Bjørnson-europeeren.

Del 1 av 3.

Jeg vet ikke hvor jeg har hatt hodet mitt i grunnskolen for jeg kan ikke huske å ha lært noe som helst om Bjørnson på skolen annet enn at hans navn var nevnt i pensum. Sannsyligvis hang jeg over pulten i kjedsomhet og ratløshet eller lå på rygg under og forsøkte å ballansere stolen i luften med fotsålene.

Jeg velger meg april.

av Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Copyright (C) NRK

Hans liv er jo hans beste diktning,
skrev Ibsen i 1882. Da de skulle feire 25-årsdagen for
Synnøve Solbakken her på Aulestad.

Det er en fin beskrivelse
fra Ibsens side:

Bjørnson ville være der hvor det skjedde. Han ville være i spissen. Og ta del i der kampen var. Det er en kampstor tid, og vi er med. Så langt tilbake jeg minnes, er det urettferdighet
som har drevet meg inn i politikk. Stod jeg ansikt til ansikt med urettferdighet og uredelighet, da kastet jeg meg inn i kampen.

Ut over de mange høye fjelle dro han, med både autoritet og berømmelse i bagasjen. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1903, som en av de første. Han hadde en enorm prestisje bl.a. i Frankrike. Han var velkjent i Tyskland og naturligvis i Danmark. Han var kjent ikke bare som forfatter, men også som menneskerettsaktivist. Og da særlig for de små folk i Europa, blant dem slovakene. Under ungarsk styre kjempet de
for å beholde eget språk og kultur. Ungarerne slo sterkt tilbake mot Bjørnson fra parlamentet i Budapest. De var sinte på ham. De sendte flere brev for å sverte Bjørnson. De kalte ham sjakal og svin. De sa at han var uansvarlig og at han la seg opp i ungarernes anliggender.

Bjørnson var ikke redd for å tråkke i andres bed og gjøre seg upopulær i vide kretser. Bjørnson gikk stadig på barrikadene. For rettferdighet og for fred. Han var opptatt av å få til internasjonale fredsavtaler, og opptatt av undertrykkelse rundt i Europa og små nasjoner som forsøkte å bekjempe den undertrykkelsen.

Han sloss på mange arenaer, samtidig som han skrev romaner, dramaer og dikt.
Bjørnson holdt til i Roma i lange perioder. Han snakket og skrev flytende italiensk. Flere av dramaene ble tidlig oppført på italienske teaterscener. Han skrev fortellinger fra
den norske bondebygda, og Norges nasjonalsang. Mye av inspirasjonen hentet han
der ute. Vel hjemme igjen delte han villig av opplevelsene med husmenn og andre på gården. Når han hadde vært ute i Europa og hentet hjem kunnskaper, så samlet han dem i drengestua og holdt foredrag. Det var om Garibaldis frigjøringskamp for et samlet Italia. Det var om taket i Det sixtinske kapell.

Mange nordmenn er best på hjemmebane. Noen har også stått fram under en høyere himmel. Bjørnson var en av de store europeerne i Norge:

Forstørrelsesglasset som bryter det riktig inn – det som skjer ute, slik at det kan virke og gro hos oss.
Denne kampen som Bjørnson førte for rettferdighet, fred og forsoning, var et livslangt prosjekt. Og kampen startet mellom mektige romsdalsfjell. Familien hadde flyttet
til Eidsvåg i Romsdalen. Faren, Peder Bjørnson, hadde tatt imot prestekall her. I bakkene rundt prestegården sprang den lille, uskyldige Bjørnstjerne. Familien hadde kommet hit fra Kvikne, lenger inne i landet. Der hadde den myndige faren ofte vært i klammeri med bygdefolket. Men her i Romsdalen skulle både Peder og hans lille sønn oppleve en dramatikk uten like. Særlig én hendelse som Bjørnstjerne selv har beskrevet i fortellingen
«Et stygt barndomsminne».
Jeg kunne være syv år da det en søndag ettermiddag ryktedes at to menn som rodde forbi
Bugggestranden i Eidsfjord hadde funnet en kvinne styrtet ut over en berghammer, der hun var blitt halvt hengende, halvt liggende ved havspeilet. Altså en søndag i august 1840. Der satt sogneprest Peder Bjørnson på kontoret sitt i prestegården. Så kommer to bønder til ham og forteller at de hadde funnet en jente som var svært ille tilredt. Hun hadde ramlet eller blitt kastet ut over et stup ved sjøen. Hun var i live da de fant henne. Det hadde åpenbart foregått noe kriminelt. Den unge kvinnen, datter av hus-mannsfolk, dør etter et par dager. Gårdsgutten Per Hagbø blir utpekt som gjerningsmannen. Vi tror det kan ha vært omtrent nedpå her det skjedde.
Her er en bratt hammer som går helt ned i sjøen. Det var nok bortpå her de møttes for å samtale, som Per sa i ettertid.
Nå blir det en smertefull og vanskelig tid ved prestegården. Lille Bjørnstjerne har nok fanget opp mye av den dystre stemningen.
Det var her i Borgstua på prestegården at det første avhøret av Per Hagbø fant sted. Han ble avhørt av lensmannen, og Peder Bjørnson var nok med. Så ble han senere ført til Molde og satt i arresten der. Per Hagbø nekter i første omgang all skyld for ugjerningen. Men etter at søsteren har besøkt ham, tilstår han plutselig fullt ut. Han dømmes til døden
og føres tilbake til hjembygda for å henrettes der i januar 1842. Han skal halshugges foran
en stor forsamling av bygdefolk. Blant dem Peder Bjørnson, som har tatt med seg 9-årige Bjørnstjerne.
Nesten 50 år senere skrev han om det han opplevde. En høy mann kom frem
og tok Per over nakkemusklene, mens en mindre drog ut en blank, overmåte bred-egget tynn øks. Da vendte jeg meg bort. Jeg hørte kapteinens fryktelige: «Presenter gevær!» Så – et hugg!
Han snur seg – den lille gutten. Og ser hodet og kroppen skille lag. Peder Bjørnson holder da en preken som høres ut over hele Eidsvågen, der han tordner og forklarer hvordan døden er syndens straff.
Selv gikk jeg derfra så hjertesyk, ja, så forkommen av frykt, som skulle jeg selv være den neste der henrettedes. Og jeg talte siden med mange som nøyaktig hadde hatt samme følelse.

Det er en fundamental skrekkopplevelse hos ham. Barndommens idyll er brutt. Dette er nok et avgjørende øyeblikk der han får sin skjebne som forfatter bestemt. Denne opplevelsen har han med seg når han i unge år drømmer seg ut.
Ut over de høye fjelle! Allerede som 15-åring skriver han om forhold ute i Europa.
Bjørnsons viktigste impuls i livet var februarrevolusjonen i Frankrike. Han sa selv at han var et barn av februarrevolusjonens tidsalder. Et folkeopprør mot kongemakten, med krav om rettferdighet og frihet for fattige, for enkeltindivider og nasjoner.
I Romsdals Budstikke, lokalavisen i Molde, hadde han lest om de dramatiske februardagene i 1848. Den første trykte teksten som Bjørnson står bak, er frihetens tale til moldenserne, som viser hvordan han så å si griper tak i februarrevolusjonens ånd og omplanter den til Norge og til Molde.

Til frihet var i baaren
I stolte norske Mænd!

Den kom saa sød som Vaaren,
Saa hurtig svandt den hen.

Og i, Moldensere, har i glemt mig?

Noen år senere reiser han til Kristiania, begynner å studere og arbeide med journalistikk. Han tar del i kampen for norsk språk på teaterscenen. Og oversetter flere teaterstykker, særlig fra det franske miljøet.
Frankrike med Paris er i ferd med å bli en av de store internasjonale arenaer for kunst og litteratur.
Februarrevolusjonen setter spor også innen kulturlivet. Fra storstilt arkitektur og høystemte, storslagne motiver vender kunstnerne seg nå mot det moderne og travle bylivet. Mot hverdagens enkelthet og folkekultur, og med en gryende realisme fra bondelivet på landsbygda.

Bjørnson leste franske litterære tidsskrifter, og kan godt ha fanget opp disse nye tankestrømningene før han skrev «Synnøve Solbakken» i 1857 og boka «Arne» like etter.
På denne tiden blir han hentet til Bergen som teatersjef.
Ole Bull vil gjøre ham til en norsk Shakespeare. Bjørnson takker ja.
Han er en vordende forfatter. Denne interessen for det nasjonale, for folkekultur, folkelig språk og så videre er en del av internasjonalt tanke-gods som Bjørnson her bygger på.

Så, i teatermiljøet, treffer han Karoline Reimers fra Bergen. De gifter seg i 1858.
Karoline skulle bli hans støtte og reisefølge gjennom mange og lange utenlandsferder. Men på den aller første store reisen var hun ikke med.
I 1860, etter bare to måneder som redaktør for Aftenbladet, har Bjørnson gjort seg så upopulær at Stortinget bevilger et reisestipend til Italia for å få ham ut av landet.
Bare måneder etter at Karoline har født deres første barn Bjørn. Hun blir syk og blir tatt hånd om av Bjørnsons foreldre i Søgne. Det var da planlagt at Bjørnson skulle via København ned til Roma. På sin første Roma-ekspedisjon, svært inspirert av Goethe.
Den tyske dikter Goethe hadde vært på sin Italia-reise, skrevet om den og inspirert en hel generasjon kunstnere.

Her var en høy himmel. Her var antikke ruiner og verker av de store europeiske mestere. Og til Roma kom de, kunstnere fra alle kanter av Europa på sine dannelsesreiser. Også Ole Bull hadde vært der, og sådde begeistring hos Bjørnson.
Piazza Barberini var byens hovedtorg. Her kom bøndene med varer. Her var okser og muldyr, og her hadde munkene sine prosesjoner.
Alt dette kunne Bjørnson se fra sin lille leilighet ut mot torget med Berninis majestetiske fontene. Hvor Tritonen, en av sønnene til havguden Neptun, utbasunerte sine budskap gjennom en skjellformet trompet.
Bjørnson hadde leilighet med veranda i 2. etasje rett bak fontenen. Her kunne han ta det travle Roma på pulsen hele døgnet. Da Bjørnson flyttet inn her julaften,
var noe av det første han gjorde å gå ned til Skandinavisk Forening. Der fant han seg fort til rette, reiser seg opp og holder en såkalt skåltale, en hyllest, en hilsen til den mest kjente av vitenskapsmenn i Roma, vår egen P.A. Munch.
Munch tar Bjørnson med på Forum Romanum og andre historiske steder. Til ikke-katolikk å være hadde han fått uvanlig fri tilgang til Vatikanets bibliotek.

Munch blir nærmest et levende leksikon for Bjørnson i arbeidet med middelalderdramaene «Sigurd Slembe» og «Kong Sverre».
Prof. Munchs omgang er meg meget belærende i henseende på mitt stoff. Jeg ser nu draktene for meg fra den tid. Jeg kjenner menneskene og deres europeiske sedvaner og kulturforhold. Men vennskapet varer ikke så lenge For P.A. Munch dør allerede i 1863.
Og gravlegges på den protestantiske kirkegården i byen. Bjørnson måtte altså til Roma for å finne sin beste veileder på norsk middelalderhistorie. Bjørnson suget raskt til seg alle
inntrykk, og fant fort fram til dette gateløpet, Via Condotti, for her lå Caffè Greco. I etasjen over kafeen bodde konsul Bravo, som ivrig tok seg av interessene til skandinaver som kom til byen.
Ennå i dag finnes minner om noen av dem i kafeens lokaler. Grieg og Bjørnson er de lettest synlige.
Bjørnson erobret Roma med alle sanser. Under det første besøket hadde han ofte følge med danske H.C. Andersen. Folkelivet og det italienske lynnet hadde stor appell til dem begge. Og de søkte lærdom hos erfarne arkitekter og kunstnere. Men utsynet over byen lærte Bjørnson på egen hånd å sette pris på. Her hadde han en skrivebase som han alltid søkte tilbake til. Mange grunner taler for det. Han hadde det lyset han trengte. Han hadde utsikten.
Og han sier: «Menneskene er helt naturlige.» Hva mener han med det? Jo, de er nøysomme, og de er glade. Bjørnson har sine
faste, daglige rutiner. Og tar sin kveldstur opp til høyden ovenfor Piazza del Popolo. Til Monte Pincio. Det var her at Bjørnson kom for å se dette berømmelige kveldsspillet som farget himmelen rød og traff Peterskirken og forgyllet den og gav en kobberrød farge. Slik at hele himmelen hadde et preg av rødflammende hav, om du vil.
Allerede dagen etter ankomsten til Roma drar han til Petersplassen. Hit skulle han komme mange ganger. Han går inn under Berninis kolonnade-søyler fra 1700-tallet. Og videre inn i kirken, bygget over apostelen Peters grav. Han leter etter de lover som ligger til grunn for
skjønnhet og kunstnerisk kraft.
I Berninis baldakin over Peters grav, i Palestrinas musikk og i Michelangelos store fresko-malerier i Det sixtinske kapell. Siden lå jeg på ryggen i Det sixtinske kapell dag etter dag for å få hver scene og hver figur i taket fast avtrykket i mitt sinn.
Det er først og fremst det voluminøse, kraftfulle og eruptive hos Michelangelo som tiltaler Bjørnson. Og det ordnede, geometriske i de arkitektoniske formene.

Det kunne bli varmt i Roma om sommeren. Da dro Bjørnson opp til Albanerfjellene sørøst for Roma. Til det området der paven hadde sitt sommerpalass. Flere småbyer fra romertiden klynget seg fast mellom sjøer i vulkanske fjell. Ariccia ble den byen som Bjørnson stadig kom tilbake til. Hit kom også Henrik Ibsen mens han arbeidet med «Brand». Her hadde Bjørnson faste rutiner. Skrev, så en kaffe på torget. Så hendte det at han sendte noen ord hjem til Karoline. Hver søndag og torsdag aften musiserer korpset på plassen. Da er utstilling av Albanos og Ariccias skjønne piker, der er berømt over hele verden. Og til sin gode venn Clemens Petersen skriver han:

Jeg bader tre ganger om dagen,
eter, sover, plages av vellyst.

Thi fanden annamme –

– om jeg ikke oppdager fler-
koneriets prinsipp i Sydens hete.

Bjørnson lever livet her oppe i fjellene. Han kommer stadig tilbake til det sydlandske temperament og den livsglede han finner hos folkene her. Men hos ham selv er det sterke krefter som strides.
På veien ned mot Roma hadde han et lengre oppholdt i København. Der møtte han i teaterverdenen, en vakker og inspirerende ung, dansk skuespillerinne som het Magda von Dolcke, eller Rosalinde Thomsen. Og det blir et begeistringsforhold mellom de to. Forholdet til Rosalinde holdt han varmt også etter at han kom ned til Italia. Han skrev
heftige brev til sin elskerinne.

Elskede Rosalinde.
Jeg lider og længes.

Inderlig elskede!

Men her i Ariccia får han anger. Følelsene overfor Rosalinde kjølner av. Han kjenner seg
ferdig med henne. Karoline, fortsatt ikke i særlig form, får vite at det har vært noe mellom denne vakre, unge skuespillerinnen og Bjørnson. Bjørnson går i rette med seg selv. Og ser at han har vært mer sann mot sine erotiske følelser enn mot hun som steller deres lille barn.

Til Clemens Petersen
betror han seg igjen.

Jeg vil vistnok aldrig mere blive saadan ret forelsket udenfor Huset. Den siste Kur var sterk.

Vi leser varme kjærlighetsbrev fra Bjørnson til Karoline fra Roma om at hun må komme. Men svarene fra Karoline er nokså nøkterne. Jeg vet ikke om hun helt tror på ektemannen etter dette forholdet. Så det går en stund før hun reiser ned. Men så får hun et brev med en fullstendig reiserute. Og hvordan hun skal reise fra den ene storbyen til den andre. Hvem hun skal kontakte for å overnatte og få godt stell på veien.
Og så kommer da Karoline til en begeistret Bjørnstjerne i Roma. Straks tar han dem med seg opp til Albanerfjellene. Der blir de noen uker, tar turer rundt om i naturen og besøker de små byene hvor han har ferdes og skrevet flere av verkene sine. En av de mest høystemte norske dikt blir også til mens de er med.

Brede seil over Nordsjø går;

Høyt på skansen i morgenen står Erling Skjalgsson fra Sole.

De hadde leid en kusk, et muldyr og selvfølgelig en vogn. Men det var ildvarmt den dagen. Da de hadde kommet et godt stykke nedover der, så streiket muldyret, og kusken sovner. Og lille Bjørn sov, og Karoline duppet av. Da er det at Bjørnson får den fantastiske og utrolige idè om å skape «Brede seil».
I samtiden ble vogner med vintønner kjørt over campagnaen. For å beskytte vinen hadde man solseil. Der ligger nok forklaringen. Han så noen likheter her.

Etter påske 1862 drar Karoline, Bjørn og Bjørnstjerne fra Roma. Først sørover til Napoli, så til Pisa, der de forundres over det skjeve tårn. Etter Pisa legger de turen om Firenze, Bologna og Venezia før de kommer til landsbyen Schwaz innunder Tyrolerfjellene i Østerrike. En liten by med lange historiske tradisjoner og et frodig kulturliv.
I årenes løp skulle Bjørnstjerne og Karoline komme hit i alt 18 somre. De får en stor vennekrets, som de stadig vil besøke. Bjørnson bodde flere ganger i dette huset. Folk elsket og verdsatte Bjørnson høyt. Alle kjente ham. Når han kom, ble fanen heist:
Den store dikter er tilbake i Schwaz.
Han var elsket og verdsatt av alle. Fjellandsbyen ble et kjærkomment fristed for Bjørnson og Karoline. Hit dro de gjerne når varmen ble for intens i Roma. Oppe i de stupbratte fjellsidene hadde de utsikt over hele dalføret. Det tok en halvtime å komme seg opp fra landsbyen. Der oppe kunne de vandre og nyte en fredelig stemning fjernt fra det travle
hverdagslivet nede i byen. Og samtidig ha de høye fjellene rett imot.
I ettertid har lokalbefolkningen gitt veien navn etter dem.

På reisen nordover stopper de flere steder, både i Tyskland og Danmark. Men våren 1863
er familien tilbake i Norge. Nå kaster Bjørnson seg inn i teaterverdenens problemer og blir
teaterdirektør i Kristiania. Han slåss for årlig storting og for alminnelig stemmerett. Og krangler med folk i byen. Kaller Kristiania for en glupsk tigerstad.
Bjørnson engasjerer seg i det meste. Står fram som en skikkelig bråkmaker. Og gjør seg kraftig upopulær i Norge og i hele Skandinavia. Forhatt og forhånet vil han helst dra vekk fra landet igjen. På nytt er det Roma som lokker. I august 1873 drar han sørover med hele familien. Han hadde fått råd fra sin forlegger om å konsentrere seg om diktningen. Men det er ikke langt mellom dikteren Bjørnson og den politisk engasjerte Bjørnson.
I Roma møter han et av sine store forbilder, den italienske frihetshelten Garibaldi. Garibaldi samlet Italia til ett rike og ville gjøre Roma til hovedstad. Han var en av dem som Bjørnson ofte holdt tale om hjemme i Norge.
Jeg ser ham alltid for meg hvor han tar av seg lua og står og ser opp til denne mannen som har vært hans ideal. Garibaldi stilte store krav. Roma eller døden, hadde han sagt. Han ville alt eller intet. Så sa han noe som må ha begeistret Bjørnson enormt. Han sa:

«Vi vil kjempe for alminnelig stemmerett.» God musikk i Bjørnsons ører!
Samtidig har han store opplevelser ved kirkebesøk. I Roma opplever Bjørnson et langt mer åpent og tolerant kristenliv enn hjemme i Norge. Han besøker ofte barokkirken Il Gesu. Her i jesuitterkirken lærte jeg toleransens lære.
Der forsvant min trange dom, min snevre tro. Og det er tradisjoner som er uendelig mye eldre, ærverdigere i kultur enn vår. Bjørnson var jo prestesønn og prøvde hele den tidlige delen av livet å være en kristen mann. Det var ikke alltid han klarte det. Men det var målet hans at han ville være en kristen person. Han gikk til nattverd, leste i Bibelen og gikk til gudstjeneste.

Da han reiser til Roma i 1873, litt ufrivillig, for han er så upopulær i Norge, og blir der i et par år, så skjer det nok noe med ham. Han kommer vel kanskje mye på avstand fra norsk kristendom. Men han har gudstjenester hjemme i leiligheten sin i Roma. Han kaller inn andre nordmenn i Roma og lager en slags gudstjeneste:
Han leser opp fra dagens tekst, fra prekenteksten fra Bibelen. Så synger de Grundtvig salmer og har en liten samling. Han møter flere som hever kritiske røster mot stivbent fortolkning av det kristne budskapet, og ortodoks kristen praksis. Hjemme i Norge syntes han takhøyden ofte var i laveste laget. Da er det noe annet med Roma, med det varme, åpne og solfylte Roma. Likevel. Det går ikke lenge før han snakker om at han vil tilbake. Ikke til tigerstadens Kristiania. Nei, han vil bosette seg på landet. Han vil bli bonde.
Jula 1873 skrev han til sin bror Petter og sa at han godt kunne tenke seg en gård på landet. Like etterpå fikk han et brev fra Karl Seip, som også var prestesønn. Han sier at nå er det en ledig gård i Gausdal: Aulestad. Hvis Bjørnson var interessert, kunne de skaffe ham denne gården. Det var egentlig litt tidlig. Bjørnson var ikke helt klar for dette. Men så sa han at dersom Gud vil, så handler vi denne gården.
En viktig årsak til at Bjørnson ville til Aulestad, var at gården lå i nærheten av folkehøgskolen Vonheim, der Christopher Bruun holdt til. Han var en markant personlighet og kristen etter Grundtvigs folkelige idealer. Bjørnson hadde stor respekt for
Christopher Bruun og beundret ham.

Utover våren i 74 var han veldig begeistret, skrev og spurte:
Hvordan er denne gården? Det var Christopher Bruun som han var opptatt av. Hvor bor han? Bor han langt fra Aulestad? Kan jeg se når han flagger? Kan han se når jeg flagger?
Det var slike spørsmål. Det tar mange måneder før de kommer seg av gårde.
De drar til Napoli og Venezia, der de får med seg nye inntrykk. Barneflokken har nå vokst til fire. I flere dager nyter familien gondolferder og storstilt arkitektur og malerkunst. Venezia blir en av de byene som Bjørnson stadig kommer tilbake til. Så bærer det videre gjennom Schwaz og Tyskland opp til Norge. For å møte deres nye hjem.

Så en junidag, og det var en midtsommernattsdrøm, sier Bjørn:
Mine foreldre hadde kjørt med Skibladner opp til Lillehammer. Karl Seip var nede og hentet dem i en trille. Mine foreldre satt spent og så på denne gården som lå i det fjerne. Det var solskinn. Og så sier Karl Seip idet de kjører over Nevråbroen:
«Nu er du på Aulestad gard og grunn, Bjørnstjerne.»
Far reiser seg og har sitt skjønneste uttrykk, tar mor i hånden og sier. «I Jesu navn.»

Aulestad skulle bli Bjørnsons hjem og arbeidssted helt til han døde. Her fant han
konsentrasjon og arbeidsro. Sammen med Karoline holdt han et gjestfritt hus. De tok imot
familie og venner i store hopetall. Men alt var ikke like enkelt der oppe i dalen. Da han kom dit, var det først veldig stas med ham og Christopher Bruun. Den religiøse høvdingen
på folkehøgskolen. På Aulestad talte Bruun. Og på folkehøgskolen talte Bjørnson. Så sang de Grundtvig-salmer, og folk kom for å være med på dette. Bjørnson skriver begeistrede brev: Bruun holder søndagspreken. Jeg taler til bøndene på onsdager. De skal være glad for at det er jeg som taler til dem med alle mine feil. Bøndene er gode å tale til, sier han.
Det kommer folk fra tre mils omkrets. Det er fullt av hester i skogen. Folk
har med seg mat, så er det kaffe osv. Det er en idyll som Bjørnson beskriver. Men det går knapt et halvt år før Bjørnson begynner å ergre seg over Bruuns mørkemannssyn og pietisme. Så han sier i brev allerede i november 1875 at dette er han ganske lei av.
Han kommer fra Italias sol og varme og har hatt det godt. Nå skal han opp i dette tung-
sindige norske vinterlandskapet, der stuelufta er nokså tung og kristendommen tilsvarende svart.

Utpå våren går det helt over styr. Bruun står og skal fortolke et dikt av Grundtvig: «I kveld
ble det banket på helvetes port.» Da roper Bjørnson: «Jeg tror ikke på den evige fortapelse.»
Da blir det allment oppstyr. I begynnelsen blir det bare dårlig stemning. Men det fører til brudd mellom Bjørnson og Bruun. Og så begynner det liksom å rase hos Bjørnson. Og så blir han konfrontert med sin barnetro.
I et foredrag han holder i Studentersamfundet i slutten av 1877, blir det å «Være i Sandhed» et tema. Kort fortalt blir altså barnetroen satt på en prøve. Han tror etter hvert ikke lenger på helvete og at det er noen himmel. Men de kristne verdier, som står sterkt hos Bjørnson, i dette liv er de sentrale. Men i det neste liv er Bjørnson veldig i tvil om
hva som er i det hele tatt. Så radikaliseringen av Bjørnson fra 1877 og utover fører til at de i 1880 ikke lenger vil vite av Bjørnson på Vonheim. De setter inn annonser:
«De som tror at Bjørnson taler ved denne skole, gjøres oppmerksom på at denne taler ikke lenger her.»
Helvete og himmel kommer til å skille Christopher Bruun og Bjørnson. Det går også dårlig med økonomien på Aulestad. Bjørnson vil, men får ikke solgt gården. Han vil ut i Europa igjen, men kommer seg ikke av gårde. Jeg må leve fremdeles blant langhårede, rødskjeggede, tungt bestøvlede og vadmelskledde pietister og dydsapostler.

Nrk TV: Del 1 av 3

mirapisani

Om mirapisani

Forvikla Nordlenning på avveie. Stor i kjæften og snar å springe.
Dette innlegget ble publisert i Bjørnson, Dokumentar, Ut av samfunnet inn i mennesket og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Bjørnson-europeeren.

  1. mormor mormor sier:

    Bjørnson var en interessant mann.
    Takk for del 1:
    Kyss over hår 🙂
    mormor recently posted..Trær og busker. Kan bli et tre.My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Tydeligvis, men dette skulle jeg jo ha fått med meg i grunnskolen? Var i grunnen ikke lett å få med seg noe som helst før jeg ble kjent med ho Rita O’Lin. 😆
      Vet ikke når del 2 og 3 kommer for det tok meg uhorvelig lang tid å redigere teksten til NRK inn i et format som passet til å ha i et innlegg her i Hiet.
      Krysser tanke over tanke. 🙂
      mirapisani recently posted..ADD/ADHD.My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge