Søndag og ingen Albinoni

Ikke andre steder enn på pcen. Platespilleren vil ikke og cden har fått skraper. Så da blir det noe helt annet som surrer og går.
Albinonis Adagio har vært søndagsmorgenmusikk siden veldig tidlig 1970tall. Nå må jeg finne en ny cd. For jeg savner den, også.

I går var det lørdag, en hyggelig lørdag med middagsgjest og en smule skravling. Kjenner at det gjør godt. Ikke bare får jeg spist godt, men jeg har noe annet å lytte til, enn radio og musikk. Et annet levende menneske.
Kan du ikke bare ta deg en tur ut? Sier nabodamen. Hun mener det vel, hun også. Da er det vanskelig å forklare den ulysten som får meg til å snu på toppen av veien og gå ned igjen.

Middagsgjesten kjenner problemet selv, da er det mye lettere å forklare, uten å virke teit. Og om jeg går ut? En tilfeldig bekjent treffer jeg nok, men etter som tiden gikk, den beste av oss ble sykere og mindre utadvendt, forsvant mange av vennene.
Ikke rart. Jeg har vel også vært en av dem som sluttet å besøke, tror jeg. Rettes, jeg vet at jeg også har vært en av dem. Jeg har ingen slekt her. Den beste av oss var enebarn av enebarn, så der er det også tynt. En kusine og hennes datter er det som er av slekt på hans side. Jentene våre har flyttet ut, så det er ikke mange jeg har lyst til å snakke med. Igjen. Her.

Og verden og interesser endrer seg en smule, over tid. Akkurat som mennesker.
Meld deg inn i en forening, er råd som gis. Jammen, i heite hole happaranda, hvilken? Nå er det ikke helsvart. Mine ondagsbesøk på Språkkáfeen hjelper j0. Og akkurat den biten tviholder jeg på.

Likevel. Det tar  tid å venne seg til å være enestående. Det har jeg vært i 201 dager.
eller 4824 timer.
eller 289440 minutter.
eller 17366400 sekunder.

Og jeg savner late søndagsmorgener, med kaffekopper, Albinoni i luften og den beste av oss.  Det tror jeg ikke endrer seg, eller?

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Årstid - natur og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Søndag og ingen Albinoni

  1. Donald sier:

    Ja, Albinoni (læs historien bag den berømte Adagio).
    Jeg må fortælle om hvordan jeg finder venner og bekendte. Eller måske skulle jeg fortælle hvor ofte jeg tænker at jeg må flytte. Men somme tider kan jeg godt lide at være alene, og min barndom og mit voksne liv var fuld af timer, hvor jeg ikke kunne være alene.

    Jeg forstår godt savnet, men noget må man gøre.

    Klem på dig <3
    Donald recently posted..Isskyer og frostMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      Noe må man gjøre. Du har så rett.
      Jeg forsøker å gjøre noe. Men finner ut at om jeg er for ivrig etter å rette på saker og ting, blir det en smule «overload» og så blir jeg lei meg og sliten.
      Får porsjonere det ut.
      Klem 🙂
      mormor recently posted..Søndagskveld og intet gjortMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge