Truet til taushet. (del 2)

En eling mot vinduet vekket meg. Hagl og regn, tenkte jeg og dro dyna tettere om kroppen. Jeg ble liggende å stirre ut i mørket. Det fristet ikke å stå opp av sengen og lukke vinduet. En god og trygg følelse sèg innover meg. Det er noe spesielt med loftsrom med skråtak i slikt vær.
Tankene vandret bakover i tid. Som en film som gikk baklengs og pauset ved noen velkjente hendelser fra ungdom og barndom. Latter i frikvarterene. Lyden av pulter og stoler som skrapte mot gulv. Hard akustikk slengte lyd mellom vegger og tak.

Truet til taushet. (del 1)

Del 2 av 10
«Nei, jeg kan like godt stå opp,» hørte jeg meg selv si.
Et smell i gulvet fikk nesten hjertet til å stoppe. Nå, det var den vekkerklokken. Ti på halv tre. Litt oppgitt ble jeg sittende på sengekanten og se ut på lysene fra byen som glitret i mørket.
Halv tre! Hva i all verden skal jeg finne på midt på natten for å få tiden til å gå?
Begynner jeg å bake og skrangle med gryter og lokk midt på natten, så får jeg nok høre det fra naboen. En vag følelse av stillheten på landet meldte seg.
«Det er noe herk å bo i by!», brølte jeg.
Jeg mumlet meg ned trappen til stuen.
«Fytti katta! Hvorfor bor jeg her? Det er altfor åpent.»
Jeg satte meg litt villrådig på kanten av sofaen og så meg om i rommet. Sterilt. Kaldt.
Åpen løsning mellom stue og kjøkken. Kontoret lå vegg i vegg med barnerommet til naboen. Og lytt som bare fy i tillegg.
Jeg ble sittende en stund og kjenne på mistrivselen som bakte en hard klump i magen.
Ute hørte jeg en og annen bil. Bildører som smalt, og mennesker som helt tydelig ikke var edrue. Jeg lente meg tilbake i sofaen og så opp i betongtaket.
Stærkasse med panorama!

Jeg bråvåknet i samme stilling som jeg hadde sovnet i. Med nakken slengt over sofaryggen ble jeg sittende en stund å lytte til et svare rabalder fra oppgangen.
Smelling av dører. Hyl, skrik og kjefting. Nakkesmerten tvang meg opp på bena mens søvndrukne tanker langsomt festet seg i hodet.
I det jeg skulle til å åpne døren til gangen ble jeg oppmerksom på at jeg fremdeles sto i pysj og tøfler. Lydene var skremmende. Gråt. Sinte rop. Fortvilede svar på et språk jeg ikke forsto.
Nød, rakk jeg å tenke før tankerekken ble avbrutt av stemmen til en nabo fra første etasje som brølte i trappeoppgangen.
«Kan dere se til faen å oppføre dere som folk! Dere er ikke hjemlandet deres nå.
Her i Norge behandler man familien sin med respekt, og ikke med slag og spark!»
Salven ble etterfulgt med et kraftig smell fra en dør.
Nabokvinnen repliserte med en yalla-dialekt som gikk i fistel.

Jeg gikk vekk fra døren og tenkte stakkars dame. Ikke bare ble hun banket gul og blå, men sannsynligheten for at hun forsvarte mannen sin var stor.
Bråket fra naboen var blitt et hyppig og tilbakevendende problem for hele boligkomplekset. Ungene gråt til alle døgnets tider, og minstejenta var over tid blitt blek og stille. Hun hadde sluttet å smile og hilse når jeg traff på henne i oppgangen. Hun bøyde hodet og mumlet noe ullent ned mot trappetrinnene. Bare en gang på disse månedene mellom jul og påske hadde hun sett meg i øynene. Følelsen av «hjelp meg» lyste ut over hele ansiktet hennes. Storebroren kom løpende til fra lekeplassen og fjernet henne før jeg rakk å veksle et ord med henne. Lydene fra den sprellende bylten under armen til broren var tydelig nok. Full protest. Da jeg ble kjent med henne var hun en tøff liten sak med mye energi og barnlig villskap i seg. Og blikket. Det var de glitrende øynene jeg først la merke til. På skarve tre måneder hadde det lyset sluknet.

Varmen fra badet slo mot meg som en vegg. At jeg aldri lærer. Jeg bannet kraftig og fikk slått av badeovnen. Speilbildet mitt brettet seg ut mot meg og jeg klarte å fange opp et øyeblikk fra da jeg selv var barn. Tante. Hun var så god å ha rundt i huset de første årene hun var i bygda. Hun hadde alltid noe i gjære og var på full fart fra det ene til det andre prosjektet hele tiden. Likevel hadde hun tid til oss unger. Det var så spennende med tante. Hun gikk litt mot strømmen av alle de andre voksne og var ikke redd for å komme med protester hvis hun ikke var enig med Bygdedyret. De fleste ungene beundret henne for motet hun viste. Noen av de som bodde i bygda, både innfødte og innflyttere, kunne ikke fordra henne.
Etter leggetid på kveldene ble det for oss unger veldig spennende. Vi kunne ligge våken lenge etter at lyset var slukket for å lytte til diskusjoner som de voksne hadde seg imellom. At ikke de skjønte at vi fikk med oss det meste som foregikk har alltid stått for meg som et stort spørsmålstegn.
Da var det annerledes med tante. Vi skjønte at hun forsto hva vi visste, og vi passet på å ikke røpe det med de andre voksne i nærheten. Det lure glimtet i øyekroken og smilet som alltid lå på lur hos henne, fortalte oss at hun visste det vi ikke sa. Og hun sa aldri noe til bygdefolket om hva vi unger foretok oss. Dette var noe av det de voksne var fryktelig sinte på henne for.

Den gang trodde vi på at det skulle være sånn. Bygdedyret som trampet gjennom bygda med en svær skygge på slep strøk seg over husene og menneskene. Den veltet sine usynlige lover over alt og alle. Den formanet at alle som den kastet sin skygge over måtte følge med på alt som rørte seg i bygda. Og alt som ble sagt skulle rapporteres. Bygdedyret selv skulle ta seg av finjusteringen.
Det var her tante kom ut i hardt vær. Hun lot seg ikke finjustere, og hun holdt kjeft om det meste som traff ørene og øynene hennes. Spesielt lojal var hun mot hos unger. Det var ikke videre populært hos bygdefolket.
Gjennom barneøyne forsto jeg at de skulle vite alt om oss unger og alle andre. Spesielt innflyttere. Det var bygdefolket som bestemte og det måtte innflytterne bare innfinne seg med. Selvfølgelig ser jeg i dag at dette var en rett fordeling av maktbalansen. Når kontrollbehovet slo følge med herskesyke ble bygda ulevelig å være i. For oss unger ble det rene blankpolerte helvete. Vi mistet friheten i leken og ble tatt fra goder og opplevelser når det sto på som verst. Forståelsen jeg i dag sitter igjen med, er at bygdesamfunnet var veldig sårbart, og at de gjorde alt de kunne for å beskytte seg selv og hverandre.

Ut på ettermiddagen falt boligkomplekset til ro. Jeg klarte endelig å rydde i gamle tanker mens jeg satte en brøddeig. Snart påske. Nå igjen, konstaterte jeg med et sukk. Små bannende gikk jeg inn på badet og plasket kaldt vann i fjeset. Forbannelsene raserte innsiden av hodet mitt før jeg slapp dem ut.
«Atter en helvetes påske! Også i by!»
I de første kvelds timene tok jeg meg selv i å nistirre på telefonen. Jeg ble mer og mer urolig. Jeg fikk heller ikke tak i hva det var som plaget meg. Uansett hva jeg gjorde i leiligheten, så søkte øynene mine til telefonen. Følelsen av å ha glemt noe, eller ikke rukket noe, ble overhengende.
«Fy faen så irriterende!»
Jeg fjernet telefonen og la den inn på kontoret. Såpeopera av noe slag. La meg vaske hodet mitt rent med såpedrama.
Etter kort tid med krampe stirring på tv’en, så gikk det opp for meg hva uroen bunnet ut i. Påske og familie. Tante var jo ikke den siste gjenlevende. De andre var noen jeg bare hadde truffet noen få ganger. Ikke kunne jeg huske hva de het heller. Gammel tanten min var mitt eneste bånd til familien. Jeg ga opp all vegring over påske og høytid og gikk inn på kontoret og hentet telefonen.

«Hei tante, det tok tre måneder men nå er jeg her igjen. Har du det bra?»
«Å hei kjære gullungen til tante. Jeg hadde på følelsen at du kom til å ringe skjønner du. Jeg skulle ha vært på posten i dag, men så ble jeg heller sittende inne å vente på deg.
Hadde deg på følelsen ser du.»

Latteren hennes gjorde meg glad og varm om hjertet.

«Jeg har vært inne på tanken om å kjøpe en sånn der mobile telefon. Hva syntes du om
det Gulli?»
«Nei tante, det må du ikke finne på å gjøre. Den dagen du mangler noen å snakke med så
kan du skaffe deg et lite mareritt å ha i håndvesken din. Den saken er skrekkelig
irriterende når telefonselgere vil ha tak i pengene dine. For ikke å snakke om alle som
ringer feil. Nei den tanken bør du slå fra deg. Du har du jo meg å snakke med nå. Tre
måneder er kortere enn ti år, og jeg lover at jeg skal ringe oftere. Jeg lover.
Nei nå var det godt å snakke med gammel tanten min. Har du planer for påsken?»
«Nja, jeg har jo tenkt litt på høytiden og bestemt meg for å takke nei til hyttetur med
venninnen min. Det er snilt av henne å be meg, men hun gjør det bare for at jeg ikke
skal bli sittende alene. Hun har jo familien sin som skal være med, og jeg har ikke lyst å
ligge noen til last. Og du da? Har du planene klar? Fit for flight?»

Hun satte i en gaplatter av sitt forsøk på å snakke engelsk før hun fortsatte sin monolog.

«Jeg skulle ha reist bort. Det hadde jeg hatt godt av. Naboene her i strøket holder på å
drive meg fra forstanden. Men jeg er blitt for gammel til å reise rundt alene. Du har
kanskje kjæreste du skal være sammen med i påsken?»

Jeg åpnet opp for tanken om å ikke gjøre som jeg alltid har gjort, jobbe når andre tar fri.

«Nei du, noen kjæreste har jeg ikke tante. Det har jeg prøvd noen ganger, men det har bare blitt tull av det greiene der. Vi kan jo reise bort sammen du og jeg? Hva syntes du om det?»
«Det hadde jo vært hyggelig, men du skal ikke forandre planene dine for min skyld. Jeg klarer meg fint i mitt eget selskap.»
«Men jeg har lyst tante. Det er jo så lenge siden vi så hverandre, og det trenger jo ikke å bli så dyrt heller.»

Det ble stille i telefonen. Etter en lang tenkepause kom ordene slepende på tankene hennes.

«Du har vel fremdeles arven etter moren din?»
«Jada. Eller, hva mener du nå?»
«Jeg tenkte på huset. Du har vel ikke solgt huset i bygda?»
«Nei huset står der. Det har stått tomt i tre år nå. Etter at pappa døde så har jeg knapt klart å tenke på det. Det blir for tungt med savnet. Jeg har leid inn en som driver med vaktmestertjenester til å ta vedlikehold på huset og eiendommene. Sist jeg snakket med han lurte han på om jeg ikke ville leie det ut. Han visste om noen som ville leie, men jeg har ikke klart å engasjere meg i det. Jeg skulle vel egentlig ha gjort noe fornuftig i forhold til arven. Men savnet etter mamma og pappa blir så sterkt hver gang jeg tenker på huset og eiendommene at jeg bare har skjøvet det foran meg.»
«Det skjønner jeg godt vennen min. Blir ikke utgiftene store da? Og hus har ikke godt av å stå tomme heller vet du.»
«Du har rett i det. Tomme hus har det ikke godt. Utgiftene har jeg råd til, men det blir bare så vanskelig å forholde seg til alle følelsene skjønner du. Oppbruddet og alt annet som ble med oss på lasset inn til byen har blitt en stein jeg ikke klarer å kvitte meg med.  Det hadde sikkert blitt annerledes hvis jeg hadde flyttet tilbake sammen med foreldrene mine, men jeg måtte jo gå den skolen og få utdannelsen min. Så det ble nå som det ble.»

Hun ble stille igjen. Jeg kjente på roen som langsomt krøp innover meg. Minnene fra de siste årene i bygda ble klarere og jeg ble vàr den tilbakevendende følelsen.

«Kan vi ikke..? Det var ikke meningen å snakke i munnen på deg tante.»

Hun lo den velkjente latteren sin og sa at det lønnet seg å avbryte henne for å komme til ordet.

«Men der ser du vennen, to sjeler og en tanke.»

Hun understreket at når to stykker begynner på samme setning til samme tid, så var det en mening i det.

«Da gjør vi det tante. Vi reiser sammen og tar påsken i bygda. Har du lyst til å dra tilbake dit? Det blir vel ikke for mye for deg? Med alt som skjedde mener jeg.»
«Nei bevares. Gammel tanten din er like tøff nå som da. Dessuten var det jo ikke jeg som hadde gjort noe galt. Det vet jo alle som klarer å tenke selv. Det som skjedde etter at dere flyttet til byen blottla alle skurkene. Alt som var løgn og urett kom opp i dagen. Og rett ble rett til slutt. Så det skal du ikke tenke på lille venn. Jeg vil gjerne tilbake, bare det ikke blir fryktelig kaldt. Kulde tåler jeg ikke så mye av lenger.»
«Når var det du flyttet fra bygda forresten? Jeg fikk ikke så mye med meg etter at mamma døde. Ikke forsto jeg så mye av det hun hadde å fortelle fra bygda, og jeg forsto heller ikke hvorfor vi måtte flytte for at jeg skulle begynne på ungdomskolen. Jeg syntes det var noe ulogisk over hele manøveren til foreldrene mine. Til slutt hørte jeg bare etter med ett øre på det hun la ut om. Hvor lenge ble du der tante?»
«Jo skal vi nå se. Jeg flyttet noen år etter at han der byggherren gikk konkurs. Det var vel fire år etter at dere flyttet at det skjedde. Når du begynte på videregående, så kom jo foreldrene dine tilbake. Og det var midt oppi den verste ståheien i bygdas historie vil jeg påstå. Jeg ble vel værende i tre, fire år etter det kan jeg tenke meg.»
«Jeg fikk bare med meg at når jeg flyttet på hybel, så var det noen forferdelige kamper og fronter som sto opp mot hverandre i bygda. Hadde det noen sammenheng med hvorfor vi måtte flytte? Alt ble så rart og uforståelig. Det var som om det var en bit som manglet.»
«Joda, en viss sammenheng var det vel. Men all uroen i bygda skyldtes jo noe helt annet enn det som vistes utad på overflaten. Under det hele lå sannheten og ulmet. Og jeg husker godt når det ble liv i venninnen din igjen. Hun fløy fra hus til hus og holdt seg sammen med voksne istedet for å være sammen med de andre ungene. Det var godt å se at det var blitt målrettet liv i de raske bena hennes, og ikke flukt som drev henne slik som det var i tidligere år.»

Stillheten kom som et smell i øret mitt. Hun dreide emnet bort fra venninnen min.

«Jeg tror det var snekkeren til byggherren som avslørte hele sulamitten når jeg tenker meg om.»
«Snekkeren? Han har jeg ikke hørt om. Hvem var det?»
«Nei det var…»

Hun gapskrattet før hun ramset opp noe helt uforståelig. Den varianten med å oppdatere hodet sitt var noe hun alltid hadde gjort.

«Vi kalte han bare for Pallejan, og han har nok moren din aldri nevnt for deg. Hun var jo litt pietistisk og kunne ikke fordra mennesker som var så ekte at de ikke holdt noe som helst tilbake. Man kan vel si at den mannen var en mester i å gi faen i omgivelsene sine. Han var en snodig skrue som ikke snakket så mye, også var han litt manisk med at han aldri  klarte å holde seg i ro. Det gikk noen saftige historier om hva han hadde stelt istand av skandaler i bygda. Og ikke minst hvordan han klarte å sette seg selv i klisteret. Noen epis… Hahaha, en gang klarte han å sovne av oppe i et tre! Noen episoder var nesten ikke til å tro Gulli.»
«Oppe i et tre! Det er vel ingen som kan sovne oppe i et tre? Ramla han ikke ned da?»
«Nei det var nettopp det, han satt låst fast der oppe. Det måtte fire, fem stykker til for å få han ned derfra. Og det var etter den episoden at det toppet seg for moren din. Det gikk nemlig rykter om at han kunne kaste gand og at han hadde gandet seg selv fast i treet for ikke å falle ned om han skulle sovne. Sannheten var at han var sørpefull.»
«Nå tuller du med meg tante. Er dette en røverhistorie? Hvorfor ville han være oppe i det treet da?»
«Ja det var det mange som spurte seg om. Men som sagt, han klarte ikke å holde seg i ro. Han jobbet og sto på døgnet rundt i perioder. Helt til det gikk opp for han at arbeidsgiveren var en kjeltring. Og da gikk det vel ei kule varmt oppi toppen på han kan jeg tenke meg. Det var da han begynte å ta igjen. Det ble sagt at han plasserte seg strategisk der i treet for å ha god utsikt mens han så etter en innfallsvinkel for å få tatt arbeidsgiveren på fersk gjerning. Når det kom for en dag at sjefen hans ikke hadde alle papirene i orden for å drive firmaet sitt lovlig, så forsto Pallejan i samme slengen at det var ulovlig for han å utføre det arbeidsgiveren satte han til å gjøre. Han kunne bli skikkelig guffen når banditter forsøkte å lure han eller andre ærlige folk. Noen av arbeids stokken hadde forsøkt å hjelpe Pallejan med å finne frem til de viktige papirene som kunne bevise ulovlighetene, men dokumentene dreiv sjefen deres å flyttet på. Noen av lisensene skulle være synlig for almenheten mens arbeidet pågikk, men det var de ikke i lange perioder. De dukket opp nå og da, men det var bare det at de papirene hadde gått ut på dato for lenge siden. Og derfra og utover fant Pallejan på hyss og fanteri for å få byggherren til å røpe seg selv til slutt. I grunnen var jo det bra, for det var jo en del som burde ha fått opp øynene for kjeltringstrekene hans for lenge siden. Traff ikke du Pallejan en gang forresten?»
«Nei det kan jeg ikke tenke meg til tante. Jeg tror jeg ville ha husket en slik figur.»
«Nåja, jeg er nå ganske sikker på at du traff han utpå vårparten det året som moren din ble syk.»
«Akkurat det husker jeg veldig godt. Jeg måtte legge studiene på is en stund for å være hjemme hos mamma. Pappa var jo utstasjonert på kysten og var lite hjemme, så det året husker jeg godt. Men noen Pallejan kan jeg ikke huske å ha fått med meg. Hvorfor fikk han det kallenavnet forresten?»
«Nei det var…»

Hun lo den velkjente og avvæpnende latteren sin.

«Jo det hadde seg slik at han kunne bli litt tørst i perioder.»
«Ja hvem ble ikke det i den bygda. Noe måtte de jo gjøre når Bygdedyret herjet som verst. Han ga vel faen da? Siden han ikke var derfra mener jeg. Men… Åja! Var det han der raringen som venninnen min fra byen likte så godt? Han var innflytter husker jeg.»
«Det vet jeg ikke noe om, men det var jo ikke så mange innflyttere i bygda bortsett fra de østeuropeerne som byggherren importerte og kvittet seg med når det ikke var flere støttepenger å hente fra staten. Så det kan godt tenkes at det var samme gutten. Hodet mitt er ikke det samme som det en gang var, så jeg kan jo ta feil.»
«Tante. Vi tar den turen tilbake til bygda. Kanskje vi begge kan få minnene på greip ved å dra tilbake dit?»
«Har du gjort noe for å finne barndoms venninnen din?»
«Nei, i grunnen ikke. Jeg har sett meg om litt på nettet, men jeg har ikke funnet henne ennå.»
«Nettet? Nett?»

Jeg humret litt for meg selv mens jeg så for meg hvilke bilder gammel tanta fikk i hodet sitt.

«Ja. Det. Jeg skal forklare det til deg en kveld over stearinlys uten tv og telefoner.»

Hun satte i et hvin av glede så jeg måtte fjerne telefonen fra øret. Gode gamle tante med perlelatteren. Jeg kjente på en yr og deilig følelse. Jeg og gammel tanta på tur. I andre enden av telefonen fikk jeg med meg at skravlebøtta tok helt av. En blanding av glede av å ha fått kontakt med en slektning og et vemod av tap satte seg fast i brystet på meg. Kanskje. Kanskje finner jeg venninna mi igjen. Kanskje hun ikke lot seg true til taushet.

Truet til taushet. (del 1)
Truet til taushet. (del 3)
Truet til taushet. (del 4)
Truet til taushet. (del 5)
Truet til taushet. (del 7)
Truet til taushet. (del 8)

Copyright 20©12 mirapisani by the blogs nickowner. All rights are reserved
Samle side om Fiksjon/Fakta

mirapisani

Om mirapisani

Forvikla Nordlenning på avveie. Stor i kjæften og snar å springe.
Dette innlegget ble publisert i Barbeint på knuste drømmer, En liten sannhet midt i trynet, Ut av samfunnet inn i mennesket, Villa og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

34 kommentarer til Truet til taushet. (del 2)

  1. mormor mormor sier:

    venter på mer …
    kyss over hår 🙂
    mormor recently posted..Glad for ikke å være buss-sjåførMy Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Jeg også mormor. 😆 Eller egentlig ikke, for del 3 er helt klar i hodet mitt. Men som vertfall du vet, så har Ho Rita en tendens til å blande seg opp i det meste jeg gjør. Og da kan det bli krøll på tull. 😀
      Jeg håper bare at de som tar seg tid til å lese har tålmodighet med at teksten forandrer seg den første tiden den ligger ute. Jeg redigerer underveis. Setning oppbygging og rettskriving henger ikke på noe oppfunnet greip de første 12 timer etter at teksten er lagt ut for første gang.

      Krysser tanke over tanke til mormor. 🙂
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 2)My Profile

  2. Leovi sier:

    Excellent story.

  3. Sier som mormor over her: Venter på mer jeg også… Du er utrolig god til å skrive. Mulig jeg har sagt det før, men sier det igjen 🙂
    Inger (mormoruniverset) recently posted..Vinter i anmarsj….My Profile

  4. Donald sier:

    Jeg har tålmodighed – hvis det er store endringer, kanske det er bedre at lægge en ny version på. Hvis der nu skulle være nogen som tænker «jeg synes jeg læste så’n og så’n – men nu står der noget andet, er jeg mon ved at blive skør? Har englene taget kontrollen over computeren min og driller med at lave om bogstaverne?»
    Donald recently posted..De 137 trinMy Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Hehe, nei det er ikke store endringene Donald. 😆 Jeg sliter litt med Dyslekdusten og bokstaver havner på steder de ikke skal være. Pluss at fingrene går rasende fort for at jeg ikke skal miste tråden i historien og glemme noe vesentlig. Så jeg bare skriver til jeg er ferdig, også retter jeg etterpå.
      Hvis jeg skal kladde alt jeg skriver så legger Ho Rita jeg oppi det jeg skriver, og da blir det bare tullball av det hele. 😀
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 2)My Profile

  5. Nett sier:

    Duktig du är på att skriva 🙂
    Nett recently posted..Så här ser det ut där jag ärMy Profile

  6. katerchen sier:

    Hallo
    auch in der holperigen Übersetzung ist die Geschichte noch schön..
    LG zum Wochenstart vom katerchen
    katerchen recently posted..s/w fokusMy Profile

  7. Bente sier:

    Spennende! Gleder meg til mer 🙂
    Nyt dagen.
    Bente recently posted..Vi lurer på om du vil ha jobb?My Profile

  8. Det er en fryd å lese det du skriver, og jeg har sagt det før. 🙂 Kjenner igjen både «bygdedyret» og «Tanterollen», hun i bygda og hun i familien. Venter på mer jeg også og gleder meg. 🙂
    Karl Halvorsen recently posted..EN SNILLERE VERDEN!My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Så hyggelig at du er spent på fortsettelsen Karl. 🙂
      Ja det bygdedyret er en finurlig sak som kan gjøre mye skade. Jeg har jo hørt om det i mange år. Men først nå har jeg fått et klarere bilde på hvordan det egentlig ser ut. Jeg har jo en innlevelse evne som skremmer vettet av meg selv noen ganger. Hihi, jeg ble litt redd det synet mens jeg skrev. 😆 Noen ganger er jeg veldig flink til å skremme vettet av meg selv med fantasiene mine. Jeg skvatt så jeg hoppa i stolen når jeg skjønte at hjemmet til bygdedyret er inne i oss alle, i større eller mindre grad. Jeg kjeder meg sjelden i mitt eget selskap. 😀
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 2)My Profile

  9. Du är väldigt bra på att skriva!
    Stare Ström/Kråkvinklar recently posted..Måndagstema- elektronikMy Profile

  10. Malys Krok sier:

    Der kom en fortsettelse! Du skriver godt og spennende! Leser gjerne mer!
    Takk for hilsen! Du så det samme som meg i steinen! -Margit-
    Malys Krok recently posted..I LIKE # 62 og HIMMELSK # 106My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      Det var hyggelig å høre at du liker det jeg skriver om -Magit-. 🙂
      Hehe, den steinen var utrolig fin. Men hadde jeg kommet der i skumringen og sett den, så hadde jeg nok blitt fryktelig redd og sett meg om etter mammaen. 😆 Mammamonster skal man ikke spøke med. 😀
      mirapisani recently posted..Truet til taushet. (del 2)My Profile

  11. Starbear Starbear sier:

    WAW! Dette liker jeg ❗ Bygdedyret VS «PanterTante», så: HEIA TANTE 😀
    Starbear recently posted..En helt ny type QUIZ – Never seen before! LEDENDE DEL 2!My Profile

  12. Melusine sier:

    Alle skulle hatt en slik tante!
    Nå håper jeg inderlig at din venninne ikke lot seg true til taushet, og du…du burde utgitt en hel bok så bra som du skriver!
    Melusine recently posted..Boken på vent [vera henriksen]My Profile

  13. erosy erosy sier:

    Du milde himmel – dette var uhyre interessant Mirapisani! Jeg gleder meg allerede – til fortsettelsen 🙂 Men du: Hva betyr ‘eling’ – egentlig? Er jeg dum nu – som spør slik? 🙁
    erosy recently posted..Erosy 60: Vurdering av erotisk bilde 57.My Profile

    • mirapisani mirapisani sier:

      En eling har vel sitt opphav i norrøn språk tror jeg. Men det kan bety en regnskur, et gufs i sjelen, noe kaldt som går over en uten at en ønsker det.
      Det er min tolkning av ordet Erosy. Og du er ikke dum en plass! Nemlig.

      Jo det kan jo bli interessant med fortsettelsen. Mulig den kan komme til å ta svinger jeg selv ikke vet om i skrivende øyeblikk. Ikke godt å si.
      Fine morgendagen til deg. 😉
      mirapisani recently posted..Ramla over denne om NAV, hos Madam Ink.My Profile

  14. lavina sier:

    Venter på fortsettelsen, og bygdedyret kjenner man til.. Knasende god historie, og forresten, når kommer boka di ut?
    lavina recently posted..Jakten på drømmekjolen…My Profile

  15. Soliana sier:

    Hærlig fortsettelse, Mirapisani… og så spennende;) Gleder meg til del 3:)))
    Soliana recently posted..SpeilMy Profile

  16. Heisann.

    Lenge siden jeg har vært inne og lest hos deg nå.
    Venter i spenning på resten.

    Ha en strålende uke 🙂
    Nina Elisabeth recently posted..Barnehagebarn!My Profile

  17. Elisabeth sier:

    Oj, her er jo både del 2 og 3 kommet siden sist, Mira.
    Jeg har først tatt del 2 nå til morrakaffen, så får jeg spare 3 til senere.

    Du skriver godt. Både korte og lange tekster. Nydelig tirsdag ønskes.
    Elisabeth recently posted..Leken matMy Profile

  18. mirapisani mirapisani sier:

    Takk for det Elisabeth. 🙂 Men du får lese sakte. Jeg har hekta meg på strikking og alle fingre er opptatt. 😆 Del 4 er klar, men jeg må bare… Må bare først! 😀
    Ha en fin tirsdag kveld du og. 😉
    mirapisani recently posted..Prøvetid.My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge