Skjerp blikket, igjen

Jeg har gjemt et vers fra en kjent sang i teksten her. Finner du det?

Du vet er det er vinter når gradestokken ikke vil vise varmegrader. Når det ikke er grønt ute, noen grønne gresstrå kan du nok støte på, men de er i mindretall og lager ikke et grønt teppe.
I stedet har det kommet et snedryss, vakkert nok, men som sagt, kaldt. Om morgenen eller i måneskinn er det vakkert, med snekrystaller glitrende som diamanter. Trærne får sitt av diamantdrysset de også, jeg har et tre i hagen som trenger det. Etter at Isachsens gravemaskiner hilste på. «God dag,» sa grabben og dultet borti, den var ikke velkommen og gjorde mer skade en gagn. Det var ikke noe storveis tre, men du kan tro jeg var ergerlig. Likevel. Jeg snakket med gravemaskinmannen (som om det hjalp, vi sto nå der og myste på hverandre), men han bare ser på meg og sender meg så videre. Til svensken som langt fra gjerne ser meg. Jeg klager alltid. Men med dårlig planlegging, kommer det uventede hendelser. Som ovner som hopper og piper som blir litt rare. Jeg fikk lys på veggen, ikke julelys, selv om det begynte å nærme seg desember, men indikatorlys for risting. Og med det utsagnet fikk jeg lyst til å be ham bruke alminnelige norske ord (svensken altså). Men holdt tann for tunge.
Men… jeg heiste ikke noe hvitt flagg for overgivelse. I stedet sa jeg (kanskje liitt skarpt og høyt?) at jeg håper de ville sette ting i stand etter seg og nå hadde jeg kommet over toppen for tålmodighet. Den fikk jeg bare mumling som svar på. Og blanke, litt tomme øyne. Jeg følte meg ikke som noen stjerne, der jeg tuslet hjem. Og da naboen spurt om jeg ville ha skyss, svarte jeg ja, enda hun vingler veldig når hun kjører. Og det er jeg ikke glad for. Den dagen føltes litt bortkastet. Men må man si fra, så må man. Og det skal man.
Når det drives arbeid, sånn rundt forbi, ligger det mye rart rundt om kring. Rett foran nedkjørselen til meg lå en stump av en skinne. Foglarna vet hva den ble brukt til, uansett, den fikk et lite spark, for blid var jeg ikke, der jeg gikk. Evensen så meg og lurte på humørståa. For han kunne se at noe var i veien. Det er ikke like lett å forklare hva som er i veien, det er sjelden bare en ting, selv om den største raget høyest. «Jeg har vært og snakket med Isachsen» sa jeg. «Skal si jeg møtte forståelse» Det var stygt sagt, for det er ikke alt som kan avgjøres på stående fot eller sittende bak.» Og fortalte om pipen. «Jeg kan huske da veveriet var i gang» sa Evensen. «Og et minne sitter som spikret. Da sprekken i brannmuren bevegde på seg». Jeg grøsset. Det var et minne jeg ikke ville ha. Og så ristet vi på hodet i kor og håpet det ikke ville vederfares oss noe mer.
Om det blir slik? Om vi får vår vilje. Så ja. Men Gud vet…

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Årstid - natur og merket med , . Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Skjerp blikket, igjen

  1. gamle ugle sier:

    Mormor, dette var vanskelig. Kanskje en sang jeg ikke kan? Finnes det også, selv om jeg kan mange.
    God førjulskveld, klem –
    gamle ugle recently posted..desemberingredienserMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge