Truet til taushet. (del 7)

Nei! Tankene kastet seg i rasende fart mellom hjernen og ordene fra lappen på speilet.
» Tante, hva har du gjort? »
Jeg kjente panikken gripe meg fra tærne og opp. Stiv av sjokk kjente jeg at pulsen presset på bak øyeeplene, og det føltes som om de kom faretruende nær speilet.
» Sminken min! »

Truet til taushet. (del 1)
Truet til taushet. (del 2)
Truet til taushet. (del 3)
Truet til taushet. (del 4)
Truet til taushet. (del 5)

Del 7 av 10
Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å strigrine. Det digre hjertet rundt lappen på speilet lyste ildrødt mot meg. Jeg flerret ned beskjeden og betraktet kunstverket mens jeg tellet krone og øre. Faen ta den kjerringa!
Jeg ble stående med lappen i hånden og lytte til stillheten i huset og noen strofer fra Black Death Metal musikk fra minnebanken.
Vaske opp! Rydde. Pokkers gamle tanteskrell. Tror hun at leppestifter er gratis? Jeg raste inn på kjøkkenet og begynte å stable oppvask. Vinglasset knuste mellom fingrene på meg, og jeg kjente blodsmak i munnen uten at det var en dråpe blod på fingrene mine. Det kjærlige tanteansiktet smilte overbærende til meg fra tankene.
Den oppvasken får vente, tenkte jeg og sopte opp glass skårene fra benken.

Inne i stuen var det ryddig, men med en emmen luft i rommet. Jeg åpnet vinduet på gløtt og satte meg på fotskammelen ved kassen med papirer og dro et pledd over fanget. Oppgitt og lett irritert flyttet jeg rundt på innholdet. Cd, Dat-kassett og resten av dingsene var borte.
» Hva har den skrulla funnet på nå? »

En telefon ringte iltert fra kjøkkenet. Motvillig la jeg papirene ned i esken og registrerte at det var en Nokia-ringetone. Ikke min altså. I øyeblikket var jeg tilbøyelig til å tro hva som helst om min tante, men noen portabel telefon hadde hun ikke. Og Vesla hadde en Apple IP telefon som hun tekstet med kvelden før. Jeg reiste meg og slengte pleddet over kassen og fotskammelen.
Telefonen stoppet å ringe når jeg kom inn på kjøkkenet. Jeg kjente på irritasjonen over leppestiften på speilet og begynte å lete i rotet fra en hyggelig kveld. Ingen telefon. Ingen tante. Rot. En hodepine snek seg oppover nakken mot tinningene. Kaffe så klart. Min koffein avhengighet hadde alt for stort grep om meg. Litt for lenge uten kaffe, og smertene satte inn som en overopphetet atomreaktor.
Jeg satte på kaffevann og gikk ut i gangen for å sjekke hvilke klær tante hadde gått ut i. Gangen var iskald og vinduet var pent dekorert med isroser. I en påtrengende skrekk bak tankene så jeg at de varme klærne og vinter skoene til tante var på plassen sin. Den tynne turkise penkåpen var borte. Det samme var de tynne knappestøvlene og penhanskene. Skjerfet hang igjen, men toppluen var ikke å se.
Jeg så for meg synet av den gamle kroken som trippet av gårde i penklær og håndveske på armen, og med stor topplue på hodet. Latterutbruddet mitt ble avbrutt av telefonen fra kjøkkenet. Minst tre sms måtte ha tikket inn før jeg nådde frem. Bom stilt.  Jeg banna og overtalte meg selv til å overse irritasjonen mens jeg la oppvasken i vann.
Det er da for pokker ikke min telefon, så hvorfor skal jeg bry meg?

Duften av nykokt kaffe roet meg ned. Oppvaskvannet fikk stå å avkjøle seg mens jeg tok med meg kaffekoppen inn i stuen. Uten å vite hvorfor , så ble jeg stående foran vegguret å betrakte pendelen. Uret var i ganske god stand og lyden virket beroligende på meg. Jeg kjente at noe var i ferd med å trenge seg opp i bevisstheten min. En litt hypnotisk følelse overmannet meg, og jeg tok noen skritt bakover og forsøkte å fokusere på hva det dreide seg om. Jeg satte fra meg den halvfulle koppen og følte meg frem til haspen på døren til vegguret. Jeg fikk løsnet den, men døren satt fast. Jeg sank ned i lotus stilling på gulvet foran uret og malte uret med blikket. Vissheten om at jeg enten skulle huske noe viktig, eller at det…
» Den sabla telefonen! »
På et blunk sto jeg på kjøkkenet og rakk å se lyset fra den.
» Hah, vindusposten ja. »
Igjen varslet den om at den snart var tom for strøm.
» En gammel Nokia», mumlet jeg og følte meg som en forbryter når jeg plukket den opp. Jeg vendte på den og kom på at pappa hadde skaffet seg en Nokia når mamma begynte å bli dårlig.
» Hvem søtten er dette sin telefon? Noen må jo eie den, og pappa har da ikke blitt gjenganger heller! »
Selvfølgelig. Laderen til pappa. Jeg dro en stol frem til hjørneskapet og klarte å famle meg frem til en bunt med ledninger.
DONG!
Lyden fra vegguret sendte hjertet opp i drøvelen og meg på rygg på kjøkkengulvet i et skred med ledninger. En gammel brødrister kom som et hardtslående punktum og landet på magen min. Bevisstheten var faretruende nær ved å forlate meg når mobilen igjen varslet om strøm mangel. I en tåkete forvirring fikk jeg frigjort meg fra alskens ledninger og adaptere og lokalisert laderen. I siste liten rakk jeg å sette den i før telefonen sluknet helt. En blanding av lett irritasjon og en overhengende humoristisk galgenhumor sendte meg ut på badet for å sjekke skadene.
» Hvor har det blitt av det gamle tante skinnet? »
Glosene mot speilet ønsket jeg at jeg aldri hadde uttalt. Ikke noe blod eller hull på meg. Men det ringte i hodet, og kroppen var ikke helt i balanse.
Og selvfølgelig ringte telefonen på nytt. Denne gangen fra to steder og den ene var min hørte jeg. På pur trass kastet jeg ikke ett blikk på fremmedelementet i forbifarten, og rakk å se ukjent nummer i displayet på min egen. Jeg var fristet til å svare, men lot være.

Mens jeg vasket opp måtte jeg stadig slite blikket vekk fra Nokiaen. På utsiden av vinduet var det spor, sneiper og en stor gul flekk i snøen. Samtidig registrerte jeg at øverste haspen på vinduet ikke var satt på. Da hadde det stått åpent mens vi snakket kvelden før. Og det må ha vært tante som hadde lukket vinduet og ikke rukket opp til den øverste haspen. » For en dag! Hvis noe mer går på tverke nå, så går jeg og legger meg igjen! »
Ut på ettermiddagen begynte jeg å bli ubehagelig nervøs for tante. Og hva var det hun egentlig sa mens jeg sto og så etter Vesla som tok beinveien over jordet? Hun ville fortelle meg noe som aldri var blitt fortalt til noen før? Når jeg kom inn i stua fra gangen satt hun med en stor og gulnet konvolutt i fanget. Og når jeg kom ut fra badet, så hadde hun lagt seg.
En stein i magen fortalte meg at noe var alvorlig galt et sted. Jeg bestemte meg for å gå ut å lete etter henne. Det var jo tross alt snø, så noen spor etter henne måtte jeg da vel finne. I gangen kom jeg på at det bare fantes en nøkkel i tillegg til den vaktmesteren hadde. Nokiaen ringte igjen og jeg trampet inn på kjøkkenet, røsket den ut av laderen og puttet den i lommen uten å se på displayet.
» Kan det gamle kjerring skrellet gå ut halvnaken, så kan hun jaggu stå ute til jeg kommer tilbake. Eller krype inn i skjulet. Jeg låser! »

Luften var frisk og klar. Deilig. Tante hadde helt klart hatt problemer med å holde seg på bena så jeg og flirte litt for meg selv. Nede på veien var det ingen spor.
» Takk skal du pokker meg ha Snøplogen! »
Tankebanen min var ikke spesielt effektiv merket jeg meg. Det var den aldri når jeg var bekymret. Hvor skal man når man kler på seg finstasen? På kafè? På besøk? På offentlige kontorer?
Jeg bråstoppet og kjente at jeg ble kaldere på innsiden enn det var ute i luften.
» Hvis hun steller istand noe mer tull nå, så sliter jeg henne i fillebiter! »
Jeg sparket til en isklump og ble i tvil om jeg ble på gråten av dårlig samvittighet eller av bekymring.
» Det var da som… »
Jeg fikk øye på mannen på andre siden av veien i tide til at han ikke kunne ha hørt at jeg snakket med meg selv. Han hilste og smilte bredt. Jeg løftet nølende en hånd og betraktet han inngående.

» Hei. Ute i finværet ser jeg? »

» Ja jeg… Du har ikke sett en gammel dame i turkis kåpe og topplue på seg? »

Han stoppet og så seg rundt.
» Nei. Det kan jeg ikke si at jeg har. »
Han humret og flirte litt for seg selv og sendte ei snusklyse ut i veigrøfta.

» Nei du hadde vel ikke glemt det synet går jeg ut fra. Er du bare ute for å lufte spaden din du da? »

» Nei den. »
Han dro spaden ned fra skulderen og støttet seg på den.
» Den fant jeg henslengt borti veien her og er på vei til fatter’n for å høre om han vet hvem som eier den. Han har ettersyn med boligene her i bygda og vet det meste om bortkommende gjenstander. Nei du, sannelig om jeg vet. Men hvis du spør etter tanten din i nabobygda, så vet de helt sikkert hvor hun har tatt veien. De vet mer omm oss enn det vi vet selv. »
Han kvitterte med en rungende latter og slengte armen ut i nordlig retning.

» Tanten min? Kjenner jeg deg? »

Han gliste og så riktig fornøyd ut.
» Nei, ikke nå lenger, men vi lekte sammen som barn. »

» Å! Hvis du ser henn… »

» Hei! Kom her! »

Han slengte fra seg spaden og beinfløy over jordet mot skogholtet. På enden av jordet løp en svart hund som besatt i alle retninger.
Lykke til med den, tenkte jeg og sendte en befriende latter ut i luften.
Spør i nabobygda? Det gikk en iling fra kulen i bakhodet og ned i det ene benet. Hva var det der for en raring egentlig? Jeg skottet over skulderen og kjente at nakken og kroppen for øvrig, ikke var på lag med meg. Et undertrykket raseri fikk fart på blodpumpa og det ble klart for meg at jeg hadde fått meg en kraftig smell. Jeg gruet meg til å møte tante igjen.

Telefonen ringte i jakkelommen. Sinnet mitt ga klar beskjed til prinsipper og all innlært moral.
» Ja! Hvem er du, og hvem vil du snakke med? »

» Eh, Vesla? »

» Jeg er ikke Vesla, og du er? »

» Beklager. »
Klikk! Lyden av en brutt linje gjorde meg enda mer forbannet. Fingrene kranglet med kulden mens jeg bladde gjennom menyen.
Sms. Åpne. Nei det kan jeg ikke gjøre. Og dette kan heller ikke være Vesla sin telefon. Hun hadde en helt annen telefon i går. Jeg hadde mest lyst til å kaste den ut over jordet. Jeg bladde gjennom menyen igjen.
Med forbauselse så jeg at det var mange uåpnede  meldinger. Og ifølge datoene gikk de langt tilbake i tid. September i fjord.
» Dette blir jo bare mer og mer merkelig. »

På toppen av bakken kom naturen meg imøte. For en utsikt. Jeg stoppet og trakk inn den friske luften.
Den telefonen blåser jeg i, tenkte jeg og slapp den ned i lommen. Litt forundret ble jeg stående å ta inn synet. Det var ikke slik jeg husket bygda. Mot nord kunne jeg skimte nabobygda. Ei vind rosse tok tak i meg og jeg kjente en vag vegring mot å gå videre. Du verden som de har bygget ut nede i dalen! Et digert lokale hadde reist seg ved broen. Selv om det var halvferdig skygget kolossen stygt for husene bak. Det var ingen aktivitet å se noen steder. Jeg måtte tenke meg om. Helligdagene begynner ikke før om to dager. Jeg grøsset over synet. Det hvilte noe trykkende over hele bygda syntes jeg. Før var det jo folk overalt. Tankene tok meg bakover i tid mens jeg gikk nedover bakken. Bygdefolket pleide jo å reise i flokk for å handle i nabobygdene kom jeg på.
Lyden av en buss fikk oppmerksomheten min. Jeg hørte at den stoppet, men kunne ikke se den. Kanskje tante var med den? Jeg satte opp farten og så bussen sige frem fra skyggen av nybygget.
Telefonen min ringte. Jeg så at det var fra en landlinje. Nølende svarte jeg på anropet.

» Hei Gulli. Kan du gå på kjøkkenet og… »

» Tante! Hvor er du? »

» Hos lensmannen, kan du hente den telefonen i vindus… »

» Hos lensmann! Hva gjør du der? Jeg er ute og leter etter deg og jeg er ikke blid! »

» Jeg skrev jo lapp til deg. Gulli, jeg har litt hastverk og trenger den telefonen. »

» Den er ikke i vinduskarmen. Jeg har den her, og hvem er den sin egentlig? »

» Vesla. Men jeg har ikke tid til å forklare nå. Kan du… »

» Nei tante. Jeg kan ikke hva du nå enn vil at jeg skal gjøre. Og det er ikke Vesla sin telefon. Hun hadde en helt annen igår. »

» Å Gulli. Jeg skjønner at du er sint, men det haster. Det er Vesla sin gamle telefon. »
Hun satte i en latter og fortsatte:
» Det er mulig å ha flere telefoner vet du vennen. »

I bakgrunnen hørte jeg mennesker og dører som smalt. En mann snakket lavt til tante.

» Du, jeg må legge på Gulli. Jeg ordner dette selv. »
Klikk!
Atter en gang? Jeg kan ikke fordra at noen avbryter en samtale på den måten. Og ikke ett ord om når hun kommer tilbake heller. Jeg tverrsnudde og la ivei tilbake til huset.

Når jeg fikk det innen synsvidde falt jeg inn i en stemning av melankoli og lengsel tilbake i tid. Bekymringsløs barndom hadde vært fint nå. Ett øyeblikk syntes jeg at jeg så en skygge forsvinne rundt hushjørnet. Fantastisk hvor levende jeg kan flytte meg til fortid. Jeg måtte smile over meg selv. Som et lyn ut av ingenting kom den svarte hunden i full fart mot meg og stoppet ikke før den hadde plantet begge forbena i magen på meg. Overlykkelig forsøkte den å nå opp for å slikke meg i fjeset.

» Nemmen hei lille rømling. Han klarte ikke å ta deg igjen ser jeg. Å, du er nå nydelig. »
Jeg fikk roet den en smule til den satte seg urolig ned foran meg og så meg rett inn i øynene.
» Bare unggutten jo. Belgisk fårehund tipper jeg. Ikke sant? »
Jeg klappet den og forsøkte å gå videre. Det var ikke så lett med en slik leken tass virrende rundt bena.
» Nei du kan ikke bli med meg. Jeg er heller ikke i humør til lek nå. Gå hjem med seg! »
Hunden ga fra seg et ynk og kastet seg rundt og tok opp jakten på noen skjærer ute på jordet. Jeg satte opp farten for å komme meg i hus før den ombestemte seg.
» Jeg får vel ta runden rundt huset og plukke opp hundelort tenker jeg. »
Et stykke oppe på stien så jeg at stuevinduet sto på vidt gap. Jeg stoppet og tenkte meg om. Søren også! Det glemte jeg å lukke. Makan! Koll åpent? Den hunderasen er krevende intelligent, men at den har klart å åpne vinduet fra luftestilling tviler jeg sterkt på. I snøen var det heller ikke ett eneste avtrykk av poter. Svære støvelspor derimot. Under vinduet var snøen helt ned tråkket med en fortsettelse av spor mot og rundt hjørnet av huset. Da så jeg ikke feil da.
Jeg stoppet meg selv fra å følge sporene og låste meg inn i huset. I stuen var alt som jeg hadde forlatt det. Kassen sto under pleddet, og det var ikke vått eller snø under vinduet.

Jeg kjente at jeg skalv mens jeg forsøkte å få orden på tankene.
» Påskeferie. Hipp Hurra! »
Som en stein falt jeg ned på nærmeste stol.
DONG!
Vegguret nærmest vokste i rommet foran meg mens det ga fra seg fire myndige og høylydte slag.

Truet til taushet. (del 1)
Truet ti taushet. (del 2)
Truet til taushet. (del 3)
Truet til taushet. (del 4)
Truet til taushet. (del 5)
Truet til taushet. (del 8)

Copyright 20©13 mirapisani by the blogs nickowner. All rights are reserved

Fiksjon/Fakta

mirapisani

Om mirapisani

Forvikla Nordlenning på avveie. Stor i kjæften og snar å springe.
Dette innlegget ble publisert i Barbeint på knuste drømmer, En liten sannhet midt i trynet, Ut av samfunnet inn i mennesket, Villa og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

14 kommentarer til Truet til taushet. (del 7)

  1. mormor mormor sier:

    På plass igjen-
    Flott 🙂
    Venter …………….
    Kyss over hår 🙂

    • mirapisani mirapisani sier:

      Man kan vel si det på den måten også mormor. Kanskje det var ei «gudsløkka» at jeg i flere uker lå en uke i forkant av meg selv. Jeg var på et punkt klar for å trykke på hva som helst for å fjerne uhygge fra kontrollpanelet. En uke «ekstra» ga meg tid og rom til å rydde opp uten at tålmodigheten gikk bak meg og glefset meg i anklene.

      Fine dagen på deg. 😉
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 7)My Profile

  2. Melusine sier:

    Rene påskekrimmen!
    Uhyggelig spennende.
    Melusine recently posted..The Judge and His Hangman ~ Friedrich DürrenmattMy Profile

  3. Tør ikke å lese hvis det er skummelt altså, men du er nå veldig flink. Her er går det i sånne lette engelske påskekrimmer fra Oxford. Meg og Bella har vært alene hjemme i påsken, litt mørkredd, men har nå Bella da. Ha det bra.

    • mirapisani mirapisani sier:

      Så skummelt blir det ikke Eli og Bella blogg. Tror jeg. Ingen blir drept. Trur eg. 😆 Men en heavy hverdag er det. 😀
      Stryk på kinn og kyss på nesa til Bella. 😉
      mirapisani recently posted..Løp langsomtMy Profile

  4. Donald sier:

    Man kan se det for sig, mens man læser. Vælig bra!
    Hav en god uke!
    -Donald-
    Donald recently posted..Rundt om Jorden m. ISSMy Profile

  5. katerchen sier:

    einen LG vom katerchen der einen guten Start in den Tag wünscht
    katerchen recently posted..textur aprilMy Profile

  6. Må bare si det igjen, knakende godt skrevet og funnet frem i tankene. Det må vel ligge en god del «knaking» også bak, med tanke på ord og den slags, tenker jeg. 😉

    Påskekrim er ikke av mine favoritter, men nå er det sannelig like før. Tror jeg. Så kommer tankene inn på hvor slike hendelser kan forekomme. Litt nysgjerrig får en vel lov til å være? 🙂

    Har du aldri tenkt på at om du setter avsnittene sammen, blir det snart ei bok av det? 😉
    Karl Halvorsen recently posted..OSTEHØVELEN TRENGER OGSÅ LITT OMTANKE OG OMSORGMy Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Takker så hjerteligst Karl. 🙂
      Hvis jeg forstår deg riktig, så er det vel heller litt for lite knaking i ord. Det ryr ut av meg ord. Da mener jeg ord som hjernen har bestemt seg for å lage selv. Men jeg må jo godkjenne da. 😀

      Slike hendelser som dette skjer rundt oss hele tiden. Overalt. Men på små steder blir de litt mer synlige enn på større. Da tenker jeg folketall.
      Dette «dramaet» utspinner seg i nåtid på ett lite sted i norges land. En perle i norge. Med nydelige mennesker og fantastisk natur. Men som du vet;
      Bygdedyret. Det eksisterer overalt hvor vi slipper det til.
      Slike perler har også en tendens til å tiltrekke seg grums. Mennesker som kommer fra steder der de er født og oppvokst med at de bare kan ta for seg som de vil. Verdensmestere fra storbyer som ikke har annet enn penger og prestisje i hodet. Noen av de har gjort seg til mestre i å manipulere mennesker rundt seg med ett mål for øyet. De vil sitte på toppen av haugen. Og de «går over lik».

      Slike små samfunn er veldig sårbare, og menneskene der er stort sett vennlige og imøtekommende ovenfor nye impulser i sine omgivelser. De er så langt fra naive, men har man ikke sett ondskap før, så er det ikke så lett å gjenkjenne det.

      Joda Karl. Jeg har tenkt. Og jeg gjør det fremdeles.
      Kos deg og nyt der du er. 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge