Kjære positivtetspusher.

Ta det litt rolig. Gi meg litt fred. Gi meg litt ro til å sortere tankene og følelsene mine. Jeg og kroppen min trenger det, etter å ha lidt et tap. For vi er avhengige av hverandre, vi to, kroppen og jeg. Helst bør vi være så samstemte som mulig. For å kunne fungere optimalt. Når man mister en evne, en kroppsdel eller et medmenneske trenger man tid til å sørge. Det tar som regel en stund, før man har sørget ferdig. Men det virker ikke som om det er tillatt. Positivitet fra første dag ordner alt, sier du til meg. Ikke sørg, ikke kjenn etter, bli ferdig, vær glad.

Som du ser skriver jeg evne også. Det å miste en evne, kanskje etter en sykdom, gir sorg. Eller kanskje man mister en evne etter en ulykke. Det gir en tapsfølelse. Å ikke kunne det man kunne før, gjør vondt. Vær så snill, ikke be meg se etter de evnene jeg har igjen, akkurat der og da. Jeg skal nok se dem og glede meg over dem, men jeg må få tid til å erkjenne og forsone meg med tapet, først.

Har jeg mistet en pupp eller et ben, kan en protese hjelpe, men det er fortsatt et tap og ingen erstatning er fullgod. Det tar tid å venne seg til erstatninger. Og tiden er ofte proppet med positive tilrop og oppildnende taler. Mange forteller en også at erstatningen er så god som det man tapte. Det er ikke sant. Legg til et nesten. Jeg vet at det vil bli bedre etter hvert, men gi meg tid. Uten alltid å be meg se alt i et rosenrødt skjær med en gang.

Ikke gi meg dårlig samvittighet fordi jeg sørger eller depper. Ikke be meg heve haken og se på det positive i situasjonen Jeg er et menneske og det er en del av å være menneske å ha svarte dager og tanker. I mellom. Intet liv er kun glede og lykke. Og noen ganger så hadde det vært velsignet godt å kunne få lov til å sippe litt, være sint og lei for tapet jeg har lidt. Og få forståelse for det.  Få lov til å synes at livet er grått eller svart. Uten at det blir pekt på at andre kanskje har det verre og det gjelder å se positivt på tilværelsene. For jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for ikke alltid å kunne velge å se «the bright side of life». Det er ikke alltid at kropp og sinn lar et menneske velge akkurat det. Du gir meg enda en byrde med din evinnelige positivitet. Ikke gjør det. Der og da er byrden stor nok om ikke samvittighetskvaler skal legges på toppen.

Når man mister et medmenneske, et av de kjære, går livet alltid videre, for resten av verden. Selv om en selv faller ned i et sort hull. Etter en tid krabber man seg likevel opp. Nettopp fordi tiden og livet går videre. Tiden leger ikke alle sår, men den blekner arrene og forskjønner virkeligheten. Innen man kommer dithen, har det gått tid. Tid som du, positivitespusheren, har gjort vanskeligere med alltid å peke på hva man kan, hva man har igjen og hvor flott fremtiden vil bli, bare jeg «tar meg sammen» og er positiv nok.

Velg det positive, sies det. Se lyst på det. Er du positiv nok ordner det seg. Opp med hodet. Ikke depp, ikke sørg, ikke … ikke … DU selv har valget, sier du. Har du tenkt over hvor mange som har blitt ødelagt av Pollyanna-syndromet? Leke være-glad-leken som henne? Og at det ikke alltid er noe reellt valg tilstede?

Når kropp og sinn gjør felles front og smerter, er det ikke mange valg man har. Akkurat der og da. Lindre i stedet for å mase hadde vært bra.  Gi tid og kanskje litt rom for det som ikke er vakkert, positivt, heroisk eller flott. Men det er vel ikke bra nok? Passer ikke inn i glansbildehverdagen?

Jeg vet at det stort sett er velment og skal gi meg livslyst og livsglede, alt snakket om å se at glasset er halvfullt og ikke halvtomt. Jeg håper og tror at du mener vel. Men, vær så snill, la meg slippe, i alle fall en stund. Kan du?

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Helse og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

14 kommentarer til Kjære positivtetspusher.

  1. gamle ugle sier:

    Amen, sier jeg til dette.
    Til dem som av en eller annen grunn pusher positivitet, har jeg mest lyst til å si HOLD KJEFT. Hvis det tåles da, og ikke blir for negativt.

    Ønsker deg en menneskelig ettermiddag –
    gamle ugle recently posted..styrkeMy Profile

  2. Mariane sier:

    Aller kæreste, Mormor – Jeg kender det – jeg ved det og det er altså svært at holde ud når man gerne vil være i fred, en stund. Tak fordi du skrev de tanker jeg havde og har en gang imellem – Et kæmpe stort KLEM til dig
    Mariane recently posted..Travel Theme: RippledMy Profile

  3. Mariane sier:

    Jeg vil så gerne sætte dette op på Facebook – om det er ok med dig?
    Mariane recently posted..Travel Theme: RippledMy Profile

  4. Tonetrinn sier:

    Godt sagt! Det er en tid for alt!

  5. Mor sier:

    Jeg satt og tenkte Amen, men jeg leste – så var det det første ordet som dukket opp i kommentarene her:) Da sier jeg bare Punktum.
    Klem til hele deg:)
    Mor recently posted..Forbeholdt ulykkeligMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge