I møte med et endret menneske

Noen fenomener er merkelige. Jeg tenker på hvordan man omgås og oppfatter et offer. Jeg tenker ikke på ofre i flertall, som i naturkatastrofer, kriger eller ulykker. Det enkelte offer vi møter, ansikt til ansikt i hverdagslivet vårt, hvordan møter, ser og behandler vi det? Etter at det har blitt et offer og sluttet å være det mennesket vi trodde vi kjente? For det er det som ofte skjer, vi ser ikke lenger et menneske vi har truffet ute, snakket med, ledd med, betrodd oss til, drukket med, sludret med eller gått på fotballkamp med. Det mennesket er tilslørt av at noe har skjedd med det. Og dette sløret skjuler ham eller henne på en underlig måte.

Det er ikke en enveis-sak. Det er ikke bare den som møter offeret som endrer seg, men begge to. Naturlig nok er endringene noe betinget av hva offeret har blitt utsatt for. Noen blir utsatt for ulykker som gjør dem mindre mobile, mindre forståelig og mindre interessert i vårt daglige liv. Om mindre interessante i vårt liv. Det som kan skje i slike tilfeller er at mennesker fjerner seg fra hverandre, ikke av vond vilje, men fordi berøringspunktene blir borte. Det virker også som om det er noe lettere å omgås når det er ulykker, kanskje med bil eller noe slikt, som er årsaken. Da blir det liksom en mekanisk årsak. Ikke slik som med villet skade eller død.

Voldtektsofre av begge kjønn kan slite noe vanvittig. Noen av dem føler skyld og skam. Selv om de ikke på noen måte kunne avverge det som har skjedd dem. Ofte har jeg hørt at de føler seg skyldige i den forbrytelsen som er begått mot dem. De skammer seg over at de har «tillatt noe slikt å skje med dem». Det kan ta år før de slutter å bebreide seg selv.

De som sitter igjen etter et selvmord, sliter også med skyld og skam. Mange tror at de kunne forhindret dette selvmordet. I noen tilfeller kunne de kanskje det. Kanskje. Det kommer an på ulike faktorer som planlegging, om det er et reellt selvmord eller om det skulle være en vekker som gikk galt. 

Å møte voksne som har blitt mishandlet eller seksuelt utnyttet som barn og unge kan også være vondt. Skam og skyld har de nok av. Ofte har vedkommende vært utsatt for overgrep av mennesker de stolte på, elsket og var avhengige, sine nærmeste. Det største sviket man kan begå mot barn.

Jeg har møtt dem som graver seg ned i selvmedlidenhet og nyter å fortelle hvor ille de har det. Som feirer sitt «martyrium» og bærer sin ulykke til torgs ved en hver anledning. Som bruker sin offerrolle for alt den er verdt og litt til. Og da spør jeg: «Hva er gevinsten»? Hvorfor gjør de dette?

Jeg har møtt mennesker som etter noens mening burde ligge som et vrak i rennesteinen. Men de har likevel klart å reise seg, leve med i livet på godt og ondt.

Man kan ikke verge seg mot uhell og ulykker, de skjer. Et menneske skal ikke bære skyld for å ha vært utsatt for en forbrytelse. Det er ikke noe skam å ha blitt voldtatt, utsatt for incest eller slått halvt i hjel. Og vi, omgivelsene og medmennesker, skal ikke legge skam til skade.

Så hvordan skal du og jeg møte dem, være mot dem? Det er vel noen som blir til overmål hjertelige og snakker hektisk og muntert om alt og ingenting.
I andre tilfeller blir offeret ikke snakket til, men om. Ledsagere skal være ører og munn, som om alle funksjoner har falt bort for offerets del.
Noen synes å mene at å være offer er nedverdigende og gjør det til et dårligere menneske. At de klebe noe til et menneske som har vært utsatt.
Noen hevder at offeret har seg selv å takke.
Noen synes å trekke seg vekk fra offeret.
Noen tror visst det er smittsomt.

Skal vi sky dem? Stakkarsliggjøre dem? Late som om det aldri har hendt? Behandler vi de etterlatte som medmennesker eller inntar vi en positur som nevnt ovenfor? Ofte må man ha hjertet utenpå kroppen og bruke alle de sosiale antenner som finnes i en. Man må ha tid, tålmodighet, finne veier å nå inn til vedkommende på. Det er så mange pansere utenpå hverandre som man skal forsere. Og noen gir vi opp. Så jeg spør, igjen: Møter vi det enkelte offer som et medmenneske eller skjuler hendelsen mennesket?

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Allment og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til I møte med et endret menneske

  1. Donald sier:

    Først tænkte jeg at du skrev om jordskælvsofre i Nepal, det er som om man tager afstand ved at beskrive dem som ofre. Jeg tror ikke mennesker i en almindelig hverdag kan overskue muligheder for at gøre noget for jordskælvsofre andet end at støtte Røde Kors.
    Men når talen er om voldtægtsofre, så er snakken jo en helt anden. Dér tror jeg vi mennesker er meget forskellige, og endda er der nogen som skifter, som du siger fra den ene til den anden holdning, «det er ikke mig» og «det ville aldrig ske her».

    Kun en lille kommentar til dette interessante indlæg om ofre for voldtegt: Hvis nogen ofre for voldtegt føler skam og skyld, er forklaringen på det at de mangler oplysning om anatomi, sex, psykologi og jura. Og om hvad voldtægt er og at man ikke skal føle sig skyldig!
    Hvor er det dog uretfærdigt.

    Vi skal behandle dem på en rationel måde – vi ved at det er der, og taler gerne om det, men vi kan også se fremad og tænke positive nye tanker. Med dem, så de er en del af os.
    Donald recently posted..Iflg DMI en April med nyt gennemsnit + Markbilleder AprilMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Donald
      Du har så rett i at ingen offer for voldtekt skal føle skyld for at de ble et offer. Men … når det er så liten kunnskap om hvor grensene går, hva jussen sier om voldtekt og seksuelle overgrep, hvor sedvane bryter med retten til egen kropp og at voldtekt kun skjer med «dårlige og dumme piker» er det nok vondt å komme unna skyldfølelsen.

      Uansett bakgrunn så skal de være med oss og inkluderes i fremtiden 🙂
      Klem på deg 🙂
      mormor recently posted..The Weekend in Black and WhiteMy Profile

  2. fjellcoachen sier:

    Gjett om jeg har stilt meg disse spørsmålene noen ganger! Tenker også på de gangene jeg i redsel for å trå feil har forholdt meg passiv. Synes landskapet er mer oversiktlig når jeg møter ofre i profesjonell sammenheng, enn når offerollen gjør at styrkebalansen og rollene i private relasjoner forrykkes. Og dette er bare forvirringen i eget hode. I tillegg kommer offerets egen reaksjon. Tar hun eller han imot offerrollen som en krykke i egen hverdag, eller nekter han/hun å akseptere offerstempelet uansett hva bakteppet består av? Ønsker de å bli møtt som et offer eller ikke?
    fjellcoachen recently posted..Når basen ikke er derMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Fjellcoachen
      Det er vel en av sidene som gjør det vanskelig å vite hvor man skal plassere sine ord? Noen insisterer på at de ikke er ofre. Jeg tror vi må ta dem på ordet. Kanskje. For det kan være en måte å beskytte seg på. En måte å skyve hendelser som er traumatiske, bort.
      På det profesjonelle planet er det lettere, kanskje fordi man ikke har samme relasjon til mennesket?
      Jeg tror man må spørre litt jeg. I alle fall på det private planet. Lytte og ikke minst la være å legge sten til byrden.
      Medmenneske må man i alle fall være, der også 🙂 Som alltid 🙂
      mormor recently posted..Den minst beferdedeMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge