Den store samtalen

Jeg satt og tenkte på hva jeg skal si til mine barn og min bror. Om hva jeg egentlig vil skal skje, når jeg blir skikkelig syk og veien tilbake til livet blir smertefull og lang, om den i det hele tatt finnes.

Den beste av oss og jeg snakket sammen om det, men vi glemte å ta med jentene i hele samtalen, den tabben skal ikke gjentas.
Det hele ble aktualisert den 15. august. Nå kan man vel si at hjerteinfarkt som blir tatt tak i tidlig, er relativt enkelt å få gjort noe med. Det jeg merker best er at hjertet stanset og de måtte komprimere meg for å få det i gang igjen. Ribbenene og brystbenet forteller i klartekst om det. Men som jeg sa til kvakken min, «heller litt vondt i ribbena enn død.» For det er bare det og noen piller som skiller dagen i dag fra den 14. august. Ingen skade har oppstått og kondis og desslike kan øves opp (etter at ribben og brystben ikke krangler for mye).

Det er ikke alt som går på skinner når man blir syk og jeg vet at kuren ofte kan være verre enn sykdommen og at utfallet er meget uvisst i enkelte tilfeller. Hva da?
Jeg vet at jeg ikke vil leve for en hver pris. Jo, jeg vil gjerne leve, men livet videre bør ha en mening, for meg også. Ikke bare være en eksistens i smerter. Skal jeg tilbringe noen måneder, for ikke å snakke om år, som tilnærmet grønnsak, koblet opp til ulike livsforlengende maskiner?
Nei, er det ikke håp, er det ikke håp og da skal mine barn og min bror vite at de ikke behøver å tvile riktigheten av å si; «Stopp, dette vil hun ikke».

Men vi må snakke om det. Har du gjort deg opp noen mening om dette?

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Helse og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Den store samtalen

  1. Bente sier:

    Da jeg fikk diagnose MS for tjue år siden, var denne diskusjonen aktuell. Doktor Christian Sandsdalen gav en ms pasient en dødelig dose morfin og Ketogan. Saken gjorde inntrykk på meg. Hun var rammet av «min»sykdom. Nå var hun død etter eget valg,og ved hjelp av en lege.
    «Ett år etter blir dr. Sandsdalen dømt for å ha forøvet et annet menneskes død. Etter Høyesteretts vurdering blir han likevel å regne som straffri.» Sitat fra Minerva.
    Jeg var gjennom mange runder. Jeg endte opp med at for meg, er det ikke vi som skal bestemme døden. Vi kan ikke vite. Hva om alle tror det er på tide,men i virkeligheten vil i gjerne se kirsebærtrær uten for vinduet blomstre. Jeg vet ikke, og jeg håper jeg aldri trenger ta stilling til dette på ekte.
    Klem til deg. Jeg er glad for at du kom levende fra hele hjerte-historien
    Bente recently posted..Fra Prekestolen til Besseggen..My Profile

    • mormor mormor sier:

      Bente
      Jeg har tenkt og tenkt igjen og tenkt en tredje gang.
      Nei, jeg skal ikke velge å dø, jeg skal ikke det, men jeg vil at mine, når jeg ikke lenger kan ta beslutninger skal slippe å undre seg eller kvie seg for å ta en beslutning. om mitt liv.
      Som skrevet: «Ikke liv for en hver pris». Kanskje enklere nå man har hatt et liv? Levd et liv i lang tid? Blir prisen for å se kirsebærtrærne blomstre så høy at jeg ikke ser kirsebærblomstene?
      Klem fra en som er glad i livet og glad i og for deg 🙂
      mormor recently posted..Den store samtalenMy Profile

  2. Donald sier:

    I den anden post skriver du at det måske er lidt respektløst at skrive «kvakken» om legen, — ja, det er lidt malplaceret. Somme tider bruger man fordrejninger og kælenavne for at gøre opmærksom på at texten er let og ikke så alvorlig.

    Det store spørgsmål: Giver det mening at leve videre? Det er så svært at svare på, og mulighederne for misbrug er så mange, at man har opgivet at lave en finere grænse, og nøjes med én regel: Det er forbudt at dø med vilie.

    Og så passer det ikke alligevel. Min gode afdøde vens kone havde job som Social-og Sundhedshjælper på det lokale socialcenter og fortalte om en gammel mand, 100 år, som havde vendt sig mod væggen og ikke ville spise mere.

    Han døde.

    Nu har du som du siger mulighed for genoptræning. Min overvægtige, storrygende ven Thomas fik et hjertetilfælde for ca.20 år siden, han fik af en eller anden grund hjælp til at komme på hospitalet, og ved indgangen kunne de se, at han havde brug for hjælp, kom ham på en båre og kørte ham på intensivafdelingen, gav ham medicin, men hjertet gik i stå alligevel, men heldigvis var han på intensiv-afd. og de kunne hjælpe med det samme.

    De sagde bagefter, at han havde 50% hjertekapacitet tilbage, og at det var nok, men at han skulle passe på.

    Han har overlevet i så mange år. Han er IKKE sundheds-apostel 🙂 Hvis han var det, ville han måske se bedre ud i dag.
    Donald recently posted..Sidste marker indenfor hørevidde høstetMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      Jeg gjør mitt for at jeg skal holde meg så frisk som mulig, er jublende glad for at vi har et «vesen» som funger, her i byen.
      Nå fikk jeg ikke noen følgeskade etter det de kunne se, så det var ikke akkurat dette jeg tenkte på.
      Mer dette: Når det blir så alvorlig at det ikke lenger er håp om noe som helst, det er da jeg ikke vil at himmel og jord settes i bevegelse for at jeg skal eksistere en lite stund til.
      Jeg vil at mine mennesker skal vite at jeg mener det slik som jeg har skrevet. Jeg vil gjerne leve, men med dobbel strek under leve og ikke for en hver pris, dersom prisen er kun eksistens.
      Har noe å gjøre med klare meldinger, tror jeg.
      Klem på deg 🙂
      mormor recently posted..Den store samtalenMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge