Å bli tatt på alvor

Jeg hadde et blodtrykksfall på fredag kveld. Det visste jeg ikke. Jeg visste bare at jeg følte meg klein og utilpass. MEN jeg gikk ikke og la meg. Klokere nå enn før.

Svimete, sliten og med usj i hele meg ringte jeg til legevakten. Tenkte at det måtte være råd å få, der. Fikk råd og ambulanse og et lite opphold hos de hvite englene på sykehuset.

Iført nattskjorte, nattsokker og morgenkåpe (og truser) ankom jeg det gule huset på den andre siden av elven. Målinger ble gjort og hmmming foretatt av hyggelig akuttlege. «Hm …» sa han, «nå var du lur, med den historien fra sist, var dette det eneste rette.»  Ok, tenkte jeg. Ingen sure miner der i gården, hverken hos akutten eller meg.
Blodtrykk? Jo da, det hadde jeg, men lavt. «Må måle mer» sa akutten, «men ikke her. På avdelingen» Og så var det opp på avdelingen. Der var det klokke, klokken på undersøkelsesrommet hadde jeg ikke lagt merke til. Da sa tiden nesten tolv. Huh, tenkte jeg, blitt av tiden??
«Skal du ha noe å sove på?» sa hyggelig og søt søster, «du kan det vet du. Du virker litt urolig.» «Nei takk, sa jeg. «Får bare hangover i morgen og orker ikke det i tillegg. »

Så ble klokken ett på den nye dagen og øynene seg endelig igjen og jeg sov helt til tre. «Katter, mat og dør» føk gjennom hodet mitt. Husket jeg? Dermed var det duket for sterk tankevirksomhet, derfor ble klokken halv fem før øynene mine ikke orket å være åpne mer. Ulvetimen er ekkel.

Klokken seks bråvåknet jeg og lurte på hvor jeg var. Halv syv kom pilleglasset med formaning om ikke å ta pillene før jeg hadde spist. Og så gjorde jeg det.

Nå var det sjefsvampyrtid (hun er dyktig), målestasjoner for blodtrykk og hjertevirksomhet, liten faddersladder om avisskriverier (de hadde hengt opp skriveriene mine på vaktrommet og var veldig fornøyd med det jeg hadde skrevet) og så ble det stille. Lenge. Ikke hadde jeg briller, ikke hadde jeg penger med meg. Mobilen og nøkkelen til utgangsdøren hadde jeg jo fått med, men ikke noe annet. TV på rommet? Ja og siden jeg ikke kunne lese, så jeg på TV. Så mye har jeg ikke sett på TV på flere år.

Lege kom, hun hmmet litt. Røntgen må til, mente hun og jeg tenkte, «mildemadonna, dette kommer til å ta tid og kattene har ikke mat.» Det tok tid. Ikke for at jeg jeg har så veldig mye i mot å bli tatt hånd om av de flinke, tid har jeg i overflod, men …

Etter hvert falt alle brikker på plass. Røntgenbildet ble tolket og godtatt, råd ble gitt og oppklaring av hva som antagelig var feil ble gjort. Litt vel lavt blodtrykk, ikke reise seg fort, ikke bøye seg fort, TA DET MED RO, ikke vær hurtig og litt mindre medisiner.  Så kunne jeg dra hjem.
«JA takk,» sa jeg og tok taxi hjem. Og håper på litt høyere blodtrykk fremover og ingen blodtrykksfall.

Er jeg ikke heldig som bor her i Norge?

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Mormor er ikke bra og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

6 kommentarer til Å bli tatt på alvor

  1. Mathilda sier:

    Alles Liebe und Gute für dich ❤❤
    Mathilda recently posted..Zitat im BildMy Profile

  2. Og så leser jeg dette. Kan en «like» slikt da? Nei, på ingen måte. Kanskje du skulle høre litt mer på din omtalte «kvakk» ? Men noen innkjøringsproblemer må en vel regne med. Når en får nye liv utlevert. En må lære deg selv å kjenne på nytt, på en måte. Hvem er jeg nå? Det kan ta tid det, mormor.

    Ønsker deg alt vel og lykke til med en snarlig bedring og raskest mulig takling av nye utfordringer. Godt du fikk stabilisert trykket og fikk nye «formaninger». Og nå kommer jeg ikke med noen pekefinger, den har du fått tidligere. Tommelen opp for dagen og dagene fremover!

    • mormor mormor sier:

      Karl
      Det som er vanskeligst er å erstatte den «vanlige farten i kroppen» med en som er noget saktere.
      Jeg er velsignet med glemsomhet, så jeg glemmer at jeg egentlig er litt syk, for det har jeg vært så lenge og dermed hender det saker og ting.
      Til min store glede, ikke noe jeg gjorde, men medisinalt betinget. Det vil i klartekst si, for mye medisiner. Redusert nå. Jippi for at man har medisiner og jippi for at dosene kan reguleres.
      Pekefingeren har jeg sett (hahaha) og prøver å tenke meg om 🙂
      Klem sønnafra Sinsenkrysset 🙂
      mormor recently posted..Å bli tatt på alvorMy Profile

  3. gamle ugle sier:

    Jo, vi er heldige som bor i Norge. Godt å høre at du er i farta igjen. Medisinbalanse er ikke alltid på plass med en gang, men må til.
    God valgkveld, jeg håper tross alt på skifte. Noen bør ut av maktkontorene.
    Klem –
    gamle ugle recently posted..debattMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Gamle ugle.
      Noen bør definitivt ut av regjeringskontorene. Maktkontorene er på ulike plasser, men blir noen av maktmenneskene sendt på dør, kan det endre seg.
      Godt valg. 🙂
      Jada, er i farta, litt vel mye fart kanskje, men det ordner seg vel etter hvert 🙂
      Klem 🙂
      mormor recently posted..Mer gravingMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge