Så er vi i gang igjen

Med å la eldre bli usikre og føle seg som pakkepost. Uten å vite hvem som er adressaten på pakken. Det er besluttet å legge ned både «bygdeheim» og omsorgsplasser. Noen har avlastningsplasser, tre uker hjemme og tre uker på omsorgsenteret, som nå skal reduseres.

Hvor skal «de» gjøre av meg nå? spør en kvinne på 92 år. For det er kort frist de har gitt seg selv, til å finne egnede plasser. Nå er vi i april, 2014, i juni i 2014 forsvinner 10 faste plasser og 5 avlastningsplasser. En hel avdeling på omsorgsenteret blir lagt ned, men ingen har informert beboerne om hvor de skal. De finner kanskje noen bøttekott og ikkeokkuperte toalett og baderom?

I hurten og sturten skal disse ofres på økonomien alter, for strukturendringer må til, må vite. At de kommunale styrere har brukt penger villere enn fulle sjømenn, sies det ikke noe om. Men regningen betaler hun og de andre som ikke vet hvor «hjem» skal være etter juni 2014. Respektløst er vel det mildeste ordet jeg kan bruk. Jeg har en del andre på lager, men de gjemmer jeg på. Foreløpig.

Utrygghet og verdighet i alderdommen henger liksom ikke sammen. Utryggheten sniker seg inn på beboere og ansatte. Pårørende går heller ikke fri. Hvor er min mor eller far, nå? I morgen, om fjorten dager? Klarer de påkjenningen eller er det enda en spiker i likkisten?  Jeg blir frustrert og sint. men det hjelper kanskje ikke noe? Vi har fått hva vi har valgt. Både på det lokale, regionale og landsdekkende plan, når det gjelder politikere.

Strukturendringen kan du lese om her, men det ble ikke noe av monsterbarnehagen.

 

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Helse, Politikk -samfunn og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Så er vi i gang igjen

  1. Lisa sier:

    Skammelig. Respektløst. Uverdig.

    Et Pasientombud sa at vi som pårørende burde klage på formelt vis. Til ettertanke og til etterfølgelse. Vi er for redde, vi vil så nødig at den/de som trenger hjelpen skal bli ‘straffet’.

    • mormor mormor sier:

      Lisa
      Det er det som holder igjen. I alt for mange tilfeller. Man tør ikke klage på andre vegne, den som får sin hverdag utrygg og ødelagt ber pårørende om å la være å klage og klager ikke selv.
      Himmel og sorte sokker. Represaliene behøver ikke være synlige en gang. Litt færre bleieskift, tidligere til sengs, og så videre og så videre.
      Stort sett tror jeg nok de fleste ansatte gjør sitt beste, men det er for få hender og ikke alle burde være i «omsorgsbransjen» for å si det slik.

      Går det greit med deg og dine?
      Klem 🙂
      mormor recently posted..Ny form for champagne?My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge