Truet til taushet. (del 8)

» Hallo! Gulli? »
Bråket fra gangen nappet meg ut av en heftig krangel med meg selv.
« Ja? Tante? »
« Hei vennen. Har du telefonen til Vesla? »
« Ja det har jeg. «

En høy mann sto i døråpningen bak tante. Hun veivet ut med en hånd mot mannen.
» Dette er lensmannen som var så vennlig å frakte din gamle tante hjem. Skal bare skifte sko og hente telefonen til Vesla. «

Jeg nikket til mannen og spiddet tante med blikket.
» Den telefonen går ingen steder tante. Først og fremst fordi jeg ikke vet hva det er du har for planer for den, og fordi jeg ikke vil overlevere en annens eiendom til deg. » 

Truet til taushet. (del 1)
Truet til taushet. (del 2)
Truet til taushet. (del 3)
Truet til taushet. (del 4)
Truet til taushet. (del 5)
Truet til taushet. (del 7)

Del 8 av 10
Lensmannen snudde og gikk utenfor døren.
«Jammen det er viktig Gulli. Lensmannen skal bare åpne noen meldinger i telefonen, og…»
«Nei tante! Hvis den telefonen skal ut av huset her, så får Vesla komme å hente den selv. Den er ikke din og jeg gir den ikke fra meg til andre enn eieren. Det er ikke mer å diskutere.»
«Men Vesla har reist til byen for å anmelde den fysaken som trakasserer henne med meldinger, løgner og sprøyt.»
«Uten bevisene i telefonen?»
«Ja, det var et uhell at den ble liggende igjen her, men hun ringte fra kammeret i byen og ba meg hente den. Gulli, ikke vær så vrang da!»

Hun ble stående på gang gulvet med luen på snei og kåpen halvveis av. Lensmannen viste seg i døråpningen og kremtet.
«Jeg må nok dra nå frue. Vi får ta opp dette igjen når Vesla kommer tilbake. Jeg skal høre gjennom opptakene du ga meg, og hvis det har en sammenheng med det vi snakket om, så gir jeg deg beskjed over  påske.»
«Tante! Har du gitt fra deg det som lå i kassen?»
«Jo jeg tenkte…»
«Det er nemlig det du ikke har gjort. Tenkt! Du kan jo ikke gi fra deg noe du ikke vet hvem som eier. Er du blitt helt forrykt menneske?»
«Eh, kassen?»
Lensmannen stakk hodet inn av døren, dunket snøen fra skoene mot dørterskelen og kom helt inn i gangen. Tante snudde seg og slo ut med armene. Med skingrende stemme blafret hun ut med alt hun kunne komme på av det som var i kassen.
«Og en munnharpe», kvitterte hun med en latter.
Jeg slo en hånd foran pannen og ristet oppgitt på hodet.
«Å? Det var interessant», sa han og trådte forbi tante. Blikket hadde fått en glød av interesse. Stemmen var mykere og han kostet på seg et skjevt smil.
Pokker også, tenkte jeg. Han der stoler jeg ikke på.
«Papirer, kontrakter og kvitteringer sier du? Regnskap?»
Tante reiv av seg kåpen og slapp den rett ned på gulvet og kom lenger inn i gangen.
«Jo se her. Du trenger ikke ta av deg på bena.»

«Nei nei nei. Stopp en halv dere to.»
Jeg sperret veien for dem inn til kjøkkenet.
«Her skal ingenting gjøres før Vesla er tilbake. Den kassen er for øvrig ikke hennes, og ingen skal stikke nesen sin i den før vi vet hvem den tilhører og hvem som har tatt den inn i huset her.»
Lensmannen snudde seg mot tante og dro opp en notisblokk.
«Hun har rett frue. Det er hennes hus, så da er det hun som bestemmer.»
Tante trippet og trampet i gulvet som en liten trass unge uten å få sagt det hun ville si.
«Vi kommer til bunns i dette over påske», sa han og gikk mot døren mens han viftet med notisblokken over skulderen når han gikk ut døren.
Tante stammet og vrei urolig på seg.
DONG!
Hun skvatt og tok seg til brystet og kom med en unnskyldende latter.
«Okidoki Gulli, du får det som du vil.»
Lensmannen klappet notisblokken i hodet og hilste farvel mens han gikk nedover stien.
«Ikke bekymre dem frue. Vi får oppklart dette etter ferien.»
Han ristet lett på hodet, og tante glante på meg med åpen munn.
«Tullkjerring», glapp det ut av meg i det jeg smatt forbi henne og stengte døren.

På kjøkkenet ble jeg stående og lene meg på oppvaskbenken mens jeg betraktet den gule flekken utenfor vinduet. Jeg hørte tante pusle ute i gangen. Tøy og sko ble flyttet på. En dårlig samvittighet krøp innover meg. Med et sukk innså jeg at jeg hadde vært for bombast med henne, og hun gruet seg sikkert for å komme inn. Øynene mine fant sporene ved den gule flekken. Store snøboots. Stor flekk.
Store snøboots ja!
Jeg gikk inn i stuen og stakk hodet ut av det åpne stuevinduet.
«Sannelig min hatt!»
«Hva sa du Gulli?»
Stemmen fra gangen beveget seg inn på kjøkkenet og tilbake igjen.
«Det er de samme sporene tante.»
«Hva?», hørte jeg utenfor stuedøren. Jeg gikk bort og åpnet den for henne. Hun sto med luen knuget i hendene foran brystet.
«Jeg er ikke sint tante. Litt amper, men ikke sint.»
«Så kaldt du har det her.»
Hun skottet over skulderen min og bort mot vinduet, skrittet litt hjulbent over dørterskelen og hutret. Jeg gikk bort til vinduet og knipset et par bilder med mobilen og lukket det. Ute på kjøkkenet åpnet jeg vinduet og gjorde det samme der.

«Hva gjør du?»
Tante viste seg i kjøkkendøren fra stuen.
«Tar bilder.»
«Med telefonen?»
«Ja, det går an det tante.»
Jeg lukket kjøkkendøren ut til gangen og gikk forbi henne inn i stuen og skrudde på datamaskinen. Hun satte seg nølende ned ved siden av meg. I sideblikket så jeg at hun fiklet nervøst med luen.
«Jeg er ikke sint tante.»
Hun åpnet munnen for å si noe, men holdt inne med det og smilte istedet.
«Oj så flott blåfarge», utbrøt hun.
«Hva da?»
«Der. På skjermen din.»
«Ja den er fin. Lukk øynene.»
«He?»
«Lukk øynene. Jeg må skrive inn passord for å få åpnet maskinen.»
«Å. Sånn å forstå», sa hun og klappet luen foran ansiktet.
«Kan jeg se nå?»
«Jada.»

Lyden fra hard disken fikk meg til å senke skuldrene. Jeg ba tante åpne pc vesken for meg. Hun lot vesken stå på fanget sitt mens jeg fant riktig ledning. Tante stakk nesen ned i veskeåpningen og mumlet og små lo for seg selv. Latteren hadde en anstrengt undertone og et lite snev av lettelse. Hun satte seg nærmer meg og tittet spent på monitoren.
«Lukk øynene.»
«Igjen? Virket ikke passordet?»
«Joda, men det er forskjellige passord for hvert sted jeg vil inn i maskinen.»
«Er ikke det tungvint da?»
«Ikke så lenge noen ikke henger over meg.»
«Å unnskyld Gulli. Jeg syntes bare det ser så spennende ut. Du kan snakke med hele verden med den dataen?»
«Det kan jeg, men ikke nå. Jeg skal bare ta ut disse bildene fra telefonen og forstørre dem, og så skal vi to ta oss en alvorsprat.»
Jeg angret i samme øyeblikk og rettet meg opp og så på henne. Hun svelget og knuget pc vesken.
«Å tante. Jeg er ikke sint. Men du må jo forstå at du ikke kan buse frem og sette alle de gode ideene dine ut i livet. Det kan være farlig. Verden er ikke det den samme som den en gang var skjønner du.»

Hun svelget og satte fra seg pc vesken. Øynene flakket urolig rundt i rommet og hun ble litt fraværende.
«Jeg forstår jo det Gulli, men det må da være greit å få unna ting med en gang? Jeg syntes nå vertfall det.»
«Den kjøper jeg, men ikke uten å snakke med de rundt deg først. Småtterier kan velte stort lass vet du.»
Hun så på hendene sine i fanget.
«Joda. Og du har nok rett.»
Jeg lente meg mot henne og og holdt om den spede kroppen i en lang klem.
«Å, det gjorde godt vennen. Har du spist i dag?»
Jeg skottet bort på vegguret. Ti på fem.
«Nei det har jeg sannelig glemt tante. Jeg har vel vært for bekymret til å kjenne sult.»
«Gjør det du skal du, så skal jeg stelle istand litt til magen.»
Hun smilte det trygge tantesmilet sitt og gikk ut på kjøkkenet og lukket døren etter seg.
Jeg studerte bildene inngående og kjente ikke spor av tvil.
«Tante? Tante kom hit litt. Se på disse bildene her. Det er de samme sporene!»
«Spor?»
Hun kom inn i stuen med en tom talerken i hånden og så seg forvirret rundt.
«Hvor?»
«Se på disse bildene. Det er de samme sporene. De er helt like, er de ikke?»
Jeg kjente den hjemmekjære tantepusten i nakken når hun lente seg over meg.
«Jeg ser ikke en flekk jeg Gulli.»
«Briller tante. Briller.»

Under måltidet var hun betenkt. Hun tygget maten med en intensitet som var beundringsverdig. Jeg kunne neste se for meg tankene hennes i hvert tygg. Uten å ytre ett ord spratt hun opp og stilte seg foran vegguret. Hun målte uret opp og ned som om det styggen selv som sto foran henne.
«Hva er det tante?»
«Mja… Det var nå det da», sa hun og gikk på kjøkkenet og tappet seg et glass vann.
Hun kom inn i stuen med en mine som satte meg i alarmberedskap. Øynene var sylskarpe og stemmen hadde en hard klang.
«Har du hørt noe fra Vesla?»
«Nei. Er det ikke du som har oversikt over henne?»
«Joda. Men dere unger bruker jo taksting for hver liten handling dere foretar dere.»
«Taksting?»
«Ja sånn der sms. Hei, jeg går inn en dør. Og fem minutter etterpå; hei, jeg går ut igjen.»
Jeg kvalte en liten latter og betraktet tanteansiktet. Undertonen i alt hun sa gjorde det helt klart at hun var irritert over noe.
DONG!
Hun skvatt så vannspruten sto fra glasset hun hadde i hånden. Med en ullen besvergelse smatt hun ut på kjøkkenet og hentet en klut. Mens hun tørket seg bortover gulvet mot vegguret ble bevegelsene tregere. Som om hun tenkte så det knaket. Hun skottet opp på klokkependelen, veltet seg rundt og plasserte baken på gulvet foran uret. Hun trakk leggene opp mot brystet og foldet armene rundt knærne og så tvilende på meg.
«Ja? Hva er det du vil si tante?»
«Du kan holde på en hemmelighet du Gulli?»
«Skulle tro det. Men hvis det innebærer noe kriminelt, så kan jeg ikke love noe.»
«Ja det nå akkurat det», sa hun og snudde seg og glante olmt på vegguret.
Hun sendte meg et bestemt blikk før hun hektet av hempen på siden av uret. Hun følte seg frem med fingertuppene rundt kanten på motsatt side og lirket løs en tre plugg og fikk åpnet døren.
«Jeg håper bare at jeg ikke gjør noe dumt nå», mumlet hun for seg selv.

Hun stablet seg på bena og stakk hånden opp bak festet av pendelen. Bak selve kassen som urverket var bygget inn i, løsnet hun en smal treplate og rakte meg.
«Her. Ta denne.»
Med begge hendene dro hun forsiktig ut en stor gulnet konvolutt og bar den bort til stuebordet som om den var laget av det reneste gull.
«Her skjønner du», sa hun og la en håndflate på konvolutten.
«I denne konvolutten ligger det papirer og skjøter på eiendommer som ikke har sett dagens lys på over femti år.»
Jeg måpte og stirret på konvolutten.
«Javel, og så?»
«Jo du.»
Hun lente seg mot sofaryggen og fortsatte.
«Det har seg slik at for mange år siden var det noen eiendommer i bygda her som havnet på gale hender. Dokumentene forsvant og ble etterlyst hos kommunen uten at de kunne finne dem. Dette førte til familiefeider og uvennskap fordi alle visste hvem som var den rettmessige eieren av tomtene. Så dette dreier seg om rent tyver Gulli, og det er kriminelt. Men jeg ber deg om at du tenker deg om før du sier noe til noen.»
Hun la konvolutten i fanget og stakk hånden ned i den. I samme øyeblikk gikk ytterdøren opp med et smell og Velsa ramlet inn som en potetsekk. Tante reagerte lynraskt og fikk puttet konvolutten under baken. Jeg klarte båre så vidt å registrere handlingen og reiste meg for å gå ut i gangen der Vesla utøvde et ordbruk som sikkert fikk malingen til å skalle av.

«Vent! Gulli?», hvisket tante og pekte med en hissig finger på den åpne døren på vegguret. Jeg tverr vendte for å lukke.
«Hei!»
Vesla kom trampende inn i stuen med skoene på og med et gedigent glis som lyste opp hele rommet.
«Ikke så langt fra himmel til helvete skjønner jeg. Hva banna du så stygt for ute i gangen», sa tante og kastet et nervøst blikk på meg.
«Snubla i dørstokken. De ringte fra lensmanns kontoret til kammeret i byen og sa at de ikke fikk telefonen av deg tante. Har klokken stoppet?»
«Nei. Ikke helt. Vil du låse ytterdøren er du snill?»
«Selvfølgelig.»
Hun løp ut i gangen og ropte inn til oss.
«Hvorfor det egentlig? Faen ta den låsen!»
Det ble stille ute i gangen. Tante spratt opp og rakte meg konvolutten.
«Nei ikke sånn», hvisket hun.
«Sånn ja. Her.»
Hun rakte meg treplaten og falt ned på kne foran bena mine med tre pluggen i hånden. Vesla sto brått og uventet bak oss.
«I alle dager? Håper ikke den er ødelagt for jeg liker den lyden. Har dere noe mat?»
Hun forsvant ut på kjøkkenet og skramlet i skapene. Igjen ble det stille. Tante kom seg på bena og nappet meg i genseren.
«Ikke si noe om det her», hvisket hun intenst til meg.
«Selvfølgelig ikke. Hun har jo ikke noe med dette å gjøre.»
«Å si ikke det. Si ikke det», mumlet tante for seg selv og nappet kluten opp fra gulvet.
«Hvorfor hvisker dere?»
Vesla sto i kjøkkendøren med en brødskive i hånden. Hun kastet spørrende blikk mellom tante og meg.
«Nei det… Ingenting.»
Tante skyndet seg ut på kjøkkenet med kluten.
«Her.»
Hun rakte Vesla en asjett og satte seg plump ned på fotskammelen i hjørnet ved godstolen.
«Dere er litt rare. Hva skjer’a?»
Tante slapp fra seg et sukk og dro til seg nærmeste pute og slo foran ansiktet. Det ble dørgende stille i rommet. Tante ristet på hodet bak puten. Selv sto jeg og glante i taket og visste ikke hva jeg skulle si. Vesla tok noen skritt mot meg og så opp i taket.
«Skal dere vaske taket?»
Tante begynte å knise bak puten.
«Men hva er det for noe?»
Har dere drukket noe blankt eller? Det er vel litt vel tidlig for sånt», sa hun og satte seg snurt ned ved spisebordet og trommet med fingertuppene i bordplaten.
«Kom igjen nå da. Fortell! Jeg vet at dere holder på med ett eller annet som dere ikke vil at jeg skal vite om.»Tante la fra seg puten og så bedende på meg gjennom et usikkert smil. Jeg trakk pusten dypt og tenkte på spreng mens nakken ga meg klar beskjed om å sette meg. Vesla trommet med fingertuppene med jevne mellomrom. Tante brøt ut i en hysterisk latter og slo ut med armene. Jeg satte meg ned ved siden av Vesla og så påtatt seriøst på henne.

«Jo du den telefonen du la igjen her…»
«Ja? Den skulle tante hente å få åpnet på lensmanns kontoret så jeg skulle slippe å reise frem og tilbake til byen for å få det gjort. Hva skjedde? Og hvor er den? Den er ikke på kjøkkenet.»
«Jo men hør nå. Det er mer. Jeg har noe å tilstå.»
Hun så spørrende på meg.
«Den begynte å ringe og det tikket inn tekstmeldinger og så ble den til slutt tom for strøm. Også… Ja jeg ladet den.»
«Det kan du ikke ha gjort for jeg har laderen i sekken min.»
«Jeg brukte pappa sin. Jeg må innrømme at jeg titta i melding boksen din.»
Har du åpnet meldingene mine! Ikke de som var uåpnet vel? De skulle de åpne på politikammeret!»
«Nei. Jeg åpnet dem ikke Vesla. Men jeg leste de første ordene i alle de uåpnede meldingene.»
Jeg spant rundt i minnet og refererte fra hukommelsen det jeg hadde lest.
«- Forbered deg på å få…
– Jeg har snakket med…
– Vi har hatt bygderåd. Du…
– Hallo? Dersom du har tenkt…
– Det er bare å hente boken…
– Glemte å si at Pallejan o…
– Da har jeg snakket med…
– Fra Byggherren kl. 01 i natt…
– Da er fiskebåten på plass…
– Fra Husfruen i går…
– Byggherren har sendt meg m…
– Hei «passasjer», vi har…
Det var de jeg husker i farta.»
Hun spratt opp og slo håndflatene over ansiktet.
«NEI!», skrek hun så tante bleknet og grep etter noe å støtte seg på.
Hånden henne sank ned i den åpene kassen som sto under pleddet ved siden av henne. Tante veltet sidelengs og havnet halvveis oppi den. Vesla snurret rundt og glane forskrekket på bylten på gulvet.
«Herre fader! Slo du deg?»
Hun tok tante i armen og fikk løftet henne på bena. Noe tummelumsk glippe hun med øynene og så forvirret på meg. Vesla geleidet henne mot sofaen mens jeg plutselig befant meg på kjøkkenet.
«Gikk det bra tante?»
Jeg rakte henne et glass Farris. Hun så tvilende på meg fra armkroken til Vesla.
«Nei takk Gulli. Jeg blir så full av luft av det stoffet der.»
Vesla støttet tante opp mot sofaryggen. Hun pustet tungt ut og lukket øynene. Vesla så spørrende på meg.
«Tante. Hallo? Vil du ha noe annet?»
Jeg rusket henne lett i skulderen. Hun ristet på hodet uten å svare.
«Vil du legge deg nedpå litt?»
Vesla strøk henne over håret.
Uten forvarsel dundret det på ytterdøren. Vesla så redd opp på meg med munnen åpnet i et lydløst skrik. Tante stønnet og vred på seg.
«Jeg åpner IKKE for noe nå», hvisket jeg og nistirret på Vesla.
Det dunket hard igjen før det ble dønn stille. Noe rørte seg ute i snøen. Jeg kom på sporene som ikke måtte bli ødelagt før lensmannen hadde fått sett på dem. Vesla hadde ett øye på tante og ett på meg mens jeg spurtet ut i gangen og røsket opp døren.
«Ja! Hva er det?»

Det kjentes ut som om alt blod forlot kroppen min når jeg så hvem som sto utenfor.
«DU! Men er ikke du..?»
Han tok to lange skritt mot meg.
«Forsvunnet? Nei jeg er i aller høyeste grad til stede.»
Fra stuen skrek Vesla for full hals når hun hørte hvem det var.
«Ikke slipp han inn Gulli!»

Truet til taushet. (del 1)
Truet til taushet. (del 2)
Truet til taushet. (del 3)
Truet til taushet. (del 4)
Truet til taushet. (del 5)
Truet til taushet. (del 7)

Copyright 20©13 mirapisani by the blogs nickowner. All rights are reserved

Fiksjon/Fakta

mirapisani

Om mirapisani

Forvikla Nordlenning på avveie. Stor i kjæften og snar å springe.
Dette innlegget ble publisert i Barbeint på knuste drømmer, En liten sannhet midt i trynet, Ut av samfunnet inn i mennesket, Villa. Bokmerk permalenken.

12 kommentarer til Truet til taushet. (del 8)

  1. mormor mormor sier:

    OI da!!!!!!!!!!
    Venter 🙂
    Kyss over hår 🙂
    mormor recently posted..Oransje koneMy Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Det gjorde jeg også. I hele helgen. På nett! 😆 Uværet daska til uti her og det var umulig å få det lagret i kontrollpanelet. Eller det vil si; det ble lagret i de mest mystiske varianter de få gangene jeg hadde litt signaler.
      Krysser tanke over tanke i kvelden. 😉
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 8)My Profile

  2. WOW!
    Du og mor-mor held meg i endelaus spenning..

    Godt du er på nett igjen!!

    Takk for fin helsing 🙂

    • mirapisani mirapisani sier:

      Hehe, du er hos meg mens jeg er hos deg. Har hatt deg oppe i en fane og slitt i en time snart med å få inn hele bloggen din. Ille dårlige signaler her til tider.
      Ja vi har jo blitt megafans av mormor sin Orange kone. Det er spennende. 😆
      Ha en riktig fin kveld Sigrid. 😉
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 8)My Profile

  3. pireg pireg sier:

    Eg lyt lesa meg opp på alt saman omatt mirapisani… då eg *mista tråden* i pausa di… og mht. detta her… lyt ei ha heilheita meiner eg… 🙂 Og eg so er litt glømsk må gjera da soleis… 😳 Håpar du forstår… og respekterar da…? Takk tel deg i so fall… 😀
    pireg recently posted..Pireg… på motorsykkel… gjenge da an… og bra…?My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Hvis du orker å lese deg opp i så mange ord Pireg, så må jeg si at jeg blir lammet i beundring over deg. 😀 Takker så mye gjør jeg også. 🙂
      Pausen var ikke selv valgt. Dette utspiller seg jo i virkeligheten, om enn i en litt annen form. Noen ganger må jeg pent vente på hendelsene før jeg kan skrive om dem. Andre ganger er det tregt nett eller geografisk forflytning som forsinker meg.
      Ønsker Pireg en fin dag. 😉
      mirapisani recently posted..En venn har vondt.My Profile

  4. Donald sier:

    Det er svært at forstå det hele for sådan en sydlænding, som jeg er, Mirapisani, men jeg kan fornemme gruen og alle de misforståelser, der er, jeg kan fornemme angsten i det skrevne. Titelen er meget talende – selv om det handler om tavshed!

    Må man sende et lille klem 🙂
    Donald recently posted..SalgsmagiMy Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Man må gjerne sende en lille klem Donald. 🙂 Jeg sender en tilbake.
      Gledelig at du leser Donald, selv om du ikke forstår alt.
      Får man spørre om en lille oversættelse? Tavshed? 😆 Det er ikke lett for en nordlenning fra øverst i landet å forstå det skrevne danske språk. Men vi lærer jo av hverandre.
      Måtte du få en fin dag. 😉
      mirapisani recently posted..En venn har vondt.My Profile

  5. Melusine sier:

    Vet du; lesingen av denne historien har gitt meg en innføring i e-bøkenes verden – og jeg liker det! Tydelig at «småtterier kan velte stort lass», nå er det en del tråder å nøste opp her.
    Melusine recently posted..En smakebit på søndag [northanger abbey]My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge