Å leve nå.

Janne Tove som skriver «Tankar i tida» har et prosjekt på gang. Riktignok er det veldig personlig, dette prosjektet, men jeg ville nevne det, for hun kaller det LevNo. Det som vi glemmer så alt for ofte.

Vi klynger oss (i alle fall jeg) ofte til fortiden og trekker veksler på fordums «bragder» av ulik art. Eller forteller hva vi vil/skal gjøre i morgen, om en uke, en måned eller om et år. Vi lever jo her og nå. Hva som har skjedd eller hva vi har vært, kan ikke endres. Fortelles om og forklares kan det nok, ja, kanskje skrytes litt av også. Og husk: Erfaringer vi har høstet kan gjøre oss bedre i stand til nettopp å leve, her og nå.

Mange sliter med vond bagasje fra fortiden og defineres både av seg selv og omverdenen av denne bagasjen. Marit Elisebet som skriver «Ut av uføre(t)» skriver noe om dette. Og spør om «Hvilken fortelling har du – om deg selv». Tilgi Marit Elisebet at jeg skriver på bokmål… Men tilbake til hovedsporet. Å leve her og nå er slett ikke lett. Ikke for meg og kanskje heller ikke for deg? Vi har alltid med oss dengang da og skal leve nå. Med andre ord, vi kjenner alltid fortidens pust i nakken.

Og der kommer fortellingen om meg selv, inn i bildet. Ikke bare den fortellingen om meg selv, som jeg forteller andre, også den fortellingen om meg selv, som jeg forteller til meg selv hører med. Pluss de fortellingene andre forteller om meg. Blir det innfløkt å leve nå, da? For hvilke fortellinger velger jeg? For den fortellingen jeg trekker frem, enten for meg selv eller for andre, definerer veien, måten jeg lever på, her og nå.  Den er med på å styre de valg jeg tar. Reaksjonsmønstre gjentas etter den fortellingen som ligger først i tankekøen.

Kan man leve her og nå, helt uten tanke på fortid og fremtid? Nei, det er vel hverken mulig eller ønskelig, tror jeg. Da blir man kanskje tvunget til å repetere «gamle synder» fordi man glemmer tidligere erfaringer. Og er man av den vimsete og litt ubetenksomme arten, kan man våkne i morgen, fullstendig på bar bakke, på alle måter. Men å leve her og nå, det må vi likevel, for vi har bare nå. Har vi ikke? Det nytter vel ikke å gjøre som disse tre?

 

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Allment og merket med , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

16 kommentarer til Å leve nå.

  1. gamle ugle sier:

    Her traff du meg, mormor. Jeg tenker som deg, det nytter ikke å ekskludere verken fortid eller fremtid. Tror det ville vært skummelt faktisk.

    Jeg tenker at nå alltid inneholder før og også det potensielle etter. Og nå er bare et lite punkt, over før du har enset det, nesten, for å bli litt lett filosofisk.
    Å leve her og nå vil si å være til stede i seg selv, også når kroppen tar en tur til fortiden (i nået) eller tankene springer foran, inn i fremtiden (også i nået). Slik ser jeg det.

    Noen ganger havner man opp i situasjoner hvor fortiden trenger seg på. Da er det å være i nået det å utforske dette i fortiden, tror jeg. Ellers vil det bare fortsette å spøke og forstyrre, i stedet for å integreres, i nået.

    Vet ikke om dette ble uklart jeg. Det viktigste er vel å være til stede i seg selv, bærende på både historien og de ikke utforskede mulighetene. Minner kanskje litt om det populærer mindfulness dette, uten at jeg er verken ekspert i det, eller spesielt tiltrukket av det, egentlig.
    gamle ugle recently posted..morgentankerMy Profile

    • mormor mormor sier:

      Gamle ugle.
      Jeg tror at det handler litt om aksept. Aksept av at man har en delvis bearbeidet fortid, en bevissthet om at noe er bak og legger føringer for dagen i dag.
      Og samtidig kunne være seg selv i seg selv.
      Faderuttan dette ble kronglete.

      Fortiden er der hele tiden, noen biter er klare og lette å håndtere på sitt vis, andre er ulne som støvdotter under en seng og består av så mye rart at det hverken blir hode eller hale på dem. Disse er kanskje de bitene av fortiden som er vanskeligst å bearbeide, akseptere og legg på sin plass.
      Tror jeg.

      Jeg får lufte hodet mitt litt, så kanskje jeg tenker bedre 🙂
      Ha en fin kveld. 🙂

      • gamle ugle sier:

        Aksept er et godt ord mormor. Noen ganger dukker disse ulldottene du skriver om opp, og nekter å gi seg. Selv den tilsynelatende sterkeste kan oppleve det. Og da kan veien til aksept noen ganger være et stykke vei.
        Tror dette bølger litt i løpet av livet.
        Og tror dessuten at diskusjonen her fokuserer litt ulikt. Jeg er enig i at historiefortelleren, altså en selv, kan velge hvilken historie som fortelles hvor og til hvem, til hvilken tid. Når hodet er med da…
        gamle ugle recently posted..svaret mittMy Profile

        • mormor mormor sier:

          Gamle ugle
          Det er dette med hodet som blir vanskelig, noen ganger, når man skal presentere en historie, enten for seg selv eller andre, om seg selv. For hodet vil så gjerne være rasjonelt, for det er man fortalt er bra.
          Men kroppen og hjertet (kall det gjerne sinnet) er hverken rasjonell eller taus. Og så blir det kanskje en konflikt i en selv om egen historie.
          Tror jeg roter meg salig ut på en eller annen vidde. Men det får stå til 🙂
          mormor recently posted..Mormor og musikkMy Profile

          • gamle ugle sier:

            Den vidden er grei nok for meg. Jeg leste litt nedover i tråden her og ser det snakkes om valg. Valg av historie krever kjennskap til alternativer, tenker jeg. Noen ganger gjenforteller vi historien om oss selv til oss selv, som er en historie fortalt oss av noen andre. I ren frykt kanskje?
            Noen av oss har vært ekstrem hodestyrt og trenger å høre oss selv fortelle andre historier.

            Kanskje er det jeg som har funnet meg en vidde nå? Best å trekke seg en kopp kveldste.
            gamle ugle recently posted..svaret mittMy Profile

          • mormor mormor sier:

            Gamle ugle.
            Valg finnes kanskje, men velger vi? Tråkker vi rundt eller går vi til kjernen av historien, både den vi forteller og den som blir fortalt oss? Jeg lurer på om det finnes én sammenfallende historie, egentlig.
            Å være hodestyrt er vel ofte det som forhindrer oss i å leve her og nå, tror jeg 🙂

  2. Takk for at du vidarefører tema og samtale her.
    Alle saker har mange sider, og visst skal me læra av erfaring og la vera å fortrenga vonde opplevingar. Men det er dette med den gyldne middelvegen.

    Nokon presenterer seg så og seia med si historie. Andre skuldar alt på historia. Freud har fått utruleg gjennomlagskraft i samfunnet vårt. Eg kjenner knapt eit menneske som ikkje ville får noko «å gjera opp med» om heile barndomen blei endevendt. Samstundes er det godt at dei som treng det, finn nøkkelen til å låsa opp dei stengde dørene, og så – kanskje – låsa nokon av dei att, i alle fall dei fleste dagane.

    Sjølv synest eg det var frigjerande å oppdaga at me til ein viss grad kan velja kva forteljing me vil gi folk innblikk i. Det gjer noko med meg og forholdet til dei eg møter.
    marit elisebet totland recently posted..Kva forteljing har du – om deg sjølv?My Profile

    • mormor mormor sier:

      Marit Elisebet
      Vi er vel også på sett og vis alle historiene våre? Både egne og andres?
      Men alle historier behøver ikke å bli fortalt.
      Som du skriver, man velger hva man vil dele. Ser hvilken som har relevans, kanskje? I forhold til andre?

      Ha en fin kveld 🙂

  3. Fjellcoachen sier:

    Vi er historiene våre, med fortid og framtid, men de aller fleste av oss er mange historier, forskjellige og noen ganger parallelle.. Det vi har påvirkningskraft på, er som du sier, hvilke av disse historiene vi velger å fortelle. Den nirgerianske forfattereren Chimamanda Adichie har et kjemebra innlegg om dette i «The danger of a single story», jeg har tidligere linket til den i bloggen min i et innlegg med samme overskriften, men fikk ikke til å lime det inn her. Og jeg tror som mormor sier, at den historien vi velger å fortelle til oss selv, er minst like viktig som den vi velger å fortelle til andre…
    Fjellcoachen recently posted..Født i glasshus med lomma full av småstein…My Profile

  4. mormor mormor sier:

    Fjellcoachen
    Ingen er bare en historie, ikke for seg selv heller ikke for omverdenen.
    Og vår indre dialog er alltid der.

    Jeg skal finne linken og lime den inn slik at flere kan ha glede av å lese den.
    http://fjellcoachen.wordpress.com/2011/11/30/the-danger-of-a-single-story/
    Slik 🙂

    Nå mistet jeg tråden 🙂
    mormor recently posted..Mormor og musikkMy Profile

  5. mormor mormor sier:

    Marit Elisebet.
    Godt det ikke bare er meg 😆
    Men jeg har så mange hull i tiden min så noen ganger blir det bare vås, tror jeg 🙂
    mormor recently posted..Mormor og musikkMy Profile

  6. Tilbaketråkk: Hvilken sommer har du hatt? « fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge