Å drepe en sjel

Er slett ikke vanskelig. Har man gått veien hjem en gang for mye, så har man ikke lenger sin sjel i behold. Om man får dannet en ny sjel, kommer an på så meget, men man vil for alltid være en annen.

Er man heldig og får tilstrekkelig hjelp, kan man nok finne nesten tilbake til sitt gamle jeg. Men det er mye som skal repareres, både i kropp og inne i hodet.  Får man ikke hjelp eller ikke våger si fra eller å dele sin erfaring med andre, blir man ofte dratt ned i en hengemyr av selvforakt og ustabil helse, på mange måter.

Først skal man overkomme de kroppslige skadene, sår og skrammer skal leges. Om dette skal foregå i det skjulte, gjemt for andres blikk, blir hverdagen komplisert. Man finner unnskyldninger for ikke å ta av seg klær som skjuler skader. Man vegrer seg for å vise sin mishandlede kropp og kler seg med store, skjulende gensere og ukledelige bukser eller skjørt. En så dagligdags sak som å ta en dusj, krever nitidig planlegging, for ikke å komme iveien for eller møte de øvrige i huset. Er man så ung at man fremdeles er under skolens hånd, er gymtimer og helsesøsterbesøk noe som må unngås. Unnskyldninger produseres, alle mindre og mindre sannferdige. Fortielse og fornektelse blir dagligdagse hendelser og et mønster man klamrer seg til. Man blir usannferdig mot omverdenen og seg selv.

De andre skadene er ikke synlige. Man ser ikke arr på sjelen. Det er heller ingen som ser tankene som man sliter med. Skammen over å være offer for en så skjendig handling er stor og tung å bære. Har man blitt gravid? Og hva gjør man da? Stikke av? Ta abort om man får? Eller ta sitt eget liv? Usikkerheten om egen deltagelse og vilje blir ofte uklar. For man klarer ikke si noe. Ordene finnes ikke. Hele tiden murrer noe om at man ikke vil bli trodd, i bakhodet. For det har man blitt fortalt. Som knyttnever mot hjerte og hode slår ordene: Ingen vil tro på deg -, ingen vil tro på deg -. Om igjen og om igjen  Man hører om andre som er utsatt for samme skjebne og gråter. Men tier fortsatt.

Ofte får man høre kritikk av offere. «Har bare seg selv å skylde, kle seg slik, gå der, ikke skrike opp og forlate stedet! Hun ser ut som en hore, hun oppfordret sikkert til det. Hun ville det nok Måtte jo skjønne at…..» Man må ikke skjønne at man kommer til å bli utsatt for voldtekt. Man må ikke skulle regne med å bli skjendet og ødelagt av å gå en kjent vei. Å legge skylden for et overgrep på offeret, gjøres alt for ofte, det er kanskje lettere slik?  Gir det en form for distanse og sikkerhet for egen del? Det kan ikke skje meg, fordi…?

Slike ord pekte alltid på henne. Og hver eneste bemerkning skar bort enda en ny bit av selvfølelsen og la en sten til byrden.

Man skal ikke ta på seg skylden for andres handlinger mot en selv. Men det gjør man. Særlig om man er ung og ikke har noe referansegrunnlag. Spesielt dersom man får sådd tvil om sin egen vilje og sin egen troverdighet. For det kverner ord som forteller at det var hun som ville, hennes skyld. Ingen vil tro på henne. Tvilen blir større og man mener tilslutt at det var fortjent, kanskje? Vonde tanker? Det får man – for ofte.

Og selvet går i dvale og personen blir usynlig og uhørbar.

Sjelen dør og menneskebarnet tror å ha funnet en utvei. Dytte alt nederst i minnelagret, inn i en kiste og låse. Og å forsøke finne eller kanskje lage en ny sjel, til erstatning for den som ble drept i løpet av et overgrep, kalt voldtekt.

 

mormor

Om mormor

En liten, tidvis heller søvnløs mormor, med hang til bekymring. Kaffekopp i nærheten. Innehaver av svart belte i lesing. Kan ikke kommentere på Google +
Dette innlegget ble publisert i Den vonde historien og merket med , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Å drepe en sjel

  1. mirapisani mirapisani sier:

    Ny sjel blir vanskelig å oppdrive mormor. 😕 Og jeg syntes ikke det er nok hjelp å oppdrive til den som trenger å bli tatt hånd om. Hvor er rettsikkerheten når den voldtatte blir anbefalt av de som skal ivareta dem, om ikke å anmelde? 😥

    • mormor mormor sier:

      Mirapisani
      Og så er det ofte slik at dette med anmeldelse og slikt blir som ett nytt overgrep.
      Det sås tvil om offerets moral, kledsel, vilje til motstand, det sås tvil om offeret. Det er for mange som sliter og vil slite etter slike hendelser. 🙁
      Hjelpen kommer på feil tid, på feil måte og på gale premisser, for noen.
      Og noen holde helt kjeft.
      Rettsikkerhet?????

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge