Oransje kone

«Snu den,» sa Line fort. «Den ligner på min og Berit hadde maken, så hun satte en grønn frosk på baksiden av sin. Lå den ved den oransje dingsen?» Jan snudde mobiltelefonen og bakpå var det rester av en grønn frosk. Men den var helt og fullstendig død. Både frosken og mobilen.

«Bruk min lader, det kan hende den bare trenger å bli ladet opp.» Line trippet. «Hold an, sa Jan. «Vi får si fra til politiet og levere den der.» I det samme ringte Lines telefon. Det var Berits bror. «Makan», sa han, «politiet tok kontakt og lurte på om Berit var her. De kunne ikke få kontakt med henne, sa de. Herregud, snakker de ikke sammen på politistasjonen? De ville melde fra om Joakims ulykke. På hjemmeadressen fant de bare et hysterisk kvinnfolk, som mjaua og bar seg om at hun ikke visste noen ting og at det umulig kunne ha skjedd Joakim noe fordi bilen sto garasjen sammen med hennes. Og hun het ikke Berit. Han er ikke dau, men ganske godt kvesta.»

«Vi har funnet Berits mobiltelefon,» sa Line stille, «med blod på. I alle fall tror vi det er blod. Vi leverer den på politistasjonen. Kommer du dit?» Hun samlet seg og vendte seg mot Jan. «Jeg tror hun er død» sa hun og tårer samlet seg i øyekroken. Hun snufset og tok på seg yttertøy og ventet utenfor til Jan kom. «Jeg tror Joakim har en finger med i spillet», sa hun og satte seg i bilen. På politistasjonen ble de sendt rundt fra den ene til den andre. Men så fikk Jan øye på den ene politikvinnen som hadde vært ved kollisjonen. Han gikk bort til henne, presenterte seg, henviste til ulykken og forklarte hvorfor de var der, om mistankene de hadde og at de var sendt blitt sendt ut på en aldri så liten ørkenvandring.

Politikvinnen grep tak i en yngre politimann og ba ham ta opp forklaring fra Line og Jan. I det de skulle gå inn i et avhørsrom hørte de stemmen til Berits bror, Jan gikk i retning stemmen og ba Line forklare politimannen om hvorfor han gikk. «Vi venter her», sa Line, «til dere kommer hit, begge to. Like greit det, tenker jeg,» sa hun henvendt til den unge. Han så litt forbauset på henne, men nikket. Så sto de der. «Ahemm,» sa den unge. «Jeg vet ikke helt hva det hele dreier seg om, men det vet kanskje du?» Jan og broren til Berit kom bortover gangen. Den unge politimannen åpent en dør og spurte om de ville ha noe. Kaffe, te eller noe annet å drikke. Alle tre viftet ham av. De skulle ikke ha noe.

«Treskaller», sa broren til Berit. «her kommer vi og etterlyser Berit og nå ringer de til meg og spør om hun er hos meg! «Kan ikke komme i kontakt. Kanskje hun er hos deg? Herregud hadde hun vært hos meg, hadde jeg vel ikke behøvd å etterlyse henne. Snakker de med hverandre, i det hele tatt, på dette jævla kammeret? Eller drekker de kaffe og knotter på maskiner?»

Line sa at det kanskje var greit å komme i gang, med det de skulle, få avlevert mobiltelefonen de trodde tilhørte Berit og hva de hadde av opplysninger. For broren til Berit var fullstendig sluttkjørt. Så hun. Og i ubalanse.

De leverte mobilen og prøvde å gi en kronologisk forklaring, stadig avbrutt av «dumme spørsmål» om hvorfor de trodde sånn eller mente slik. Etter en drøy time reiste Line seg. «Toalett?» spurte hun og fikk rede på hvor det var.

I gangen møtte hun politikvinnen fra tidligere og lurte på hvor de satt, hun hadde noe å spørre om, sa hun. Line pekte på døren hun nettopp hadde kommet ut av og gikk på toalettet. Fire ansikter snudde seg mot henne, da hun kom inn igjen. «Gud,» tenkte hun, «Joakim er død, nå får vi aldri rede på hvor Berit er.» Men han var ikke død, ikke livstruende skadd lenger, alvorlig, men stabil, sa politikvinnen. «Gudskjelovogtakk,» sa Line, «Da kan det hende han kan si oss hvor han har dumpet henne». Og tidde beskjemmet. Det var ikke riktig å beskylde noen for noe man ikke vet om vedkommende hadde gjort, Uskyldig til det motsatt er bevist, fór det gjennom hodet hennes.

Politikvinnen forklarte at siden de ikke kom i kontakt med Berit og Joakim og Berit ikke hadde noen barn, måtte bror til Berit bestemme hva de skulle gjøre med Berits bil, inntil videre. Underforstått, til Joakim kom seg. De hadde tittet inni og det var tydelig at det var en kvinnes bil, klær, sminke, sko, vesker og litt smykker (ingen dyre greier) var stappet inn i bilen. Hvor skulle de gjøre av det? Og hva var dette med at de etterlyste Berit???

Dermed var det ny runde med forklaringer. Og politikvinnen sa: «Vi tar det herfra. Kvinne etterlyst, sist sett i fjor høst, mobiltelefon funnet i nærheten av dere» hun nikket mot Line og Jan. «Arbeidsgiveren vil vi gjerne ha navnet på og så tror jeg nok vi kontakter bank og telefonselskap for å se om det ha vært noen bevegelser. Jeg er redd det ikke er noen vanlig forsvinning. Vi tar kontakt siden, for utfyllende forklaringer.»

Så var det bare å vente. Og håpe at det ikke bare ble en stabel med papir.

 

Del 7

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Fortellinger og annet rart og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

7 kommentarer til Oransje kone

  1. Oj.. Skummelt!! :'(
    Refleksjon på livsvegen recently posted..Vårteikn i aprilMy Profile

  2. elin sier:

    :-S verre og verre!
    elin recently posted..Himmelsk hos Petunia # 131My Profile

  3. Tilbaketråkk: Oransje kone | Mormors klagemur

  4. mirapisani mirapisani sier:

    Kjempespennende mormor. Men si meg, har du skrevet flere slike føljetonger uten at jeg har fått det med meg? Du skriver jo så mange blogger at jeg har ikke sjanse til å få med meg mer enn en brøkdel av det du skriver.
    Men flink er du. 😀
    mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 8)My Profile

    • mormor mormor sier:

      Mirapisani
      Klikk på fortellinger og annet rart (om jeg har husket og legge det fra meg der) , Jeg knotet noe om Tanken, vet jeg 🙂
      Kyss over hår 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge