Gløtt fra Roan.

Ei bygd ute ved havet med livsgrunnlag, men med mangelfulle kommunikasjoner. (Tekst av journalist Arne Nordbotn)

TEKSTEN ER SKREVET I 1955-56 (en liten reise i tid der veiene stopper)

Roan kommune er 361 kv.km. Den har 248 gårdsbruk, 95 merkede fiskefartøyer, 385 fiskere og det finnes 21 handelsforretninger her. Folketallet var i august 1956 på 1847 mennesker. Det er 7760 mål dyrket jord og 5500 dyrkbar, men da er ikke de store myrene ved Lonen-Momyr, som Landbruksselkapet disponerer tatt med, I bygda finnes 22.000 mål skog, 158.000 mål beite. Her er 200 hester og 1300 storfe, 220 svin g 2850 sauer. Kornavlingen ligger jevnt over på ca. 200 tonn, potetavlingen på 780 tonn og høyavlingen 3240 tonn.

Fosenhalvøya rommer så mange nyanser, fra breibygdene inne i fjorden til de karrigste strender lengst ute mot havet. Fra fjorden og leia lar deg seg oftest ikke gjøre å oppdage stort av det bygdene har å by på. Dette gør seg kan hende særlig sterkt gjeldende for Roans vedkommende. Roan er den nest nordligste bygda på Fosenhalvøya innen Sør-Trøndelag fylke.
Derfor byr Roan formannskap Dem denne trykksaken; for å gi et bilde av hva Roan er og har, Og hva bygda mangler. Derfor er disse bildene samlet og en kortfattet tekst satt sammen, Det hele er et lite tverrsnitt. Skulle De ønske å få vite noe mere, er De hjertelig velommen til bygda.
Da Roans nabokommune i sør, Stoksund, fikk ta ibruk sin nye vei fra Åfjord like før jul i 1955, ble det sagt at en alpevei var åpnet. Men de alper denne veien skjærer gjennom, fortsetter i bygda nordenfor.
Følger en sjøveien ut Stokken og tar nordover, ligger Skjørafjorden brei og åpen foran. Lar vi båten svinge inn fjorden, stenges denne mot sør av uveisomme fjell. Først et stykke inn åpner en glenne seg, og her ligger første gården etter at grensa mot Stoksund er passert, Håvika. Men her finnes noe mere. På fjellet bak gården ligger et ganske stort vassdrag med et nyttbart fall på 250 meter. Det ville kunne gi ca. 3000 kw kraft.
Bratt og ulendt er det også videre innover fjorden til en kommer til neste boplass for mennesker, Tysvika. Et stykke lenger inne i fjelldalen finner vi gården Tysdal. Fra Tysvik er det nye hamrer til vi kommer inn til Nord-Skjør. Her er lendet åpent med pene gårder, og bakenfor ligger nok en grend med 10-12 bruk, Nygårdsgrenda.
Fra Nord-Skjør fører vei et par kilometer utover langs fjorden. En gårdsvei fører nok en kilometer fra, men så er veien slutt. Alle bebygde steder langs denne fjorden er altså uten veiforbindelse med utenverden. Noen har ymtet om vei sørover mot Stoksund, men lendet er umulig. Derfor har interessen samlet seg om vei til Kiran. Det er en strekning på 3 – 4 kilometer med pent lende. Dermed vil en komme inn på veien Kiran – Roan, som skal føres videre til Sumstad og Strøm og dermed nå landets veinett for øvrig.
For Roan knytter det seg sterke interesser til Skjøraforden. Den er usedvanlig fiskerik. Men kommunikasjonene vanskeliggjør utnyttelsen, og en spesiell vanske ligger i at Kiran ikke har fiskebåthavn. En liten molo på 50 meters lengde over en grunne har stått på havnevesenets arbeidskart i 30 år, men arbeiet er ikke blitt gjort. Dette hindrer fisket og det hindrer regelmessige rutebåtanløp. Så lenge robåten ble brukt, var Kiran et stort fiskested. Men med mororbåten tok det slutt. Den kan ikke trekkes opp i fjæra når uværet kommer.
I skjøra bor 123 mennesker. På Kiran bor 150. Her er folketallet gått ned. En av årsakene er nettopp havna som mangler.

Nedover fra Kiran

Nedover fra Kiran slynger bygdeveien seg forbi små gårdsbrum og fiskerheimer til en kommer til neste handelssted og større samling av hus, Hongsand. Rett over sundet ligger det gamle handelsstedet SøræKråkøy, og rett i nord ligger Brandsøya, kjent for å være bosted for en særlig aktiv fiskerbefolkning. Øya er knyttet til bygda for øvrig med vei fram til Nesvalen. De stedene som er nevnt her, er samlet i Nesvalen skolekrets, der det bor 232 mennesker.
Bygdeveien Hongsand – Nesvalen har vært ibruk en tid nå, Sør – Trøndelag veivesen laget en vakker løsning på overgangen i Kråkfjordstrømmen. Men det var likevel en av de lette oppgaver for veivesenet. Langt større vansker ventet da en skulle binde bygdas sørligste distrikter sammen med kirkegrenda Roan. Stupbratte bergveggen gikk rett i sjøen langs Bergfjorden. Her fikk både ingeniører og arbeidere prøve sine ferdigheter. En «Vestlandsvei» er skutt gjennom berget. En har forsøkt med halvtunneller, men gått fra det, da vannet sprenger på ovenfra. På et stykke henger berget ut i hele veibredden. Imponerende og nifs ruver bergveggen over hodene på den som passerer. Bare noen få hunre meter står igjen før en er kommet i forbindelse med de bygdeveistubbene som finnes i kirkegrenda. Men bevilgningene har vært små, Roan kommune har anstregt sin økonomi til det ytterste for å skynde på. En har håpet å komme igjennom i løpet av høsten 1956. Tiden vil vise om det går.

Kirkegrenda Roan

Kirkegrenda Roan har et strøk med drag av innlandsnatur som møter den som tar seg fram langs nyveiens stikningspåler til kirkegrenda. Dersom en ikke vet det før, bør en få vite det her, at i en liten stue ved veien like før en kommer til kirken, boren landskjent kvinne. Hun heter Julie Ness. Hun har ingen armer, men hun har eiet mere pågangsmot og innsatsvilje enn de fleste. Hun har bygget sin heim, hun har vært forretningsfører i Roan trygdekasse i mer enn 40 år. Hennes håndarbeider er mesterstykker. Her bør en avlegge besøk.
Her ligger så den vel 250 gamle hovedkirken i Bjørnør. Og bak kirken ligger resultatet av enkeltpersoners og kommunens tiltaksevne i form av en prektig aldersheim og et stort administrasjonsbygg som snart er ferdig.
Storgården Roan prestegård eksisterer ikke lenger. Mye jord er utarsellert, mye er dyrket. Vakre jordbruksgrender dukker fram rundt gården og i Ødegårdgrenda. Jordbruket betr snart tyngden i Roans næringsliv. Det er bare som alle andre næringer sørgelig hemmet av kommunikasjonene. Bl.a. er det uråd å sende melk til meieri.

Fra bakkene ovenfor Utro-grenda

Fra bakkene ovenfor Utro-grenda får en besøkende utsyn over ei jordbruksgrend så velstelt at det er en fryd. Og enda lenger ute ligger Eian-gården, der det vokser som få steder ellers, og der drifta er intensiv i høyeste grad. Men bare noen få hundre meter bortenfor står en like ved åpne havet. Her er merkelige naturfenomen å skue i havkanten. Kjempemessige jettegryter vitner om  havets tålmodeige arbeid. Her ligger like innenfor Slmpefallene noe som heter Slumperova. En sprekk i berget som går langt inn med dekke over. Men i dekket er det et hull. Når nordvesten setter inn med tungt hav, presses dette inn i sprekken og opp gjennom hullet i en stråle på 10 – 20 meter. Det er et mektig skue, og merkelig nok var det en italiener som på en ferd rundt 1600 oppdaget og beskrev fenomenet for første gang. Han het Fransisco Negri.
En skrøpelig vei fører til Utro og Eian. En enda skrøpeligere fører ut til kirkefolkets gamle landingsplass i Grønningen tterst i Beskelandsfjorden. I Roan krets bor det 292 mennesker. Når veien Kiran – Roan er ferdig vil 700 mennesker komme i samband med hverandre. Men veien er fremdeles en blindtarm. Grensa er Kiran i sør og Beskelandsåsen i nord. Ingen vei fører ut. Fra Beskelandsåsen fører en kronglesti et lite stykke. Så er det helt veiløst. Mellom denne åsen, gjennom Beskelandsdistriktet og videre forbi Hellfjorden, er det berg og stup. Det siste stykket ubebodd. Her er det bare sjøen som binder. Fra Beskelandsåsen til Sumstad trenger bygda ny vei på ca. 7 km. Innover fra Sumstad er veianlegget Sumstad – Einarsdal – Strøm ført fram til Haukenes – gårdene, og lange stykker er ferdige lenger inn. Lite står igjen, men bevilgningene er meget knappe. Når veien er ført fram til Strøm, får en veiforbindelse til ferjestedet i Vanvik, rett nok etter en såre ufullkommen vei opp Hoffstaddalen og ned Norddalen i Åfjord, Men veien fra Sumstad vil løse ut de 100 som bor der, og endestasjonen for bussrutene kan flyttes utover slik at båtene ikke trenger få inn Brandsfjorden. Sumstad har heller en ganske betydelig fiskefordeling med henging av sei og dessuten hermetikkfabrikk med dypfrysingsanlegg. Fiskefordelingen sysselsetter jevnt over 20 – 30 mennesker og gir avsetningsmuligheter for en ganske betydelig fiskerbefolkning. Når veien er knyttet sammen til Roan og videre fra Skjøra til Kiran, vil 900 av Roans innbyggere være knyttet til lanets veinett.

Hva med Bessaker og Vik?

Brandsfjorden ender ute i selve storhavet ved Rones, men inne i bunden ligger lune Hoffstadgrenda. Fra toppen i det dalsøkket som går nordover fra grenda skimter en havet like utenfor Bessaker. Her trengs 7 – 8 km vei. Men denne veien er ikke bare lokalvei til Bessaker og Vik.  Den er et ledd i den nordfosenske gjennomgangsvei som skal ende i Osen og her føres inn på veien over Namdalseid, slik at en ring sluttes. Veien vil føre Vikvatnet som Osen og Roan har gjort til sin kraftkilde og bygget ut. Men veien er ikke stukket, den er ikke tatt opp på noe budsjett.
23 prosent av folket i Roan lever i denne avstengte delen av bygda. Her er betydelig jordbruk på til dels store gårder. En dårlig bygdevei binder sammen grendene Bessaker, Bik og Mostervik. Her er mølle, men hva mer er , bygdas største industrielle bedrift. Bessakker Hermetikkfabrikk sysselsetter i krabbesesongen 60 – 70 arbeidere. Den driver kontinuelig med rekenedlegging og ha da gerne 30 arbeidere. Bedriften har basert seg på dpfryste varer, ar store transportvanker i likhet med bedriften på Sumstad.
Lokalbåten har ikke kjølerom. Fra samlige stoppesteder i Roan må en rekne med mere enn ett døgns kjøring inn til Trondheim. Varene har da lett for å ødelegges. Laks som taes av nota torsdag morgen kan ikke være i Oslo før tirsdag morgen, fem dager senere.
Jordbruket lir under trasportvankene. Det kan ikke fritt velges driftsformer. Fiskerne lir under dem og bedriftene på stedet hemmes, ja, den kan riskikere å måtte melde pass.
Folket er bekymret over at veien Hoffstad – Osen med arm til Bessaker ikke er kommet med på foreliggende veiplaner, en frykter for å bli hengende igjen som en blindtarm etter at trafikken for det vesentligste er ført over til landjorden og grunnlaget for skikkelig båttrafikk dermed er borte.

Det gamle fiskevær

Langs hele kysten vil det bli igjen steder som aldri kan få veiforbindle med utenverdenen. Det bor folk også på øyene. Ute i Brandsfordens gap ligger Terningen med 20 – 30 mennesker. Men Almenningen og Været har mest folk. 77 innbyggere i alt. Almenningsbæret har ikke spilt noen bekjeden rolle i Roans historie. Fremdeles står store rorbuer i rad, noen tomme, andre i bruk. Sild og skrei har periodevis seget inn her i store mengder. Så sent som i 20-åra sto storsilda som en vegg i sjøen, og enda først i 30-åra fisket en godt med skrei. Fiskeværet har gjennomgått skiftende tider. Og nå synes fiske atter å ta seg opp, noe som bekreftes av større innsig også til Gjeslingan. Fremdeles drives en ikke ubetydelig fiskefordeling her ute. Spor i landskapet forteller oss at fisket her ikke er av ny dato. 2 – 3 meter over flomålet finner en et utall av gamle båtstøer ryddet i gråsteinsura. Og ovenfor hver stø står tuftene etter gamle koier. Landet er steget mye siden mennesker dro sine båter opp her. Men om landet har reist seg, er havet det samme. Og det var nok fisken i havet og fugl i berg som lokket menneskene hit også i fordums tid.
Atter en gang må en forbauses over jordbruket som drives ned mot steder der grunnbrottet sprøyter salt sjø. Bebyggelsen rund Værøyvåken er rene jordbruksgrenda. Og i berget på Almenningen finnes sopor etter en annen virksomhet. Her finnes nemlig marmor i store mengder og i så lange blokker som en sjelden ser. Hull ibruddkanten så store at hele neven får plass, forteller om bryting i den tid man brukte trekiler til arbeidet. Nidarosdomen har gjennom lage tider hentet søylemarmor her. Siste gang var i 1912. Ennå finnes et lager ved Domkirken.

På tampen i utviklingsrekken med bekymring for fremtiden

Trafikken på Fosenhalvøya har i årene etter krigen gjennomgått radikal omlegging. Sted etter sted er knyttet til landets veinett. Sist var det Stoksund. Osen venter å få sin vei til Mamdalseid ferdig i løpet av et par år.  Det samme ventes å skje med Lauvsnes i Flatanger og andre deler av denne bygda, Det en da vet, er at trafikkgrunnlaget for Namsos Dampskipsselskap, som trafikkerer her, etter hvert skrumper så mye inn at det blir huyre vanskelig og fobundet med voldsomme utgifter for samfunnet å holde båttrafikken i gang i større målestokk.
Roans tragiske stilling i bildet er at bygda er kommet på tampen av utviklingsrekken. Den er iferd med å bli et offer for de forbedringer andre har fått. Derfor må tiden være inne til sterk konsentrering av kapital og arbeidskraft for å gjøre den pinefulle overgang så kort som mulig. Derfor må også planer for forbindelse fra øyene inn i trafikksentra med små trafikkenheter forbedres vel og i god tid.
Stortingets Samferdselskomite har sagt fra om forholdet, stortingsmenn har talt om det fra Stortingets talerstol. Det gir håp. Men skal ikke Roan bli et slags tomrom i trafikken, må en virkeig storinnsats til.

Ut av bygda etter en slags vei

428 av Roans 1846 innbyggere har veiforbindelse ut. De bor i de to grendene Strøm og Hoffstad med Hoffstaddalen. Strøm ligger lunt inne i bunnen av fjorden med et stort vann mellom åsene, med vakre gårder og med skogen innpå. Herifra fører ny vi i vakker skjæring langs en bergslukt ned mot den gamle forfosenske opstvei mellom Åfjord og Hoffstad. Hoffstadgrenda er også velstelt, typisk jordbruksgrend med ikke så lite skog til gårdene. Veien sørover går over bakker og keniker, i slynger og sløyfer langs elva og gjennom skogen.  Klynger av gårder dukker opp her og der i dalen, Norddal, Øverdal, Groven. Omlegging er planlagt og snår trafikken nordfra kommer inn, må nok også dette storverk tas.
Bilen passerer skoggrensa, men vi er bare 250 meter over havet. Vi lar den stanse nedenfor Gapkollen, Et veldig sletteland ligger foran oss, med elva i store, rolige slyng. Lonen. Langr borte skimtes noen setrer. Imellom ligger veldige vidder. Det er jord som venter på å bli brukt. Noe fuktig er det ennå, noe forstlendt. Men får dreneringen virke, er vel det en overgang. Og så ruller bilen inn i nabobygda i sør, Åfjord.

Roan er et variasjonenes land, fra selve storhavet som bryter lengst ute med gdt jordbruk i naboskapet, med rikt fiske på hav og i fjord, med lune viker der skogen vokser helt ned i fjærsteinene, med skogdaler, med høyfjell og fiskevann. Grunnlaget for liv er til stede. Det hemmes bare av vasnkelig samferdsel. I omstillingen fra sjø til landtransport er bygda havnet i prosessens siste, men heftige syklus. Den eneste medisin som duger, er den universalmikstur prøysernes gamle hærfører Bismarck forlangte for å føre krig: Penger, penger og atter penger. Men de er penger som vil spare samfunnet for utllegg sett på lengre sikt.

Glede, håp og tvil

Det baktr forhpninger og glede i Roan da fylkesutvalget i Sør-Trøndelag ved fordelingen av det beløp som i år sto til disposisjon for Utbyggingsprogrammet for kystbygdene i Trøndelag, tok med 75.000 kroner til Roan. Beløpet ble i et senere møte besluttet nyttet på anlegget Strøm – Einarsdal.
Srøm – Einarsdal er den innesrte parsellen av veien mellom Strøm og Sumstad. Det er et relativt lite anlegg. Derfor undres en i all stillhet på om plaseringen av midlene på dette anlegget i stedet for på det kapitalkrevende anlegget Sumstad – Roan, betyr at det kan rå tvil om hvor vidt fortsettelsen av denne veien vil komme inn på den såkalte Trønderlagsplanen.
Som en vil forstå av det som er skrevet foran, får selvsagt veien Sumstad – Strøm betydelig innvirkning på kommunikasjonene ved at lokalbåten kan slippe å gå inn hele den lange Brandsfjorden. Men fremdeles må bygderuten passere det meget værhåde Roneset ut mot åpne Folla, fremdeles vil hele sørlige Roan være uten veiforbindelse med utenverdenen. Først når veien Sumstad – Roan er bygget, blir distriktet løst ut.
Anlegget Strøm – Einasrdal var nå sikret plass på budsjettposten «Veier i sjøbygdene». Nå nærer man i Roan det stille håp at vien langs Skjøra-fjorden fra Kiran til Skjøra må komme med her. Og når Sumstad – Roan bygges for Trøndelagsplanens midler, vil Sør-Roan være hjulpet. Så står bare det nordlige Roan igjen.
Det bygges hovedveier både her og der i fylket, men i denne veifattige landsdelen finnes ikke noe hovedveisanlegg. Gjennomgangsveien gjennom Fosen er selvsagt en hovedveisoppgave. Skulle det være for mye å håpe at veien fra Hofstad nord til Bessaker og Osen nå kom inn på hovedveisbudsjettet? Kan hende vil noen som ikke kjenner forholdne, synes at veikrav fra andre distrikter bør gå foran. Men for enhver som vil sette seg inn i forholdene, vil en avgjørende kjensgjerning slå fast: Det finnes ikke lenger noe annet dristrikt i Sør-Trøndelag som står så svakt kommunikasjonsmessig som de nordligste kommuner på Fosen-halvøya. Og forholdene vil hurtig forverres om ikke veiene kommer.
Nord-Trøndelag fylke har vedtatt å satse årets del av Trøndelagsplanens midler på veien utover til Flatanger. Dette vil berøve Namsos Dampskipsselskap, som opprettholder trafikken også i Osen og Roan, en ny del av trafikkgrunnlaget. Selskapet har det siste året måttet gjennomføre innskrenkninger. Slik utviklngen går, med et stadig tynnere trafikkgrunnlag, må en rekne med nye innskrenkninger. Og kommunikasjonsforholdene vil hurtig bli utålelige. Samferdselsnemda og Statens Samferdselsråd skal jo i første rekke påse at samferdselsmidlene samordnes. Folket i Roan håper nå at også disse instanser vil se på forholdene her, og at de sammen med andre bestemmende myndigheter hjelper til slik at en kan slippe å oppleve en kommunikasjonsmessig vakumperiode da lokalbåttrafikken må reduseres ytterligere mens veiene fremdelse mangler.

Denne teksten er lagt ut med tillatelse fra Roan kommune. (Roan formannskap)

mirapisani

Om mirapisani

Forvikla Nordlenning på avveie. Stor i kjæften og snar å springe.
Dette innlegget ble publisert i Bygdetullingen, En liten sannhet midt i trynet, Hjelp en venn, Jakt fiske natur, Jævla staten, Lykken ved havet, Narrens_Datter, Paliaq, Roan og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til Gløtt fra Roan.

  1. mormor mormor sier:

    Den gang da 🙂
    Kyss over hår 🙂
    mormor recently posted..Bare et lite pip på torsdagMy Profile

  2. Spennande og viktig tilbakeblikk!

    God helg 🙂
    Refleksjon på livsvegen recently posted..Minne frå Dwór OliwskiMy Profile

  3. pireg pireg sier:

    Då fekk eg ein leksjon… om ei trønderbygd i gamle daga…! Takk tel deg for da du… 🙂
    pireg recently posted..DÃ¥ er eg attende att…My Profile

  4. Starbear Starbear sier:

    En ting er sikkert: Roan har forandra seg på alle disse årene ❗ Det vet jeg ja 😉
    Starbear recently posted..Jeg Regner Med Mer Regn (som dere ser)!My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Og godt er det Starbear. 🙂 De unge har begynt å komme tilbake igjen, men et stort antall av de som vil bo på Roan etter endt utdanning blir hindret av dårlig veiforbindelse. Selv om veien går helt frem nå, så skal det jo bare et lite ras til så sitter man fint i det. Ingen vei ut. 😮
      mirapisani recently posted..Orfevs og EvrydikeMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge