Einer og Gullregn

Like ved bryggerhuset, foran den lille steinveggen vokste det bare busk og kratt. Ikke noe annet enn et virvar. Så kom det en vinter med streng snø, kulde og is. På våren kom stormen og ryddet vekk og så var det fin jord og gode vilkår for dem som ville vokse der.

Et lite einebær hadde blåst dit og spirte så fint. En fugl hadde vært i en hage langt borte og spist gullregn og lagt fra seg et frø, forrige høst, nå spirte det også.

I flere år sto de sammen og vokste og ble store, de var i grunnen gode venner og vel forlikt. Ikke like i veksten og utseende, men det var greit.

Men så begynte Gullregn å breie seg veldig, syntes Einer. Han fikk ikke plass. Gullregn ble høy og fikk mange stammer og blader. Det ble nesten ikke sol igjen til Einer, den vokser ikke så fort. Men fortsatt var de vakre sammen. Tette, grønne Einer med små lilla bær og vakker form. Og store flott Gullregn med blader og rakler av gule blomster, som siden ble til belger med små ertefrø inni.

Men så syntes Einer at nå hadde Gullregn gått over streken og tatt mer plass enn nødvendig og snakket med litt streng røst: «Hør nå her, Gullregn, nå må du begrense deg. Det går ikke an at du breier deg så veldig. Det blir hverken sol eller muld igjen til meg.» Han dirret litt i grenene over motet han hadde vist. For Gullregn var jo så mye større.

Men Gullregn svarte ikke, bare vokste og vokste.

Einer ble skuffet over at Gullregn ikke ville høre på fornuft. For om Gullregn hadde gjort det, kunne de jo ha stått der, side om side og vært vakre, sammen.

Neste vår sa Einer: «Du kan ikke bare ta all denne plassen. Jeg skal også leve. Dessuten har du jo ingen blader om vinteren, bare nakne stammer og grener. Du gir ikke ly til noen.»

Gullregn ristet på bladene sine og så på Einer: «Jeg blir så stor jeg vil. Dessuten kommer jeg langveis fra, du er jo en skikkelig heimføding. Ikke har du vakre blomster som lyser som gull, ikke har du belger med ertefrø heller. De stikkegreiene dine gir vel ikke særlig ly, tenker jeg. Og ikke vokser du fort.» Gullregn svaiet i vinden.

Einer svarte ikke med en gang. Han tenkte seg godt om. Gullregn hadde jo rett på sitt vis. Men han likte ikke at Gullregn var så stor på det og mente at han ikke var til nytte. Det var han jo. Småfugler fant ly for vinteren inne mellom grenene hans, bak den tette muren av barnåler. Og så hadde han jo einebær, de kunne spises av både mennesker og dyr. De var ikke giftige, slik som Gullregns. Han tenkte med seg selv at han ville vente til våren igjen, før han sa noe. Men da skulle han virkelig si fra.

Så kom høsten med fryktelige vinddager. Og vinden rusket og slet i Gullregns store kroner og mange blader. Røttene til Gullregn klarte ikke å holde de mange stammene og grenene på plass, så hele treet falt over ende. Og da våren kom spirte ikke noen av Gullregns mange grener. Treet var helt dødt.

Det var litt trist, syntes Einer, men det var jo ikke noe å gjøre med.

«Man skal ikke vokse seg større enn man kan tåle», sa Einer og vendte grenene mot solen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge