En gjest kom ridende på et ørkendyr

Alle som har vært innom Karavanseraiet vet hvor flink hun er. Gjestfri og skrivefør er damen også. Kamelryttersken har kunnskap og ferdigheter en liten mormor bare kan drømme om. Neida, mormor er ikke misunnelig, hverken på ørkendyr eller praktiske og tekniske ferdigheter. Mormor bare beundrer. Mye.

Og gaven som ble overbragt her på muren måtte deles fortest mulig. Da kan vi sanke kunnskap fra en dyktig og morsom blondine.  Tusen takk til en travel Kamelrytterske. Fra en meget langsom Mormor og hennes lesere.

Sanke

Design, kreativitet og funksjon? Henger det sammen?

Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. Fra Henrik Ibsens Peer Gynt

Kamelryttersken liker å tro at hun er kreativ, at hun har fantasi og forestillingsevne til å lage noe nytt. Det være seg en bloggpost, en matrett eller det som opptar blondinens enslige hjernecelle akkurat nå: Hvordan få TV’n opp på veggen over fotenden av skuvsenga? Den som også er sofa? Og det på en slik måte at hun også kan se på den fra go’stolen?

Blondinen har som kjent bare en hjernecelle. Den har vagla seg på snora som går mellom ørene inni blondinens hode. Den snora som holder ørene festet til hodet. Hjernecella føler seg nokså ensom og forlat der den klamrer seg fast inni den ellers tomme hjernekassen. Det ligger litt sagflis pent kosta sammen i en krok. Alt for langt unna til at hvis hjernecella skule miste taket, kan den ikke regne med å falle mykt. Sjansen er nok større for at hun faller rett ned i svelget og derfra ned i magesekken. Magesyre og hjerneceller går som kjent ikke særlig godt sammen, så den klamrer seg fast med det lille den har av vett og forstand.

Etter at blondinens enslige hjernecelle har turnet noen runder på snora si, og fundert på spørsmålet, finner den ut at det fruen må ha er en monitorarm

Men de koster skjorta + litt hvis de skal ha de funksjonene som blondinen ser for seg. Så det ble plutselig bom stopp for den ideen. Helt til hjernecella kommer på at det er da mulig å lage en slik sak. Man trenger bare sånn og slik, og verktøy har da Kamelryttersken i Kamelhiet?

Derfor har da blondinen plaga hjernecella si med å visualisere hvordan en slik monitorarm kan lages. Fra scratch så og si, for her i by’n har ikke fruen tilgang til han Jern-Henrik og hans utømmelige lager av alskens rart i jern. Skruer, mutrer, lagre og you name it. Ikke har hun tilgang til kaldsaga, fresen og hans dyktige hender heller. Så her må det ikke bare litt fintenking til. Noe hjernecella ikke er særlig glad i, på en lørdags kveld. Er det ikke en film med Bruce Willis eller Clinter’n på idiotkassa klager den, mens den forkaster den ene ville ideen om utførelse av den omtalte armen etter den andre.

For brainstorming eller idèmyldring er en nødvendig faktor i en kreativ prosess. Den timen blondinen satt og gikk gjennom alternativer for hvordan armen kunne se ut og hvilke materialer som kunne være aktuelle gitt Kamelhiets samling av verktøy og hvilke firma som eventuelt måtte kontaktes for å få gjort deloperasjoner, sparer henne for mange timers spekulering når armen skal lages.

Blondinens faderlige opphav, som er møbelsnekker, måtte ha arbeidstegning skulle han lage noe som han ikke selv hadde tenkt ut. Selv om han laget mye på frihånd ut fra egne ideer hadde han alltid tegninger å støtte seg til. Ikke alltid oversiktstegninger, men skisser av detaljer, sammenføyninger osv. Han kunne også tegne i tre dimensjoner, noe blondinen ikke kan. Men hun kan visualisere i hodet sitt hvordan det hun skal lage ser ut. Som oftest jobber hun rett ut fra en grov ide, og lar tingen skape seg selv, som for eksempel en bloggpost. Mens da den monitorarmen begynner å ta form i minst tre dimensjoner (og i farger) i hodet til Kamelryttersken. Er bare dreiehodet mellom armen og skjermen som ikke har fått noen utforming enda. Det skal vippe skjermen både horisontalt og vertikalt i forhold til seeren, og krever en del hands-on spekulering.

En amerikaner med det klingende navnet Mihaly Csikszentmihaly har i en av sine bøker skrevet om kreativitet. Han mener at et menneske for å virkelig være kreativt må kunne faget sitt. Mja, mjo joda, men likevel er kreativitet som det å utvikle en monitorarm i hodet ikke bare et produkt av at Kamelryttersken kan håndtere det nødvendige verktøyet og har oversikt over materialbehovet. Hun kunne gitt oppdraget til industrimekaniker med fagbrev og full pakke og fått tilbake no ubrukelig skrammel. Rett og slett fordi innsikten i/forståelsen for design og funksjon ikke kan læres på samme måte som det å skru sammen en bolt og en mutter eller sveise sammen to stålbiter slik at resultatet står til en viss standard.

Det betyr ikke at ikke design kan læres, NTNU har et femårig Masterprogram i industridesign for eksempel. Men det betyr ikke at kreativitet bare kan læres som en akademisk disiplin. Det betyr at man har sett behovet for å strukturere opplæringen, slik at ingeniøren får verktøy til å lage en monitorarm på èn måte. Hjernecella til Kamelryttersken har ikke lært den prosessen, hun bare gjør den, uten å bry seg om akademikernes krav til dokumentasjon og tegninger og alskens anna tidsspille. Blondinens prosess skjer fortere og gir resultater som går Ibsens ord om originalitet en høy gang. Og blir minst like funksjonelt, ikke sant?