vet jeg hva som skjedde med henne, men de skar henne i alle fall ned. Jenteepler altså.»

Dette minnet jammen om en skikkelig eplekrig. Jeg fant ut at jeg kom nok ikke til å få sove, med så mye krangel og så mye bråk, så jeg gikk ut av hengekøyen.

«Der kan du se», sa Inger Marie, «nå jaget du henne også. Fy skam på deg. Kanskje de ikke kommer til å bruke hengekøyen fordi du er så kranglete.»

«Åhå, hvem begynte å……….» stemmen til Torstein ble svakere og svakere etter hvert som jeg gikk vekk fra trærne. Og til slutt hørte jeg ingen av dem mer.

Men jeg gikk ut senere og fant andre grener å bruke til hengekøyen og de hadde fått gnagsår begge to, så jeg må passe på hvilke grener jeg bruker, neste sommer. Mens jeg holdt på hørte jeg ikke noe eplesnakk, hverken fra Inger Marie eller Torstein.

Så da var de vel sure på hverandre, da. Men det går over.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge