Fant mor, hva nå?

Forsiktig stavret han seg frem, noen ganger sviktet grunnen under ham, synes han. Kan hende det var et veltet tre eller noe under alle de grønne tingene. Han stoppet litt, ropte ut

i været og plutselig var Marmaduke der igjen. Han dyttet på leggen hans og gikk bortover på skrå. Trainspotter balanserte på en forhøyning og mjauet svakt. Da hørte han noe. En stemme. «Er det pusen til mor? Hente noen.»

All forsiktighet var glemt, hurtig beveget han seg i retning stemmen, men han kunne ikke se annet enn grønt. Han ropte: «Jeg kommer, jeg kommer» og så fikk han se en genserkledd arm. Men hvordan i all verden skulle han komme seg ned dit? Han tråklet seg frem, mens han hele tiden forsikret om at han kom. Og plutselig snublet han og falt.
Han rakk ikke å ta seg for, det gikk heldigvis ikke så fryktelig galt. Men vondt gjorde det og benet var rart. Da han åpnet øynene så han henne. En flenge i pannen hadde sluttet å blø, hun var blek og så frossen ut. Men hun levde i alle fall. Han krøp forsiktig bortover og fikk tak i hånden hennes. «Jeg ramla jeg. Tror det skjedde noe med benet mitt, men nå skal jeg skaffe oss hjelp.» Et lite smil flakket over ansiktet hennes. «Noe naturmenneske har du da aldri vært.»

Mobiltelefonen hadde tålt fallet og han var takknemlig for det. Godt den ikke lå i bukselommen. Han ringte til naboen nedenfor – opptatt. Ventet et par øyeblikk og ringte igjen – opptatt. Han sjekket batterinivået, det var faretruende lavt. Han smilte blekt mot henne, forklarte saken og håpet at det ble ringt tilbake. Hun nikket bare og han syntes hun så enda kaldere ut, enn for litt siden. Han hadde ikke tenkt noe særlig da han gikk etter kattene, så noe ekstra tøy hadde han ikke med. T-skjorten han hadde på seg var våt av svette, men jakken kunne han kanskje få vridd av seg og gitt henne. Han plundret voldsomt for å få av seg jakken, den hang seg stadig fast i noe. Og så ringte mobiltelefonen, midt i strevet med å få av jakken. Innen han hadde rukket å svare, ble det stille. Lenge. Han turde ikke ringe tilbake, i tilfellet det var opptatt igjen.
Heldigvis ringte den på nytt og han prøvde seg med en hurtigforklaring på hvor de befant seg. Og at de hadde behov for legehjelp. Så gikk telefonen i svart.

Han kjente plutselig hvordan alt adrenalinet forsvant, det banket i benet, han hadde vondt i armen og han var bekymret. Han hadde ikke spurt hvor lenge hun hadde ligget der. Hun så stadig mer forkommen ut og han lurte på hvor skadet hun egentlig var. Det var vanskelig å bedømme fra der han lå. Han ålte seg nærmere. Kvistene og treet under ham gynget ubehagelig. Var det et hulrom under? Han visste ikke, han hadde aldri vært i denne skråningen før. For hun hadde så inderlig rett, noe naturmenneske var han ikke. Ingen skråningløper heller.
Han spurte om hun visste om det var fast grunn under alt det grønne. Det tok tid før hun svarte. «Jensen felte noen trær som tok solen fra verandaen for et par år siden, det kan hende det er et lite stykke ned til bakken, jeg husker ikke …» Hun åpnet øynene igjen, så på ham. «Jeg fryser så inderlig og så gjorde det så vondt i skulderen og hoften da jeg falt, men det er bedre nå, kjenner nesten ikke noe til det. Kanskje jakken din hjelper litt? Klarer du å legge den rundt meg?» Klønete la han jakken rundt skuldrene hennes og lurt på hva han skulle gjøre med ermer og armer. «Jeg tror det er greit slik», sa hun. «Det får være bra nok»
«Hva i all verden hadde du for deg? Hvor lenge har du vært her?» Han ventet på svar. Det kom ikke noe.

Han syntes det tok evigheter før han hørt noe annet enn sin egen pust og sine egne dundrende hjerteslag. Han var redd. Hva i all verden skulle han gjøre? Han ålte seg enda nærmere henne, det vonde benet protesterte iherdig, han følte seg langt fra høy i hatten. Han bøyde seg så tett inntil ansiktet hennes som han kunne komme. Hun pustet ennå, gjorde hun ikke? Jo. Han pustet lettet ut. Han hadde holdt pusten, men det var han ikke klar over.

Naboen nedenfra ropte, stemmen kom ovenfra og han hojet tilbake. «Her nede er vi, men vær forsiktig. Det er ikke trygt å gå her.» «Ser ikke noe, kan du ikke få vist meg hvor dere er? På ett eller annet vis?»

Forrige del

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Fortellinger og annet rart og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

14 kommentarer til Fant mor, hva nå?

  1. Anne-Mari sier:

    Spennande histore.
    Så flink du er til å skrive. Fengande.

    Fin kveld frå Anne-Mari

  2. Du kan å fenge 🙂

    klem
    Refleksjon på livsvegen recently posted..Over skya…My Profile

  3. Donald sier:

    «Er det pusen til mor? Hente noen.» (jeg gætter det betyder «er det dig» eller er du Navn/Pusen/min dreng).

    Det er en skrækkelig historie, den tanke at falde ned og ikke kunne røre sig og håbe på at nogen finder én har jeg tit tænkt, især når man står på kanten af skrænterne her, der er 25-40 meter høje og stejle. Hvis man falder, får man fart på og bliver i bedste fald standset af grene på små træer.
    Donald recently posted..Sol igenMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      I dette tilfellet er det katten(e) hun henvender seg til 🙂 Men det forsto du nok.

      Jeg tenkte også på dette med å sitte fast, særlig på et sted som ingen bortsett fra et og annet dyr går.
      Man gjør seg noen tanker når man tusler rundt på ulendte steder. Egentlig er det skråningen nedenfor huset her som er inspirasjonen, jeg «mistet» en blomsterpotte, den ble søkk borte og jeg gikk for å lete etter den. Jeg satte fast skoen i noen nedfalne grener og tenkte mitt. God skoen kunne komme av. 🙂
      Klem på deg 🙂
      mormor recently posted..Snakk,strikk og kaffe på turMy Profile

  4. Donald sier:

    (Nej, jeg troede det var ham eller hende med mobiltelefonen) NU forstår jeg det.

    En inspiration er god til at sætte gang i skriveri. Engang jeg talte med Uffe og Gitte, sagde jeg at det er omsonst at skrive nye bøger. Der er alt for mange, og de gode er allerede skrevet. Nej nej sagde Uffe. Det var jo uden forklaring, men sidenhen er jeg begyndt at stille mig selv spørgsmålet: Hvis jeg skulle skrive noget, som gavner læseren, hvad skulle det så være? Og der er mange svar, de fleste handler om at se evige dramaer, sådan som de optræder i nutiden.

    Jeg kan godt leve mig ind i skrækken for hvad der vil ske, hvis mor pludselig dør.
    Donald recently posted..Sol igenMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      Inspirasjon kommer ofte etter en litt «sær» hendelse.

      Ikke alltid jeg skriver for andres del, noen ganger bare for min egen fornøyelse.
      Det hender jeg ikke vet hvor historien tar meg heller.
      Klem på deg ❤

  5. Donald sier:

    Nei – rettelse: ham eller hende –> ham
    Donald recently posted..Sol igenMy Profile

  6. Donald sier:

    På et billede af den norske flaget ser jeg at du bor høyt oppe, det er ikke så tydeligt, men i en afstand af 50-100 meter ser man gade og tag eller lignende. Klart at man vil lede efter en smuk blomsterpotte, hvis den falder ned, men at kravle rundt på en stejl skråning er nu ikke en god idé. Godt du fik skoen fri og godt at du fik *foden* fri og godt at du kan skrive! Klem på dig ❤ 🙂
    Donald recently posted..Sol igenMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      Og det er forbløffende vondt å ta seg frem utenom de stiene som dyrene bruker.
      Min hvite hengepotte skulle reddes, jeg gadd simpelthen ikke å kjøpe ny, men duverden for et styr.
      Man sier at lykken er bedre enn forstanden, skriver under på det.
      Klem på deg 🙂 ❤

  7. Tilbaketråkk: Leter etter mor | Mormors klagemur

  8. Tilbaketråkk: Der var mor og det ble uventede problemer | Mormors klagemur

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge