Den gamle vinsjen

Insje er pensjonist, han er ikke helt fortrolig med det, det betyr at han egentlig gjerne skulle ha hatt noen båter å arbeide med. Men det har han ikke og det kommer han ikke til å få, heller, tror vi.

Som de fleste eldre herrer har han fått noen fargeforandringer med tiden og alt er ikke like glatt, flott og greit. Han har blitt rusten, sier han. Og det har han. Tannhjulene har satt seg fast, fordi ingen har husket å ha fett på dem. Og du vet selv at det ikke er lett å få dem til å gå rundt. Jeg tror nok han er litt lei seg, innimellom, og drømmer om forna dar, det betyr at han drømmer om gamle dager. Etter at oldefar døde og det ble slutt med hans bruk av Insje skulle onkel bruke den, men det var lettere å ha båten sin et annet sted og dermed ble Insje pensjonist.

Men da Insje var ung og flink og sterk, da var det anderledes. Da ble han brukt når en av fiskerne, slik som onkelen til bestemor, måtte ha koggen sin opp av vannet av en eller annen grunn.

Da bestemor var liten, bodde de jo her og oldefar brukte båt for å komme til arbeidet. Da måtte de ha Insje, for koggen skulle jo repareres og holdes fri for rur og gress og slikt. Det gikk noen år som bestemor, onkel, oldemor og oldefar bodde her. Siden flyttet hele familien og huset ble leid bort.

Og da de som bodde her om sommeren, før oldemor og oldefar laget sommerheim, behøvde å få båten sin opp og ned av vannet for å skrape for skjell og gress eller for å gjøre noe annet var Insje glad og fornøyd.

Han var travelt opptatt til tider, men han hadde fri innimellom og de som brukte Insje var flinke til å passe på at Insje fikk det han skulle av fett og olje. De passet på ham og begynte han å ruste litt, tok de en stålbørste og skrapte vekk rusten. Det likte Insje veldig godt. Han ble en helt ny vinsj sa han.

Etter at sommerheimen ble sommerheim var alle guttene blitt store og alle skulle ha båt og alle skulle mekke på båtene sine. Da hadde Insje masse å gjøre, helt fra våren og til langt ut over høsten. Og når vinteren nærmet seg var det mer enn en båt som skulle på land. Når båtene var kommet på land, gikk oldefar til Insje og ga ham full overhaling, det vil si at han så etter at alt var i orden med Insje og at han reparert det som ikke var i orden. Det hadde oldefar gjort bestandig og de som leide sommerheimen var også flinke til å passe på Insje. Så fikk Insje på seg vinterklærne sine og ventet på at det skulle bli vår.

Så ble oldefar gammel og brukte ikke Insje så ofte, og guttene skaffet seg plastbåter og Insje ble mer og mer arbeidsledig. Oldefar passet like godt på Insje som han pleide, men det rart med ting som ikke blir brukt, de forfaller og mister noe, jo lengre det går mellom hver gang det blir brukt. Til slutt ble Insje bare brukt to ganger i året, hvis ikke noe gikk istykker. Da begynte Insje å sture og være vrangvillig. Han hektet tannhjulene sine skjevt i hverandre og ville ikke oppføre seg ordentlig. Men det var nok fordi han var lei seg.

Så døde oldefar og onkel skulle ha båten og Insje. Det gikk på et vis, i noen år. Insje ble brukt noen få ganger i året, men onkel syntes Insje fant på så mye rart. Onkel byttet noen deler og forsøkte det beste han kunne for å blidgjøre Insje, men Insje ville egentlig ikke arbeide for onkel. Han savnet oldefar. Og da onkel sluttet å ha koggen på enga, ble Insje pensjonist. Onkel så etter ham på et vis, men nå ville ikke Insje noen ting mer. Så nå står han der og ser utover sjøen, når han ikke sover, og savner oldefar og gamle dager. Husk å klappe ham når du går forbi. Han var en flott vinsj i sin tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge