Den attende fortellingen i julemåneden

Det må være alderen. Jeg har funnet ut at det stadig blir lettere å si nei. Tilbud får man både i postkasse, pr. telefon, i aviser og ved personlig kontakt. Og til min store glede finner jeg det lettere å si: «Nei, takk, jeg skal ikke ha».

I denne søte julestri er det mange som gjerne vil skaffe seg ekstra inntekter, ser det ut til. Hos oss er det ofte «studenter» som ringer på døren, skyver en lapp opp i nesen på deg og vil ha deg til å kjøpe. Mange av disse er meget godt voksne. Jeg smiler mitt hyggeligste smil og sier «Nei, takk, jeg skal ikke ha.» Uten flere dikkedarier. Noen forstår, andre ikke. De som ikke forstår, kommer med en tåredryppende historie på et kaudervelsk bygget på norsk, engelsk og antageligvis morsmålet. Da sier jeg bare «Dessverre» og lukker døren.

Nå er jeg langt fra noe fast inventar på kjøpesentre og slike fasiliteter, men som de nå har klart å gjøre det her, hender det at jeg må dit. Utenfor, ikke ved inngangen, men et sted på parkeringsplassen, sitter det i alle fall en «musiker» og ser bedende på deg når en går forbi. Er det «den faste» som faktisk kan spille litt og ikke bare høres ut som ei plate med hakk i, faller det nok noen mynter. Men ellers? Jeg går forbi. Hjerteløst i denne vakre julestri?

Jeg tror ikke så mye på kvinner eller menn med laminerte redselshistorier og pengeblikk. Det er sikkert ikke alle som prøver «å melke» julehandlende med dårlig samvittighet, men noen er det. Og når man har møtt samme historien hos forskjellige ynkverdige, blir ikke tilliten stor. Det er synd. For noen er sikkert ute i ærlig hensikt, men de sees ikke, grunnet overforbruk av min samvittighet av skrupuløse andre.

Gi av din overflod, gi med glede, er budskap man ofte hører. Jeg tror jeg har blitt så gammel at jeg gjerne vil vite om mine gaver kommer til nytte eller om det bare er en skjult for for tigging, til inntekt for noe helt annet. Jeg gir, med glede, der jeg vet at gaven kommer frem, hel og ubeskåret til en mottaker. Jeg gir med glede, til lokale foreninger og kjøper gjerne en overpriset kake solgt av den stedlig ungdomsklubben.

Men ellers? «Nei, takk, jeg skal ikke ha.»