Den femte fortellingen i julemåneden.

Fortelling 2 av flere

Da barna så ut vinduet neste morgen, var det hvitt. Hvite, harde snefnugg pisket mot vindusflatene og slo små trommevirvler når de traff. Det var nesten en strek i regningen, syntes de, for nå måtte det sikkert måkes sne. Det ville nok bli mørkt før de voksne hadde tid til å bli med. Trodde de.

Men det tok ikke så veldig lang tid før de voksne hadde laget veier til å gå i og satt seg ned på kjøkkenet med kaffekoppene sine. Trekløveret satte seg, de også og småsnakket seg i mellom. Så var de enige om hva de skulle si og hvem som skulle si. Størstemann startet.

Altså, nå er det sikkert ikke farlig å gå dit for å se, det er jo dag og atte om det er noen der, så er iallfall en voksen med, så tar vi spade, for vi har satt brøytestikker, så vi vet og når vi bråker med spaden så kanskje det ikke er no der, når vi kommer dit.

Pappa’n dro på det og mente at det var da ikke noe å renne dit etter i dag. Og middag skulle de snart spise, så det var kanskje best å vente.

Men da kom veslejenta fort på banen med en ganske så fornuftig bemerkning om at det sikkert hadde blitt mørkt før de kom avgårde, da. Og det blåste da ikke så veldig? Hun kunne godt ta på seg både lue og skjerf. Og så fikk hun det siste ordet og de dro avsted, med spade.

Et god emballert firkløver dro avsted, med spade, og praten gikk om hva som kanskje hadde vært og satt spor etter seg. Minstejenta kom til at det sikkert var en dinosaur som følte seg ensom og redd. Så hadde den funnet Tante Gran og tenkt at det nok var hyggelig der. Men hun fikk motbør av de to andre. De trodde kanskje at det var noen store som hadde vært og hatt fest med «sånn sprit» og at det var derfor det luktet så voksent der. Og pappa’n var tilbøyelig til å være enig.

Veirydding gikk fort og greit, det var lett å se hvor de hadde hatt veien sin både om sommeren og høsten. Da de nærmet seg, sakket trekløveret akterut og lot pappa’n gå først. Nesten fremme, hørte de merkelig lyder, som om noen saget eller noe. Barna så på hverandre og på pappa’n. Han forsikret dem om at det sikkert ikke var noe farlig. og gikk først. Han bøyde seg ned under Tante Grans skjørt og utbrøt: «Nei, nå har jeg aldri……………» i en veldig forbauset tone, før han krabbet videre inn.

 

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Fortellinger og annet rart og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Den femte fortellingen i julemåneden.

  1. Hanne Bente sier:

    Hej Mormor.
    Jeg nyder at læse dine julefortællinger….glæder mig til fortsættelse.
    I går fik vi årets første sne….lige pt. sner der her.
    Ha´en god da.
    Knus Hanne Bente ♥ http://www.finus.dk/#post426 ( nyt indlæg)

  2. Bente sier:

    🙂 gleder meg..
    Bente recently posted..Å ikke gjøre noe..My Profile

  3. Rita sier:

    Åh håper det snart blir dagen etterpå denne 🙂 for da kan jeg lese mer….
    Gullegod du!!!
    Rita recently posted..En virkelig tankevekker…….My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge