Skjerm, skjerm i min hånd, si meg …

Ikke speil, speil – nei skjerm, skjerm vis meg hvem som er vakrest her. Og naturligvis vil skjermbrukeren gjøre sitt beste for å være vakrest. Nok om det, det er egentlige ikke det jeg skriver om.

Jeg undrer meg over den hysteriske omfavnelsen av teknologibruk i en hver henseende. Det tastes, trykkes og sveipes skjermer over en lav sko. Store og små.  Hva når snuppa på 3 blir 13? eller poden på 1 blir 11? hvor flinke har de blitt i mellommenneskelig kommunikasjon? Kan de lese slik at de forstår hva bøkene forteller, eller må det emoijs, etikker eller GIFer til? Kan de lese kroppspråk? Klarer de å skille mellom en kvinne som vil dem vel og en som er fyk forbannet? Har de mimikkforståelse? Er det et smil eller en sorggrimase som sees. Er øyebrynet hevet på en litt skøyeraktig måte eller er det et utrykk mishag? Det er å håpe at de i blant bruker stemmen til noe mer enn å synge karaoke, slik at gjenkjenner følelser som ikke er påtatt eller redigert og kommer til uttrykk på naturlig vis, gjerne i en ansikt til ansikt -situasjon for skjermen har ikke anledning til å gi deg dette.

Skjermen kan ikke videreformidle annet en idé om en klem, en omfavnelse eller en ørefik. Skjermen kan ikke ta deg i hånden og trykke den slik at du kjenner det.
Skjermen kan ikke tørke bort tårer.
Skjermen kan ikke le slik at den faller ned av stolen eller får hikke.

Dette er min bekymring.
Barn risikerer å vokse opp uten nødvendig kompetanse i mellommenneskelig omgang.

(Foto: Shutterstock / NTB scanpix)

 

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Politikk -samfunn og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til Skjerm, skjerm i min hånd, si meg …

  1. Eva sier:

    Jeg har undret meg over det samme. Ungdommen og de taster i ett, sjekker face, Instagram, Snapchat og snakker du til dem får du ikke svar. Hva sa du? Dette er ikke bra.

  2. Anne-Mari sier:

    Eg tenkje ofte på dette. Kvar skal det ende.
    Eg har barnebarn frå 5 år til 18 år, og alle er nokså hekta på
    nettebrett og telefonar.
    Det er nok tida som er sånn, og det er lite me eldste kan gjere med det,
    men eg må tilstå at eg er litt bekymra.

  3. Lisa sier:

    Yngste barnebarn er drøyt tre måneder. Hun er s å intenst med i samspill og tar tur på lyd og bevegelse og smil. Foreløpig er skjerm uaktuell for henne. Håper jeg…Men observerer at den godt voksne førstegangsmoren, vettug jente, snakker om at barnet må ‘trene’ og ‘øve’ motorikk og ferdigheter. ‘Lære’ små babyer å krabbe? Øve styrke i armene? Hvorfor? Jo, det er helsesøster som bruker disse begrepene, som sier det er viktig å starte tidlig med ‘trening’. Det finnes app’er for dette. (At jeg mormor, fagspesialisten, sier stimulering, dialog og kommunikasjon trumfer trening for bebiser, blir dårlig mottatt. Må slutte med det).

    Jeg lurer virkelig på hvorfor norske helsesøstre forfekter motorisk ‘trening’ for spebarn fremfor dialogperspektivet. Og om de bruker app’er som hjelpemiddel/metode i veiledningen av foreldre? 🙂 Den skal tidlig krøkes…..

    • mormor mormor sier:

      Lisa
      Jeg har også hørt snakk om å trene barn, babyer, men hva i all …. det er bare å gi dem anledning til å røre på seg, leke med dem og snakke og synge med dem.
      Dialoger er vel det ultimate?
      Det er så mye unødvendig skjerm og app-bruk at det burde være omvendt. Heie på fjes til fjes og i samme rom.

      Jaja, det kommer vel en app om å dø også, om en stund.
      Klem 🙂
      mormor recently posted..Skjerm, skjerm i min hånd, si meg …My Profile

  4. Donald sier:

    Jeg tror vi er mange, som undrer os over hvor meget en lille skærm kan fange opmærksomheden. Jeg hørte engang en filosof-sociolog fortælle om bylivet gennem de sidste århundreder, altså tider, som vi ved mere om. Det var ikke godt at gå på gaden i de store byer og kigge på andre, se dem ind i øjnene, man lod blikket flakke lidt, måske var der nogen, man ikke ville snakke med, måske var der bare så mange at man blev anonym og ville skille sig ud hvis man stirrede på folk.

    Men så fandt forretningerne på at lave udstillingsvinduer og skilte og reklamer osv, så man i det mindste havde noget som man gerne (meget gerne) måtte kigge på.

    Kan det tænkes, at grunden til at både unge og gamle graver sig ned i skærmenes giffer og jodpegger og video er at man er sky, genert, ikke har lært hvordan man indleder en «small-talk» samtale?

    Engang så jeg en lille bog hvor en kvindelig forfatter beskrev, hvordan man kommer i kontakt – (en mand kunne aldrig finde på at skrive den slags?) – i supermarkedet, på spadsereturen, på promenaden.

    Nå det blev en lang kommentar til et gammelt indlæg, men klem alligevel! 🙂 <3

    • Mormor sier:

      Donald
      Det kan være noe i det, men likevel. Hvordan skal man så lære å hanskes med ansikt til ansikt relasjoner?
      Vi er ikke like flinke til det fra tidligere, men nå ser det ofte ut til at det meste skal formidles via en skjerm?
      Det bekymrer meg.
      En liten pike jeg vet om, vel, liten og liten, kan ikke dette. Hun spør sin tante om de ikke heller kan «Skype» eller snakke sammen på telefonen.
      Klem på deg 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge