Mor er oppe, endelig

Han kjente det gynget, han var sikker på at det gynget og han ropte ut. Han hørte noen si: «Dette er ikke trygt, vi må finne en annen løsning.» En kvinnestemme sa: «Jeg ser ikke den røde filla lenger, Hva har skjedd? Har’n svima a’?» «Veit vi hvor bred denne dumpa er? Er det noen som vet det?» «Må være Jensen det, er han i nærheten?» «Oppe ved huset, tror jeg,» sa damestemmen. «Jeg ringer gubben.»
Han skottet bort på henne, hun hadde lukket øynene, han trodde hun pustet. Men kattene? De hadde jo gått. Brått fikk han panikk. Han ropte av all sin kraft, «Nå MÅ dere komme, ellers kommer dere for sent!» Han kavet for å komme så nær at han kunne kjenne om hun pustet, brått var det noe som ga etter og han kjente kvister rispe seg mens han falt ned mellom kvister og kvas. Han landet ikke mykt og brølte av smerte og så ble det svart.

Langsomt vendte bevisstheten tilbake, over seg så han trestammer, kvister og grener, grønne planter strevet seg opp mot lyset, mens det var, ikke mørkt, men dunkelt der nede. Han hadde det vondt. Både i kroppen og i sinnet. Hvordan var det med henne der oppe? Han visste, han trodde i alle fall han visste, hvordan det var med ham selv. Men hun hadde virket så svak og tander der hun lå. Hadde de fått henne ut av knipen?
Han forsøkte å reise seg opp, så langt som mulig, benet ville ikke hold ham oppe. Han grep tak i de nærmeste grenene og forsøkte å heise seg opp.
Så gynget det, igjen, og han tenkte; nå faller hun også. Han lukket øynene. Og ba til en gud han ikke trodde på.

Så kom det rare lyder ovenfra. Metallyder og noen som bannet. Og så hørte han stemmen hennes, den var ikke sterk og klar, men den var hennes. «Ikke slik, det er noe som holder igjen». Så hørte han sagelyder og flere metallisk klank, noen ropte på en stige til og noe tau. Blått, ikke det grønne, det ble bare lite synlig. Og en lett båre og. og. og.
Han lot øynene sige igjen, han var så sliten og han begynte å fryse. Bare de fikk henne opp så var han fornøyd.

Han skvatt, Marmaduke satt på en gren ikke langt fra ansiktet hans, han ville strekke ut hånden og klappe katten, det var slikt et kjærkommet syn. Kan hende han bare innbilte seg at Marmaduke satt der? Marmaduke murret, han hørte det nok. Omstendelig strakk han hånden mot katten og nikket for seg selv, ingen innbilning. Katten var der.

Så ropte det noen, han krakset frem et «her», men det det var kanskje noen annen det ble ropt på? «Det ser ut som om han har falt gjennom her» sa noen. «Håper han ikke har falt helt ned, det blir et sant helvete å få ham opp derfra.» «Kratt og grener og omtrent null sikt?» En annen stemme spurte og fikk svar: «Trenger sagen og bind tauet rundt meg, slik at det synes hvor jeg er, det er nok med en som ikke sees.» Små grener føk forbi og sagspon drysset, metallyden kom nærmere og han fikk øye på nederste delen av en aluminiumsstige, den satte seg fast.

Marmaduke likte ikke utviklingen og stakk og han hørte noen si: «Hvor kom den katta fra?» Han fniste, han ville si «herfra» men det kom bare noen rare lyder.
Etter en stund hørte han «Hadde’n rød skjorte?» Det ble bekreftet. «Da er jeg på rett vei, det er noen røde filler på noen grener lenger borte. Jeg må være forsiktig slik at jeg ikke detter i hue på ham, jeg ser’n ikke, ennå.»

Etter en evighet så han en arm med en sag, han samlet fukt i munnen, slik at han kunne rope:»Her er jeg». Så så han et svett fjes og hørte: «Dette var ikke noe lurt sted å være, men nå skal du også opp.»
Han hørte bare «du også» og brast i gråt.

Forrige del

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Fortellinger og annet rart og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Mor er oppe, endelig

  1. Donald sier:

    Endelig er mor reddet! Og ham, hvis øyne vi er nær, du også, bliver reddet.

    Jeg er lidt i tvivl om hvad slags hul og hvor meget klippe og træ der er, men især den første scene hvor han får øje på mor efter at være faldet, den var meget visuel, og den sidste her er fortalt så man tænker «det er noget forfatteren har oplevet».

    Det er fantastisk godt at du fik skrevet denne historie! Det kan være svært at komme igang, sørg for at blive ved! 🙂

    Klem på dig! ❤
    Donald recently posted..Grådige Træer – nu med Meget Færre BlomsterMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      JA, endelig kom de seg opp. Rettere – ble hentet opp.
      Det er nok så at det bygger på en del selvopplevde hendelser. I skråningen nedenfor treffer jeg ikke på helt de samme utfordringene, der lager rådyrene og elgen gangstier. Vet ikke om grevlingen og reven velger de samme. Men det er mye nok tull og træl til at jeg klarer å sette fast sko og slikt.
      Og jeg falt gjennom noe kvas og under tre stammer som ble felt, det var ikke gøy. Selv om jeg var et litt stort barn. Jeg kom meg opp på egen hånd.
      Klem på deg. 🙂 ❤
      mormor recently posted..Astrid Meland skriverMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge