Tromsø 21. april 1940. Norge er i krig med Tyskland. Rundt Narvik er norske og tyske styrker i kamp, men i Tromsø er det stille. Bortsett fra at tyske fly uten hell forsøkte å bombe radiostasjonen på Langnes, har ikke fienden vært å se. Men nå går flyalarmen!
I det folk reiser seg fra middagsbordet, ser de et tysk sjøfly dukke fram på sørhimmelen. Piloten er en dristig herremann, for han flyr så lavt at folk kan se menneskene om bord og stikkflammene fra de to motorene da flyet kommer inn over Tromsøya.

Tekst: Knut Smistad
Publisert: Nordlys Lørdag 24. april 1993

Den dristigheten kunne ha kostet han dyrt. For helt siden tyskerne angrep Norge, har den sekstenårige tromsøgutten Hjalmar Holmboe lengtet etter å få fienden på skuddhold.
Det går mange historier om hans skyteferdigheter. Folkesnakket påstår han har skutt
med skarpt siden han var sju. Gleden er derfor stor da han ser at flyet vil passere over familieresidensen i Holmboevegen.
Han sliter farens Krag-Jørgensen ned fra veggen og stormer opp på loftet. Som en pansergeneral med hodet opp av takluka følger han flyet med øynene mens han skyver seks patroner med blyspiss inn i magasinet.
Ishavsammunisjon! Og da flyet litt senere dundrer over hustaket, pumper unge Hjalmar uten å blunke, seks kuler opp i flykroppen.
Flygeren vipper forskrekket med vingene, men fortsetter relativt uskadd videre nordover.

Selv i dag, nesten 53 år senere, smiler Hjalmar Holmboe lykkelig ved minnet.
Han har inntatt gjestestolen for å dele sine inntrykk fra de dramatiske vårdagene i 1940 slik han opplevde dem som 16-årig skolegutt.
- Mange av oss unge var oppbrakt over Russlands brutale angrep på Finnland, og vi beundret finnene for deres tapre motstand.
Vi så det nyttet å kjempe. Når Hitler angrep Norge på samme måte, var det lett å gripe til våpen. Som tromsøgutter følte vi oss dessuten i slekt med løytnant Bedenhoff som i 1812 forsvarte Tromsø mot inntrengende orlogsmenn. Men politiet i Tromsø så ting annerledes. De tok både meg og Krag’en ned på politistasjonen. Jeg måtte spørre dem om vi skulle ha skriftlig tillatelse før vi kunne fyre løs på tyskerene. Om de trodde tyskerene spurte noen før de bombet eller skjøt på oss. Så etter at politi-konstabel Haugli greit nok hadde forhørt meg, forlangte jeg å få med meg våpenet hjem. Faderen tjenestejorde som kaptein i de norske styrkene ved Narvik. Jeg var derfor familiens overhode og trengte geværet for å forsvare hjem og fedreland. Haugli sendte meg inn til et steinhode av en politifullmektig som sa tvert nei. Jeg var for ung til å skyte, sa han. Ville jeg gjøre en innsats for landet, kunne jeg slutte meg til vaktmannskapene som ringte med kirkeklokkene når alarmen gikk. Jeg svarte at det kunne han og andre kjerringer gjøre, og ba han avslutningsvis om å dra til helvete. Da var han på veg over skrivebordet, så jeg stakk på dør. Uten Kra’gen.
Det er skrevet mye om manglende forsvarsvilje i 1940, men det gjaldt ikke alle. Det kan jeg fortelle deg.

Natta til 10. april var jeg om bord i lokalbåten ”Bjarkøy” på veg fra Harstad til Tromsø.
Faderen hadde deportert meg til en privat realskole i Kvæfjord, men nå ville jeg hjem til Tromsø for å se hvilke muligheter som bød seg. På grunn av faren for tyske angrep gikk ”Bjarkøy” med slokte lanterner. Jeg satt i en overfylt liten salong på promenadedekket akterut. Fred og ro hersket. Folk småpratet, spilte kort eller små-slumret. På dørken foran meg lå en kar fra sørfylket og sov med hodet på en ryggsekk og baken mot radiatoren.
Ytterst i Salangsfjorden kommer den andre verdenskrig inn gjennom veggen. En snatrende salve fra en mitraljøse perforerer skorsteinen, sager en livbåt nesten i to før resten av magasinet splintrer taket i salongen der vi sitter.
Da er det jeg ser verdens raskeste oppvåkning. De to første skuddene er antagelig bare på veg mot skorsteinen da han som sov på dørken foran meg er på veg ut døra. Med sekken på ryggen og en margarinkasse i hver hånd!

Full oppstandelse. Skipperen slår full stopp i maskinen og alle lys blir slått på. Forsiktig våger vi oss ut på dekk.
Hva tror du vi så? Ute til styrbord ligger ei lita skoeske av en sjark med påmontert mitraljøse. Plassert her ute i fjordkjeften som vaktbåt. ”Admiralen” om bord, som antagelig har gjennomgått et fem minutterskurs i identifisering av tyske krigsskip, trodde Bjarkøy var en tysk destroyer som hadde bommet på innseilingen til Narvik, og åpnet ild med alt tilgjengelig skyts. Sjark mot destroyer! Du snakker om forsvarsvilje. Heldigvis ble ingen skadet. Vi slapp med skrekken. Men resten av turen gikk vi med fulle lanterner og lys.
Skipperen tok ingen sjanser dersom vi skulle møte en sjark til.
Men det skjedde da ting i Tromsø også.
Hjalmar Holmboe lener seg tilbake i stolen, tenner en sigarett og krummer venstre hånd til et askebeger.
Dette kommer til å ta tid.

Mange Tromsøværinger husker nok også en annen natt i april.
En stille, pen og vårmørk kveld med en disig måne.
Hjemme hos oss var alt stille. Mor og min yngste bror Tor sov.
Bare jeg var oppe og trødde.
Rundt midnatt bryter helvete løs. Flyalarmen går, kirkeklokkene ringer så jeg trodde kirketårnet skulle brekke, og på havna ulte dampskips-fløytene. Jeg hoppet i et par kalosjer, og sprang ut for å rekognosere.
Nordover Dramsvegen kommer det en kar i full fart på spark.
– Tyskeran har gått i land på Lanes, berge seg den som berge seg kan,
sier han og sparker videre. Fortsatt uler flyalarmen, men jeg hører ingen fly. Flyene på den tiden laget et slikt leven at du kunne høre dem på lang veg. Altså måtte tyskerne ha kommet fra sjøsiden.
Igjen forbannet jeg politiet som hadde tatt geværet vårt. Nå kunne jeg trengt det. Jeg springer hjem og vekker broren min. Tor var fjorten og et halvt år.
- Hut dæ på beina, sier jeg.
- Tyskeran e`gått på land på Lanes, her må nåkka gjøres.
- Ja, men politiet har jo stolle Kraga, mumler han i halvsvime.
- Skit i Kraga, svarer jeg, – vi tar haggelgeværan i stedet og fylle lommen med ammunisjon.
Fem minutter senere smyger vi oss ut døra med fem par lester på bena i stedet for lugga.
I krig er det viktig å være både lett og lydløs på foten. Vi småspringer innover mot byen med hver vår hagle over skulderen og med lommene struttende av rypepatroner.
Ved Gyllenborg skole hører vi spredt skyting sør i byen og stopper for å finne ut hvor slaget står.

Da ser vi en flokk på 25 mannfolk komme opp bakken mot brannstasjonen. De har våpen, men ikke uniform. Bortsett fra en marinegast som bærer på et Madsen maskingevær.
Med som magasinbærer hadde han senere lastebileier Kyrre Melkild.
Da alarmen gikk, strømmet folk til sentrum og derfra nord i Skippergata der borgerbevæpningen hadde sitt arsenal i den gamle Håndverkeren. Der lå det våpen som skulle brukes i krisesituasjoner.
Da vakta på våpenlageret nektet å utlevere våpen og ammunisjon, stormet de frammøtte like godt arsenalet og tok det de trengte.
Etterpå drev flere gjenger mer eller mindre planløst sørover for å møte fienden som var gått på land på Lanes. Det var en av disse troppene som hadde lagt vegen opp mot brannstasjonen. Da de ser oss to rypejegere, sier en av dem:
- Dæven, dær har vi Holmboe-gutan! Dæm har ikkje gjort ainna enn å leke coboyera hele sitt liv. No ska`vi ta tyskeran!
Og siden jeg var eldre enn Tor, ble jeg godtatt som en slags leder.

Nå kunne vi høre økt skyting rundt landskirka og museet(gamle RST), og skjønte at en større trefning mellom nordmenn og tyskere holdt på å utvikle seg.
Vi anså det utenkelig at ikke en norsk styrke skulle klare å holde stillingen, og fant ut at tyskerne kanskje ville gjøre en omgående bevegelse opp Røstbakken og inn Alfheimvegen/-Kirkegårdsvegen der vi skulle forskanse oss i de store snøskavlene. Strategisk riktig, og samtidig lettvint når vi skulle dra falne tyskere bort på kirkegården. Under ilmarsjen stjal vi det vi så av snøskuffer for å ha noe å måke stilling med.
Stadig hørtes skudd nede i byen og speidere ble sendt sørover Alfheimvegen, men også mot Holtbakken for å se om tyskerne kom fra baksiden av øya. Men ingen fiendtlige bevegelser ble rapportert.
Maskingeværet, marinegasten og han Mekild ble først plassert i porten til Soria Moria med fri sikt sørover og mot Nøstmyr-stykket. Marinegasten var ordonans ved 3. sjøforsvarsavsnittskontorer i Storgata, men siden han der bare hadde et blekkhus
å forsvare seg med, ble han med på stormingen av Håndverkeren. Det viste seg snart at anlegget i løssnøen for det tunge maskin-geværet var for dårlig. Men midt i svingen, et stykke inne i granskogen på norsiden, lå huset til handelsmann Dalsbø i Veita. Huset hadde en veranda mot syd som var ideell som maskingevær-stilling. Vi tok oss inn i huset og skapte selvsagt panikk.
Men krig er krig, så jeg ba beboerne gå i kjelleren – eller trekke lengst mulig inn i huset.

Mens vi tre ligger der på verandaen, ser vi plutselig en tropp i hvite forsvinningsdrakter komme bak oss opp Kirkegårdsvegen.
Hallo og adjø! Var dette tyskere, lå vi med ræva bar. Marinegasten ville bare åpne ild. Skyt først, og spør siden. Var det ikke slik tyskerne hadde tatt panserskipene ”Norge” og ”Eidsvoll” på Narvikhavn?
- Faen, æ fyre, sier han, men Melkild og jeg klarer å stagge han.
- Holdt!! roper jeg høyt og tydelig, og ser samtidig de hvitkledte forsvinne bak snøskavlene.
- Faen æ sku ha skotte, sier marinegasten rasende da vi hører det blir tatt ladegrep der nede.
Men plutselig er det en av dem som roper:
- To og seksti!
Vi ser på hverandre. Er det ikke tyskere? Eller er det en felle?
- To og seksti, lyder det på ny.
- Ka i helvete e det dæm rope etter, sier marinegasten, – har dæm laga seg feltrop? Du som går på realskolen og kan tysk, sier han til meg, – hva heter tre og seksti på tysk.
Er du blitt steike gal, tenker jeg, men forteller han det likevel, og da det for tredje gang ropes ”to og seksti”, brøler han tilbake:
- DREI UND SECHZIG, FØRR FAEN! Det blir stille et øyeblikk, så kommer det nedenfra:
- E dokker norsk?!
- Ja, det kan dokker ta dokker faen på!
Det var en tropp fra borgerbevæpningen som omsider hadde fått makkoen ut av dyna.

Like etter går ”Faren over”, og vi trekker i samlet flokk nedover mot byen.
Hva skjedde? Hvor er det blitt av tyskerne? Er de nedkjempet eller har de trukket seg tilbake til fastlandet? Spørsmålene er mange, og etter en tid kommer svarene på bordet.
Det var politiet som hadde slått alarm etter å ha fått melding om at ei skøyte med slokte lanterner nærmet seg sydspissen.
Hvem som skjøt på hverandre i museumsparken? Forsvarsvillige tromsøværinger. To av de gruppene som hadde stormet Håndverkeren mistet kontakten med hverandre. Den ene gruppen tok stilling i museumsparken mens den andre satte seg fast på lekeplassen et stykke ovenfor. Da styrken på lekeplassen ser bevæpnete menn nede i museumsparken, tror de det er tyskere og fyrer løs. De nede i parken tror de er angrepet av tyskerne og besvarer ilden.
Så der lå de og skjøt på hverandre helt til signalet ”Faren over” oppklarte misforståelsen.
Miraklene må ha stått i kø for å berge tromsøværingene den natten?

Men ikke alle var like heldig. En tromsømann på veg over Prestvannet ble anropt av en annen gruppe. Mannen var et stykke unna og hørte ikke at han ble anropt. Da han ikke stoppet, ble han prompte skutt gjennom brystet. Men også han overlevde.
Det var også bud etter lensmannen i Tromsøysund. En annen geriljagjeng hadde inntatt kontorene til Nordolje som lå i andreetasje der Tempo ligger i dag. Fra vinduene skulle de beskyte tyskere som kom gjennom Storgata sørfra. Da lensmannen kommer nordfra i bil, blir han anropt fra andre etasje. Dette hører ikke lensmannen, og sekunder senere slår to varselskudd inn i motor-panseret så gnistfokket står. Lensmannen stakkars, raser rundt nærmeste hjørne og ned på politikammeret der han rapporterer at tyske tropper nå har okkupert Nordoljes kontorer.
Vet du hva vakthavende politifullmektig gjør? Det var for øvrig det samme steinhodet som tok fra meg Kraga. Jo, han kaller inn vakthavende konstabel Nygård og sier:
- Nygård, tyskerne har tatt seg inn i kontorene til Nordolje. Du får ta med deg et par håndfaste karer ned dit og ordne opp!
Det var da jeg hørte dette, jeg bestemte meg for å rømme byen. Med sånne folk til å forsvare meg ble det for risikabelt.

Han ser tenksomt ned i haugen med aske i venstre hånd og begynner å reise seg.
Endelig tør jeg avbryte han.
- Helt til slutt, Holmboe, hva hadde skjedd om du hadde truffet piloten i det tyske flyet slik at det hadde styrtet?
Han smiler ettertenksomt mens han tømmer sigarettasken opp i en av kontorets potteplanter.
- Det samme spurte jeg politikonstabel Haugli om da han forhørte meg den dagen for 53 år siden. Vet du hva han svarte?
- Det hadde blitt 30 dager og en St. Olav det, gutt!

Tekst: Knut Smistad
Med tillatelse fra tekstforfatter, offentliggjør bloggeier mirapisani denne teksten.