På tur med kopp.

Tur er gøy, noen ganger. Før, når mormor var mer gangbar, likte hun å gå tur, gjerne med noen også. Hun gikk mange aleneturer også, men det var hyggeligere med flertallstur. Mormor er tilhenger av ryggsekk, termos og turkopp også, men ikke kart og kompass. «Har da stedsans,» pleier hun å si. «Og retningssans.» I noen tilfeller er vel dette ikke helt troverdig. Men mormor avfeier sine feilskjær med at det var kart inn i bildet.

Etter at mormor hadde flyttet (nok en gang) kom noen venner på besøk, for å gå tur. Per pedes. Som vanlig tok det en smule tid før all kaffen var drukket og alle sekker pakket. Alle var flinke til å snakke, ikke så mye til å høre etter, så det ble litt surr, utenfor porten. For hadde noen låst eller var verandadøren åpen? Og hvor var nøkkelen og hadde noen lagt igjen beskjed? Alle var enige om at de andre hadde sagt at de skulle ta seg av akkurat det, så mye tydet på at minst halvparten ikke var gjort.

Døren var låst (smekklås), hvem hadde nøkkelen da? Masse ble sagt så mormor lukket ørene og gikk rundt huset og så etter. Verandadøren var lukket inntil, men ikke stengt, så det var bare å komme inn. På kjøkkenbordet sto mormors turkopp og ved siden av lå nøkkelen. Beskjeden sto ved kaffetrakteren og det var lurt. Da hun kom ut, ble det helt stille og alle glodde. «Var ikke du her? Nå? Nettopp?» den blonde så uforstående ut, «jeg synes du sa at døren var låst?»

Etter oppklaringsrunde satte de føttene foran seg med et ben av gangen. De skulle til et lite vann med plass for bål og sittesteiner (+ en stubbe, men den ville nok mormor ha). Da de hadde gått en stund, ble det bratt, den blonde er ikke helfrelst på bratt, så hun lurte på om det ikke var en annen vei. Det var det, men den er lang og den blonde var ikke glad for lang heller, så det ble bratt. Og de kom da frem.

Etter turkaffe og mye snakk, skulle de videre, mormor gjorde det klart hvilke veier hun kjente best, men det var ingen stemning for dem. (De kunne være litt atale en gang i blant) Så de trasket opp og ned i i små- og stor-kupert terreng. Skravlet og fant rart og tok med hjem. Og så måtte de snu. Men mer kaffe først. GRU og oppstand. Mormors turkopp var ikke der. Ikke i noen av sekkene og ikke i kaffelars heller (den hadde ikke kommet nedi, om de hadde villet gjemme den). Og mormor måtte ha turkoppen sin.

Enigheten var stor, mormors turkopp måtte hentes. Og de la i vei, mormor først, for det var jo hennes terreng. At hun hadde mumlet om «ikke så veldig kjent akkurat her» var glemt. Og de trasket opp og ned og rundt, men bålplassen og vannet? Ikke i sikte. Pause uten kaffe, men med lavt humør. Én vei hadde de ikke gått, for den blonde var sikker på at det ikke var den veien og mormor hadde nikket. (Hun hadde mistet både sted og retning da hun oppdaget null kopp). Men de fikk prøve den også.

Så klart det var den veien. Ikke lenge etter begynte kjente snublestener å dukke opp, det kjente mormor. Og en rar rot viste seg fra sin flotteste side. DA var mormor sikker. «Ned her,» hojet hun og satte i vei. Bålet hadde de slukket fint og mormors kopp sto ved siden av stubben. Så var det bare å gå rette veien hematt. Det var en fin tur, det var alle enige om, selv om det ble litt lengre enn ventet. Vel fremme var det snakk om nøkkel. Den lå fortsatt på kjøkkenbordet, heldigvis kom noen hjem, så de kom inn.

Mormor savner sånne turer. Men du går vel tur og passer på koppen din?

Mormors turkopp.