Liten-Latter undres over jenter.

Del 1

Hun slengte fra seg klær, sko og nøkler innenfor døren.
Sverre stoppet opp bak meg.

– Hun er sint.

Jeg nikket. Hvorfor spurte han?
Jeg trakk på skuldrene og gikk inn i stuen.
Hun hadde åpnet en flaske vin og satt frem tre glass.
Det lynte av øynene hennes.
Sverre ble stående midt på gulvet.
En usikker mine hersket i det lange ansiktet.

– Sett deg. Vil du ha et glass vin?

Hun var lavmælt og forsøkte å virke vennlig.
Sverre gikk motvillig mot sofaen.
Tross alt var han da virkelig uskyldig i dette spillet,
og kunne ikke forstå hvorfor kvinnemennesket var sur
som en bortglemt pudding.

Jeg satte meg rett ovenfor dem.
Hun satt litt anspent på kanten av sofaen.
Vi skålte. Hun så ned i vinglasset.

– Jeg undres på hvordan hesten min har det.
Det er et halvt år siden jeg har sett han.
Han er min terapi for alt. Verden dreper meg.

Jeg sa ingenting. Sverre var fjern i blikket.
Hun skottet bort på han.

– Hva driver du med da?

Han skvatt.

– Jeg lever av å filme video og sånt.
– Kan du leve av det, spurte hun.
– Nei, men jeg fikser ting. Her og der.

Mari sendte meg et allvitende blikk.

– Hva fikser du?
– Forskjellig. Jeg og to kamerater.

Mari flyttet urolig på seg mens han dristet
seg til å fortelle mer.

– For noen år siden gikk vi gjennom Tyrkia.
Det var jævlig. Gikk gjennom en hel ørken.

Mari målte han opp og ned.

– Gjorde du!

Hun glante måpende på han.
Jeg så på henne at hun ikke trodde et ord av det han sa.

– Hvor kommer du egentlig fra, spurte jeg for å avlede.
– Fra Tinnsjø.
Jeg har to kompiser som kommer fra Tinnsjø.
Vi fraktet en hest over  grensen. Vi hadde ikke papirer på hesten.
Og vi ble stoppet.
Det ble et jæklig liv å få den hesten inn i bilen.
Det var en Volvo.

– En Volvo…
Kom ikke å fortell meg at dere fraktet en hest i en Volvo!
Dere pakket den vel sammen først, eller var det en ponni?

Øynene hennes hadde glansen av en hel kirkegård når
øynene lynte mot Sverre.

– Det var en vanlig hest, og han ville ikke gå inn.
– Du har to venner fra Tinnsjø og dere fraktet en hest i en Volvo.
Var det før eller etter dere hadde gått gjennom ørkenen?
– Etter.

Jeg følte meg utilpass og egentlig gapende dum på Sverre sine vegne.

– Du får faen ikke innbilt meg at du snakker sant.

Stemmen til Mari hørtes ut som kirkelokker med forsterkere.

– Det er sant. Jeg har det på video.

Hun kastet hodet bakover og lo hånlig.

– Du er ikke sann. Tror du virkelig at jeg går på den der?
Den filmen skulle jeg like å se.

Mari var i harnisk og jeg begynte å bli små redd.

– Du kan få se filmen i morgen, mumlet Sverre og så ned i fanget.

Mari ristet på hodet og tømte glasset sitt.

– Du har vel blått blod i årene også? Og egentlig er du vel prins?

Hun satte glasset fra seg og gikk inn på soveværelset.
Vi kunne høre henne romstere mens hun pratet med seg selv.

– Hvorfor tror hun meg ikke, hvisket Sverre.

Jeg trakk på skuldrene.

– Det høres jo utrolig ut.
– Men det er sant!

Mari kom tilbake med et foto.

– Forklar meg hvordan bilen så ut, nærmest bjeffet hun.

– En helt vanlig blå Volvo. Med luke bak.

Hun gnistret som et neonlys.

– Her er et bilde av en Volvo, fortell meg hvordan
dere fikk en hest inn i en slik bil.

Sverre så på bildet.

– Det der er feil modell.

Hun la fra seg bildet, skjenket mer vin, så på meg og ristet på hodet.

– Det der er det største vrøvl jeg noen gang har hørt.

Sverre  sendte meg et blikk som ba om hjelp.
Jeg så vekk.
Mari satt og små humret på samme tid som hun frådet av raseri.

– Få henne til ikke å være sint på meg, mumlet Sverre.

Jeg ristet lett på hodet.

Nope!

Mari så skarpt på meg.

– Så du backer ut nå?
– Eh, ja…

Sverre så forvirret på oss.

– Kom la oss legge oss, sa hun mens hun tok tak i håndleddet mitt og dro meg inn på soverommet.

Hun brukte fotbladet til å sørge for at døren ble stående åpen.
Det siste jeg så av Sverre den natten var blikket hans som fulgte oss langt under dynen.

Del 2

Hun var blitt så mye mer enn en kvinne.
Selv om jeg var forundret over å oppdage så mye mer av meg selv
i denne kvinneskikkelsen,
ble jeg stadig overrasket over det nye som dukket opp.

Hun la den myke kroppen inntil meg og bet meg lett på halsen.
Ikke et ord. Bare pust. Jeg ble gradvis rolig.
Det som tidligere hadde gjort meg frustrert ble borte.
De hissige tankene beveget seg lengre bort fra meg. Fred.
Dette var nytt for meg. Spørsmålene mine som alltid sto i kø forsvant.
Jeg kjente på en etterlengtet følelse av fred.

Hun beveget seg langsomt denne natten.
Sverre lå på sofaen med oppsperrede øyne og hørte på oss.
Om morgenen var han borte.

– Vet du, sa hun etter at vi hadde stått opp, jeg syntes synd på han.

Jeg trakk på skuldrene og banna inne i hodet for at jeg ikke klarte
å holde kjeft.

– Hadde du reist rundt i verden og møtt så mange rare mennesker
som meg, så hadde du forstått.
En gang i Japan, så var jeg utsatt for en lystløgner.
Han viklet meg inn i en utrolig historie, og det kostet meg nesten livet.
I New, ja borti der, ville jeg ha løpt for livet
om jeg traff en sånn fyr som Sverre.
Han har samme utseende som de som ikke er riktig klok,
og som kan finne på å drepe.

– Vi må kjøpe en kake og gå på besøk til han. Be om unnskyldning.
Det var ikke pent gjort av deg, sa hun og kastet på håret.

MEG! Jeg fikk ikke sagt det jeg tenkte.
Det var hun som hadde vært skremmende og tverr.
Jeg tok meg selv på fersken.
Den kroppen! Det nydelige smilet.
Bilder fra natten.

Del 3

Flere måneder etter var jeg på besøk hos Sverre.
Hun var på turnè. Jeg fikk se videoen om hesten og
Volvoen. Han løy ikke.

Da hun hadde vært borte i en halvannen uke begynte
jeg å savne en annen. Utrolig nok.
Det siste jeg sa før hun reiste var at hun skulle
være forsiktig. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg
hadde følelsen av at noen kom til å såre henne.
Hun hadde gitt meg mye godt. Vekket meg opp på
en måte. Fått meg til å se min egen seksualitet,
og lukkede rom som jeg ikke visste var der.
Jeg ville ikke se henne såret.

Jeg hadde nøkkel til leiligheten hennes. Da hun kom
tilbake var hun mer død enn levende. Hun ville ikke
fortelle meg noe. Men jeg var sikker på at det var en dame
inne i bildet. Det gjorde meg ikke noe personlig.
Men jeg hatet å se henne såret. Selv om hun garantert var
skyld i det selv.
Jeg spurte henne hvordan hun kunne gjøre seg selv så vondt.
Jeg fikk ikke noe svar. Men det kom en annen regle.

– Vi har hvert våre liv. Vi har rett til
vår egen frihet. Og vi er selv ansvarlig
for oss selv. Jeg ville aldri stoppe deg i noe.
Blir du her til jeg kommer tilbake igjen?

Det var det siste hun sa før hun reiste igjen.
Jeg ble der. Jeg tenkte på henne mens jeg
lå i sengen hennes. Og jeg gjorde mer.
Jeg elsket med en annen i hennes seng.
Jeg innså også at en elsker var en erstatning i henne fravær.
Et mentalt plaster.
Ikke fordi hun var fraværende, men fordi hun la min
kjærlighet til henne til side og gikk med åpene øyne inn i
et nytt forhold som hun visste ville skade henne.
Hennes fravær rent mentalt tok nesten knekken
på meg.
Jeg følte også at hun visste jeg hadde vært sammen med en annen.
Og hun kjente denne personen veldig godt.
Jeg var også klar over at det ville bli
bekreftet fra vedkommende hvis hun skulle spørre.

Da hun kom hjem fikk jeg igjen servert at hun ikke
brydde seg om hva jeg gjorde i forhold til andre.
Men hun sa det ikke rett ut.
Jeg forsto at tausheten min laget sår i henne.
Men jeg hadde ikke tenkt å si noe.
Jeg hadde ligget i hennes seng og elsket med en
av hennes beste venner uten at jeg sa noe om det.
Spørsmålet om hun i det hele tatt brydde seg
ble til slutt plagsomt.
Blikkene. Tausheten.Vennligheten.

Jenter. Et mysterium for meg.
Jeg ville blitt rasende hvis det hadde skjedd min seng.
Jeg ville at hun skulle reagere. Men nei.
Alt var et eneste kaos jeg hverken før eller siden
har vært i. Hun hadde vist meg en verden jeg ikke visste
eksisterte. Jeg var takknemlig for det.
Men å leve resten av mitt liv sammen med denne mysteriet?
Da hun skulle reise igjen satt latteren løst. Tankene min romsterte.
Jeg må komme meg vekk fra dette her.

Jeg flyttet til et lite hus utenfor byen. Og levde i en liten
verden for meg selv.
Livet tok en ny vending.
Men jeg var usikker på i hvilken retning det bar.

Del 4

Våren ute ved havet var nydelig. Huset mitt hadde stått nedsnødd en hel vinter.
Jeg kunne ikke se havet, men jeg hørte det og sjøfuglene.
Huset lå tett omsluttet av skog og småfuglene var veldig aktive denne våren.

Jeg våknet i takt med dem om morgenen. Tidligere og tidligere
etter som lyset forandret døgnet mot midtsommer.
Ut over våren ble kurtisen uutholdelig. De første kunne starte før det ble lyst,
og jeg ble mer og mer irritert jo lenger ut på våren det led.
Ikke fordi de kvitret, men fordi de kurtiserte hverandre og at jeg var alene i mitt lune hi.
Det hele var i grunnen tåpelig.

På forsommeren hadde Mari funnet ut hvor jeg holdt hus.
Jeg kunne skimte henne mellom trærne.
Hun sto ved bilen min og nølte med å komme opp til huset.
Jeg bestemte meg for å gå henne i møte.
Hun var varm, vennlig og usikker.

Mens jeg kokte kaffe skar den spinkle stemmen hennes seg inn i hjerte mitt.
– Jeg reiser om tre dager.
– Vil jeg se deg igjen? la hun til.
Jeg satte meg ned og studerte ansiktet hennes. Hun led.

– Jeg vil nok sikkert se deg igjen, svarte jeg,
men jeg syntes ikke vi skal styre det i den retningen.

– Jeg elsker deg, sa hun stille og så i gulvet.

Jeg svarte henne ikke, men kjærligheten til henne strålte ut fra meg.
Jeg kunne se at den traff henne.
Hun smilte litt mer optimistisk nå.

– Her er min adresse. Vær snill å skriv til meg, ba hun.

Jeg nikket. Hun gikk mot døren.
– Vi tar den kaffen en annen gang.

Jeg kunne høre skrittene hennes mot bløt jord utenfor.
Bløt jord i vårløsning.
Takk for at du skapte kvinnen mumlet jeg ut i det stille rommet
og festet blikket i taket.

Ukene gikk og forsommeren var vakker med deilige lukter fra skogen havet.
Sjøfuglene ljomet i det fjerne.
Men det var et øredøvende leven rundt huset midt inne i skogen.

En uke før St.Hans dukket hun opp igjen. Jeg ble redd og tenkte
at nå fikk jeg ei skrape for at jeg ikke hadde svart på alle brevene hennes.
Hun så fortryllende vakker ut når solstrålene traff det
lyse håret hennes mellom løvverket.

– Hei, sa hun lett.
Jeg fikk frem et forsiktig smil, satte fra meg planker
og hengte hammeren i snekkerbeltet.

– Hur mår du?

Jeg elsker den svenske dialekten med litt skurring på konsonantene.
Jeg møtte henne med en varm omfavnelse. Hun luktet friskt.
Den varme pusten på halsen min fikk kroppen til å reagere momentant.
Jeg hadde ikke lyst å slippe henne.
Hjertene våre slo hardt. Jeg løftet ansiktet hennes i hendene mine
og strøk lokkene bort fra det solbrune ansiktet.
De grønne øynene glitret opp mot meg.
Jeg forsvant et øyeblikk i dypet av det flaskegrønne.
Den litt brungule ringen rundt iris var nesten flammende.

Uten forvarsel flommet tårene mine over i uforløst kjærlighet,
og jeg følte meg brydd og hjelpeløs.
Hun smilte forsiktig og kysset vekk en tåre.
I det hun løftet blikket og så meg i øynene sprakk det for meg.
Jeg rev og slet i klærne hennes mens jeg samtidig
fjernet snekkerbeltet og shorts.

Hun protesterte lett.
Skal vi ikke gå inn?
Stemmen hennes var langt borte på et vis.
Jeg holdt henne fast i håret bak på hodet.
Tanker om å få ta henne der og da overskygget all fornuft.
Jeg registrerte hennes de små klynkene av velvære
mens hodet hennes hvilte bakover på nakken.

Hun sugde seg fast i leppene mine. Kysset var det villeste
jeg har kjent. Uten en tråd på kroppen
klatret hun nærmest opp over meg og slo bena rundt meg i et fast grep.
Tankene mine raste som en storm i hodet.
Jeg forsøkte å huske på smerten jeg hadde levd med denne siste vinteren.
I et klart øyeblikk klarte jeg å få henne under kontroll og fant blikket hennes.

– Jeg lever med en kvinne nå, men jeg elsker deg, sa hun plutselig.
Hun vet om deg, og vil ikke se meg igjen før hun får treffe deg.

En skuddsalve gikk av i hodet.

– Du gjør hva!

Blikket hennes søkte dypt inn i øynene mine. Jeg fant ikke ord.
Hun jaktet på det innerste i meg.

– Jeg, jeg kan ikke…

Hun avbrøt meg med et kyss. Jeg vred meg ut av grepet hennes.

– Hva sa du? At du lever med en kvinne!

Hun smilte et smil som nesten slo meg over ende.

– Ja, jeg savnet deg.

– Og derfor har du et forhold til en kvinne?

Igjen dette smilet.

– Det kunne jo ikke bli en mann. Det er ingen som overgår deg.

Hun grep hånden min og dro meg mot døren.
Jeg rev meg løs og kjente på raseriet i magen.
Hun bleknet og rygget.

– Du må ikke bli sint. Jeg elsker deg.

Jeg feide med meg klærne og styrtet inn i huset. Inne stuen dumpet jeg ned
i en stol og kjente tankene rase i vill fart.
Det suste i ørene og hjertet dundret av redsel.
Hva i fanden var i ferd med å skje?
Mens jeg prøvde å samle meg kunne jeg høre henne liste seg inn i huset.
Hun kom til syne i døråpningen.

– Ble du sint på meg?

Stemmen hennes skalv. Jeg møtte blikket hennes mens hun
nølende kom mot meg. Jeg lot blikket gli over den vakre kroppen
og kjente en vag lammelse.

– Det var du som forlot meg.

Hun hvisket, satte seg foran meg på gulvet og hvilte hodet på låret mitt.

– Jeg forlot deg aldri, hørte jeg meg selv si, jeg flyktet.
– Hvorfor?

Hun så uforstående opp på meg.

– Fordi du…

Hun avbrøt meg ved å plassere seg i fanget mitt og omfavne meg.

– Kan du ikke glemme, hvisket hun i øret mitt.

Jeg trakk pusten for å svare. Hun vred på seg.
Så ble jeg borte. Borte inne i henne.
Hun lente seg tilbake og smilte.

I det øyeblikket forsto jeg at jeg var fortapt. Jeg trakk henne tett
inntil meg og holdt henne i et fast grep.
Pusten hennes mot halsen min sendte ilinger inn i det innerste av meg.
Det ble en kamp av motstridende krefter. Begjæret mitt som steg
og nærmet seg et klimaks mens jeg forsøkte å beskytte følelsene mine mot henne.

– Vær så snill, ba jeg.
Du kan, – herregud Mari!

Hun tvang kroppen sin hardere mot meg og tviholdt armene mine fast med bena sine.
En flyktig tanke om voldtekt forsvant ut døren og jeg rev armene mine løs.
I et øyeblikk var jeg i tvil om jeg skulle kaste henne ut eller kaste henne ned på gulvet
og bare avslutte galskapen en gang for alle.

Del 6

En liten latter lå i rommet og duvet.
Jeg ble svimmel når jeg kjente kroppen hennes spenne seg i kramper. Jeg klemte henne inntil meg og kjente det rive og slite i brystet mitt. Det gjorde jævlig vondt. På samme tid spredte et velvære seg i hele kroppen min når jeg oversvømmet henne i orgasmer.
Hun ble liggende tung og rolig over meg en stund før hun rettet seg opp og fant blikket mitt. Hun gransket meg mens smilet kruset om munnen hennes.
Forbannet! Øynene, munnen og de lyse håret vått av svette lå klistret inntil ansiktet hennes. Hun lo hjertelig.

– Nå så du rar ut, sa hun.

– Rar?

– Ja, du har et uttrykk som ikke kan beskrives.
Jeg hadde lyst til å be henne ryke og reise.

– Hvem er denne kvinnen? Og hvorfor vil hun treffe meg?
De avslappende dragene over ansiktet hennes forsvant. Hun ble stram rundt munnen og øynene stakk hardt i blikket mitt.

– Hvorfor spør du?

– Hvorfor jeg spør…
– Du leter meg opp, kommer hit og forteller meg at du lever med en kvinne, og at hun ikke vil se deg før hun får treffe meg. Syntes du at jeg ikke har grunn til å spørre?
Hvordan fant du ut hvor jeg bodde forresten?
Hun skvatt elegant av fanget mitt. Hun forsvant ut og kom tilbake med klærne sine i en bylt under armen.
Hun ble stående midt på gulvet noen sekunder før hun slengte klærne bort i en stol. Stemmen hennes gikk nesten opp i fistel og skar meg i ørene.

– Det var ikke jeg som fant deg. Det var henne. Hun er fra byen her.
Hun trakk pusten for å fortsette. I stedet jaktet blikket hennes over kroppen min og et lite smil viste seg i ene munnviken. Jeg dro til meg en sofapute og la i fanget mitt.

– Ok, men hvem er hun, og hvorfor vil hun treffe meg?
Hun slo ut med armene i en oppgitt gest.

– Hun nekter å ha noe med meg å gjøre hvis hun ikke får treffe den jeg elsker.
Jeg kjente raseriet boble i meg.

– Hvordan i svarte kan du si at du elsker meg når du helt fra starten av, beleilig, reiser fra meg og ganske sikkert har hatt et forhold til henne hele tiden?
Uttrykket hennes forandret seg på et blunk.
Hun slo håndflatene over ansiktet og ristet på hodet.

– Du forstår ikke, kom det ullent bak hendene.

– Ja si meg hva det er jeg ikke forstår!
Hun tok noen skritt mot meg. I samme øyeblikk hørte jeg en bil komme rasende opp i oppkjørselen.
Hun stivnet midt på gulvet og ble fullstendig rådvill om hva hun skulle foreta seg.
Jeg ble sittende fastlåst i stolen mens tankene tikket og gikk i hodet.
Ingen vet at jeg bor her!
Det smalt i en bildør. Lette skritt kom løpende opp trappen og døren ble slått opp på vid gap. Stillhet. Jeg klarte ikke å røre meg. Mari hadde snudd seg mot døren og rygget lenger inn i rommet. Først så jeg skyggen over ganggulvet. Inn skred en lang og slank skapning. Hun fløt i sollyset som kom inn døren. Jeg rakk å registrere et ansikt omkranset av mørkt langt hår før skriket skar i ørene mine.

Del 7

Angstbarometeret steg og halsen snørte seg sammen i frykt av hva som ville komme. Skriket til Mari gjorde vondt i ørene. Hun var utvilsomt like redd som meg.
I sideblikket så jeg at hun rygget enda lenger inn i rommet. Jeg ville snu meg mot Mari og be henne om hjelp, men jeg fikk ikke revet blikket løs fra det vesenet foran oss.
Tankene streifet rundt ordet kvinne, og jeg ble i tvil. Kvinne eller barn? Dame var hun definitivt ikke.
Blikket som var fokusert på Mari flyttet seg over på meg. Jeg kjente en skarp smerte i det hun naglet øynene fast i blikket mitt. Helt klart. Kvinnevesen og barn på samme tid. Trassalder blandet ryddig inn i en kvinne.

Jeg ble med ett klar over at jeg kun var ikledd en pute i fanget. Pinlig berørt av at jeg satt der naken fikk jeg revet meg løs fra blikket hennes og snudd meg mot Mari. I samme øyeblikk falt hun på rygg over stuebordet. Handlingslammet og ute av stand til å reagere for og hjelpe henne ble jeg sittende og lytte til mine egne tanker.

Så der var hun. Min rival. Hodet gikk i spinn.
«Jeg lever med en kvinne nå.» Ekkoet i hukommelsen overdøvet det hun sa. Munnen hennes beveget seg, men jeg hørte ikke en lyd. Jeg fikk heller ikke reist meg. Puten var for liten. Hjertet sank i brystet. Det var den samme fortvilelsen som oppsto når det ble klart for meg at Mari hadde et forhold som kompliserte livet hennes. Det var da jeg stakk. Uten et ord.
Sverre forsøkte den gang å få meg til å forstå at en uavsluttet situasjon alltid vil vende tilbake i en eller annen form.
Så fikk han rett igjen. Sverre. Ikke en gang han visste hvor jeg oppholdt meg etter at jeg stakk.
Hvordan hadde hun funnet meg? Og hvorfor hadde hun sendt Mari i forveien?
Hadde jeg forstått dette riktig? Mari hadde kommet for å redde sitt forhold til denne kvinnen. Det var vel det hun sa? «Hun vil ikke vite av meg før hun får treffe den jeg elsker.»

Vesenet beveget seg mot Mari med kattebevegelser.
Det kunne da umulig være behagelig å ligge i den stillingen på et bord. Men hun rørte seg ikke. Hun var vel like stiv av skrekk som meg.
Kvinnen satte seg på bordkanten og strøk vekk lokkene fra øynene til Mari. Et halvkvalt hikst slapp ut fra Mari. Jeg kunne se at kvinnevesenet smilte overbærende og mykt til henne.

– Hvorfor? sa Mari.

Hun svarte ikke. Hun fjernet håret sitt i en elegant bevegelse, lente seg over henne og kysset Mari på halsen.
Jeg så at kroppen til Mari slappet av og jeg kjente et stikk av misunnelse.
Gråten kom stille fra Mari. De følsomme kyssene drysset over Mari mens hun rettet på kroppen hennes til en mer behagelig stilling.
Jeg følte meg som en stor fjott der jeg satt. Naken. Under en liten pute. Fullstendig skrekkslagen og i villrede om hva jeg skulle foreta meg. Igjen kretset tankene rundt Sverre. Som et nødbluss kom innskytelsen.
Sverre! Jeg må ha tak i Sverre. Jeg kastet et diskret blikk over på seansen på stuebordet og kjente at det hugg til i underlivet.

De hvisket til hverandre. Kjærtegnene forsterket kjærligheten dem imellom. For dem eksisterte jeg ikke. De hadde sitt eget univers. Og Mari gråt.
Kvinnen slapp mobil og bilnøkler i gulvet og omfavnet henne. Gråten stilnet og hun ble liggende sammenkrøllet i fanget hennes.
Jeg kjente panikken min eskalere i det vesenet reiste. Hun sendte meg et isblikk mens hun samlet sammen puter fra sofaen og la under hodet til Mari. Hun lå aldeles slapp og rolig på bordet og lot seg bli pakket ut av myke kattebevegelser og kyss.
Jeg kjente blodet suse i ørene mens jeg fikk en pinlig tilstand under puten.
Dette blir rett og slett for mye, rakk jeg å tenke mens jeg styrtet ut på kjøkkenet. Jeg rev opp telefonen og ringte til Sverre. Lydene fra stuen var ikke til å holde ut.
– Ta telefonen da mann!

– Hallo?

– Sverre, du må komme!

– Hallo? Hvem er det?

– Det er meg for faen! Du må komme. Du hadde rett, men jeg klarer ikke å rote meg ut av dette alene.

– Gjermund? Ringer du meg midt i et nummer?

– Nei for svarte, det er ikke meg. Lydene kommer fra stuen. Det er Mari og et skremmende vesen. Kan du være så snill å komme? Nå!

– Jævlig bra Gjermund. Jeg kommer med en gang. Har du noe å drekka på?

Del 8

Uten å vente på svar slengte jeg på røret mens jeg dro frem den største av dukene jeg hadde arvet fra min mor.

Sms’en med adressen ble sendt. Jeg prøvde alt det jeg var kar om å ikke høre på lydene fra stuen. Et øyeblikk trodde jeg at hjertet skulle eksplodere av fortvilelse. Hele kroppen var i opprør. Et opprør av motstridende krefter sloss mot hverandre og jeg fikk lyst til å skrike det ut.

Lydene fra Mari talte sitt tydelige språk om en nytelse som jeg bare kunne drømme om. Jeg dro duken tettere rundt meg og smatt ut i gangen. Jeg fikk dratt ned stigen til hemsen og listet meg opp. Duken holdt jeg fast som om den skulle være min siste eiendel i denne verden. Stigen ble dratt opp og luken lukket. For sikkerhets skyld dro jeg frem nattbordet og plasserte det delvis over luken.
Mens jeg satt på sengen slo det meg.
Hva er det du holder på med Gjermund? Du er jo for svarte redd! Ufattelig. Redd for to damer som elsker.
Jeg presset en hånd mot skrittet og forbannet det som verket etter berøring. Faen!
All verdens kalde tanker og bilder ble tvunget frem i minnet. Men ikke snakk om. Ingenting hjalp.
Hvorfor går jeg ikke bare ned og gjør noe med det? Slik ble jeg sittende. Lenge. Til slutt ga jeg etter og krøp bort til kanten av hemsen.
Svett, skjelvende og livredd ble jeg liggende flat på magen og se på et syn som for meg fortonet seg som uvirkelig.

Helvete Sverre! Hvor blir det av deg?

Mari. Det glødet av den nakne kroppen. Munnen og hendene var overalt på henne. Nytelsen i ansiktet til dem begge holdt på å drive meg fra vett og forstand. Den halvåpne munnen til Mari som slapp fra seg godlyder skulle jeg gitt hva som helst for å kysse nå.
Vesenet reiste seg og fjernet klærne sine. Mari smilte opp til henne og hvisket noe. Hun ble stående bare i en liten truse og nyte synet av Mari før hun rakte frem en hånd og hjalp henne opp fra bordet.
De holdt rundt hverandre en stund før Mari ble ledet over til sofaen.

– Helvete Sverre! Hvor blir det av deg? Tankene dundret i hodet og jeg turte ikke røre meg for å hente mobilen som var blitt liggende igjen på sengen.
Ti kniver i hjernen! Det blåste en tanke forbi bevisstheten uten å rekke å feste seg fordi hodet fordi det var stappe full av en setning.
– Logikken Gjermund. Hvor er logikken i denne situasjonen Gjermund?

Hun satt på skrevs over Mari som var godt tilbakelent i sofaen. Hendene til hennes rev og slet i det lange håret. Lydene fra dem gjorde dem døv fra lyden i oppkjørslen. Eller så var de så opptatt med å tilfredstille hverandre at de ga blanke faen i om det kom noen.

Sverre. Endelig! Jeg trakk til meg nesa fra kanten av hemsen i det han kom dundrende inn med et brak.

– Gjermund? Du må flytte den røde kjærra! Jeg står med hekken halvveis ut i veien. Gjerm… Å faen!

Del 9

Rundt føttene til Sverre rant det en lys veske ut over gulvet fra plastposen. Jeg knep øynene sammen og trakk meg lenger inn på hemsen.

– Nå blir det bråk, tenkte jeg og fant telefonen min.

Sverre sto som en saltstøtte midt på stuegulvet og måpte. Øynene var vid åpene av og sjokkert av å se de to kvinner i heftig elskov. Først når telefonen hans ga lyd fra seg klarte han å røre på seg. Som i transe gikk armen mot innerlommen. Midt i bevegelsen bråstoppet han når fire øyne naglet han fast. Øynene til kvinnen var svarte av raseri. Sverre løftet en pekefinger og tok telefonen med den andre hånden. Mari slet henne til seg med et missfornøyd hulk.

– Ja? Sverre hvisket i telefonen.
– Kom deg ut. Nå!
– Gjermund?  Hva sa du?
– UT. Kom deg ut nå!

Sverre rygget langsomt.
Det kom et voldsomt hyl fra Mari og Sverre tverrvendte og styrtet ut av stuen og nærmest hoppet ut ytterdøren. Jeg la fra meg telefonen og dro ut nederste skuff i kommoden og fikk på meg klær. Liggende på rygg.
Jeg var livredd mens jeg fjernet nattbordet fra luken og kommet meg ned i gangen.

– Å herre gud for en tortur! Lydene fra stuen var ikke til å holde ut. Ytterdøren sto på vid gap så det var bare å ta sats. Ytterdøren lirket jeg igjen uten en lyd mens hjertet dunket i halsen. Utenfor sto Sverre med et uttrykk jeg aldri hadde sett før i ansiktet hans. Likblek, forvirret og svett.

– Gjermund, hva er det som skjer?
– Jeg vet ikke. Eller jeg vet, men jeg forstår ikke.
– Hvem er damen som forsyner seg av Mari?
– Damen? Det er vel ikke den betegnelsen jeg ville satt på henne.
– Men hvem er det?
– Jeg aner ikke Sverre. Hun har ikke sagt et ord siden hun kom. Jeg har rett og slett ikke peiling på noe som helst egentlig.

Jeg kjente at jeg ble kvalm og svimmel.

– Hei. Gjermund. Ta det med ro. Går det bra? Sett deg ned. Det ser ut som om du skal stupe. Her, jeg har ei flaske sprit i bilen.

Sverre var på vei tilbake med spritflasken med et fett glis over trynet da ytterdøren gikk opp med et smell. Kvinnevesenet marsjerte mot oss. Splitter naken. Sverre gikk i bakken med et smell. Og spritflasken trillet lystig ned mot veien.

Del 10

Stemmen hennes la igjen akustikk av metall når hun kom mot oss. Jeg ble vettskremt. Jeg kjente en sterk trang til å gå på do samtidig som jeg ville spy.
I sideblikket så jeg Sverre ligge spredt ut over hele innkjørselen mens spritflasken rullet ned mot hovedveien. Tungen min satt fast i ganen. Innvendig følte jeg at jeg falt sammen som en sekk. Gud som jeg ønsket meg vekk. På samme tid lå det en vag murring i meg som protesterte.

– Hei! Du. Reis deg.

I et glimt så jeg Mari for meg og alt det vi hadde hatt før dette toget inn i livet vårt. Jeg hadde faen så lyst å bare brette hele kjerringa sammen og hive henne på sjøen.

– Er det noe feil på øra dine mann?

Hvordan er det mulig å ha et så nydelig utseende og en slik hard stemme? Jeg rettet meg opp og forsøkte å se uberørt ut.
Hun skred mot meg som om hun ikke var i berøring med bakken. Med isblikk. Flukt instinktet hugget til i meg. Men ble jeg bare stående med halen mellom bena.

– Nå! Hva blir det til?

Jeg kastet et blikk på Sverre som lå livløs på bakken. Hun kom nærmere mens blikket gradvis forandret seg. Jeg ville protestere, men det falt på steingrunn før jeg fikk sagt noe. Bevegelsene hennes ble mykere og blikket varmere. Som en panter kom hun rett mot meg. Stemmen var like hard og ljomet i ørene.

– Se å kom deg i hus og gjør din plikt. Jeg skal ta meg av dette vraket her.

Jeg gikk i en stor bue rundt henne og opp mot huset. Før jeg gikk inn snudde jeg meg og så meg tilbake. For et syn! Leppene gliste. Nesten hånlo mot meg når hun bøyde seg ned over Sverre.

Del 11

Nettene var de verste. Helt siden Mari reiste fra meg igjen hadde jeg ikke hatt et øyeblikks fred. I nesten et år har jeg våknet hver bidige natt av mareritt. Det går alltid ut på det samme. Mari og vesenet i vill elskov mens jeg ligger på hemsen og sloss med stå kuken. Og nesten alltid kommer Sverre brasende inn døren og rund puler dem begge. I hele vinter har jeg badet i svette hver eneste natt.

Og Mari… Jeg har ikke hørt noe fra henne siden hun stakk.

Det hendte at jeg kom over en og annen musikkanmeldelse fra turneen, og det var tydelig at hun hadde det godt. Kritikken falt i hennes favør. Hun ble beskrevet som en ung og fremgangsrik kvinne med en lysende fremtid som musiker. En gang så jeg henne avbildet med kvinnen ved sin side. Øynene til Mari glitret og lyste av forelskelse. Faen ta! Tanken på henne gjorde for det meste vondt, men jeg savnet henne med varme og kjærlighet. Jeg savner henne intenst i hver time på døgnet.

Jeg har gjort flere forsøk på å kontakte Sverre, men han er som sunket i jorden. Telefonen var kuttet og i leiligheten hans bodde det en ung jente. Hun visste heller ikke hvor Sverre var. Nå var det ikke noen nyhet at Sverre forsvant over lengre tid, men et helt år uten å la høre fra seg gjorde meg bekymret. Han har et utpreget talent til å rote seg opp i de mest kompliserte situasjoner. Og oftere enn ikke innebar disse en viss fare for liv og helse. Det var ikke få gangene at jeg hadde vært tvunget til å hjelpe han ut fra villniset han hadde klart å rote seg inn i.

Det gikk det mot sommer og jeg lurte på om jeg skulle reise bort en stund. Den tanken følte jeg meg veldig ambivalent til, og noe motvillig måtte jeg innrømme at grunnen var at jeg håpet at Mari skulle dukke opp igjen.
Jeg ble slitt ut av tankene av en ilter ringing fra telefonen.

-Gjermund.

-Hei. Det er Stine.

-Stina?

-Nei Stine. Lillesøsteren til Sverre.

-Søster?

-Halvsøster egentlig. Det er jeg som bor i leiligheten hans. Du var innom for noen måneder siden.

-Å ja, men jeg visste ikke at han hadde en søster.

-Nei det gjorde ikke han heller.

-Hvor fikk du nummeret mitt fra?

-Sverre. Han ringte og lurte på om du kunne sende penger til han.

-Nå, hvorfor overrasker ikke det meg? Hvor er han?

-Yemen.

-Yemen! Hva i svarteste gjør han i Yemen?

-Det vet jeg ikke, men han trenger penger for å komme seg hjem. Kan du komme hit til helgen? Han vil snakke med deg.

-Hva i guds navn har han rotet seg opp i nå da. Hvorfor ringer han meg ikke bare selv da?

-Det spurte jeg også om, og han sa at det kunne være farlig for deg.

-Farlig!

-Han ville bare ringe til mitt nummer så de ikke kunne kontakte deg. Og pengene må se ut som om de kommer fra meg.

Jeg kjente et trykk i hodet og det ante meg at Sverre denne gangen hadde klart å tjore seg godt fast. Yemen!

-Ok. Når vil du at jeg skal komme?

-På Lørdag. Han ringer på lørdag klokken syv. Under bønne tiden Maghrib. Det har en tidsforskjell på en time foran oss. Så bare du kommer før seks så er går det bra.

-Da sees vi på Lørdag Stine. Ta vare på deg.

Ta vare på deg. Hvorfor sa jeg det? I et kort øyeblikk så jeg den spede lyshårete jenta. Hvor gammel kan hun være tro? Egentlig alt mellom 14 og 18 år. Men selvfølgelig, må hun jo være myndig siden hun kan bo alene.

Lørdag formiddag gikk tregt. Jeg kjente en knute av spenning og lett ubehag i mellomgulvet. Hva kan det være Sverre har rotet jeg bort i nå? Yemen? Er det ikke forbud mot alkohol i det landet? Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at Sverre skulle oppholde seg frivillig over lengre tid på sted der han ikke har tilgang på alkohol.

Hele lørdagen vandret jeg som en pendel inn og ut av huset uten å finne noen form for ro. Tankene var et eneste kaos. I det jeg skulle inn i huset for n’te gang, klasket det en takstein ned på trappen rett foran tærne mine. Jeg hørte skratting fra to skjærer som fløy opp og forsvant inn i skogholtet.
Det også nå. Taktekking. Jeg raste inn i huset, reiv med meg to flasker rødvin og ei jakke. Bilnøklene fant jeg selvfølelig ikke før jeg hadde saumfart huset flere ganger.

Bygården Sverre bodde i var gammel og trekkfull. Gjennom døren kjente jeg en eim som som imot meg. Røkelse? Jeg bestemte meg for å banke på istedet for å bruke ringeklokken. Det tok sin tid før jeg hørte noen myke lyder på innsiden av døren.

-Ja?

-Det er  Gjermund. Jeg er litt tidlig ute så og si. Jeg kan komme tilbake senere om du vil?

Låsen klang. Så en til. En sikkerhetslenke og en til. Døren ble åpnet noen centimeter. Nok til at jeg kunne skimte et øye og en nesetipp. Jeg kunne ikke dy meg fra å glise.

-Jeg er ikke farlig Stine.

Hun åpnet døren langsomt og jeg måtte hive etter pusten av synet som sto foran meg. Håret var vått og hun var kledd i en tynn kne kort kjole. Gjennomsiktig for sikkerhets skyld. Hun kunne like gjerne ha surret seg inn i en tyll gardin.

-Kom inn, sa hun forsiktig og gikk til side.

Blikket var festet i gulvet. Hun var barbent. Jeg kjempet med å slite blikket til meg, men uten hell. Det klatret oppover legger og lår til jeg kunne skimte noen lyse fjon i skrittet hennes. Hun var ganske flatbrystet med brystvorter som truet med å sprenge seg ut av tøyet.

-Det ble litt tidlig. Vil du at jeg skal komme tilbake senere, hørte jeg meg selv si.

-Nei.

I gangen ble jeg stående stiv som en stokk i ordets rette forstand. Bak meg hørte jeg døren bli ettertrykkelig låst. Jeg turte ikke snu meg. Følelsen av å være naglet til gulvet overmannet meg. Hun smatt lett forbi meg og inn på kjøkkenet. Jeg ble stående på samme flekken i gangen, mens jeg med alle krefter forsøkte å hente meg inn fra sjokket. Hun kom ut i gangen igjen med et vinglass i hver hånd. Med oppsperrede øyne så hun forundret på meg før hun gikk inn i stuen. Jeg følte meg direkte dum mens jeg kippet av meg skoene og gikk nølende etter henne. Hun sto med ryggen til og bladde i en bunke cd’er.
Herre Gud! Den kjolen overlot ingenting til fantasien. Myke toner smøg seg inn i ørene. Hun snudde seg og gjorde en gest mot sofaen. Bordet var dekket med ost og kjeks. Et fruktfat med ferdigskåret frukt var plassert ved en femarmet lysestake.

-Vær så god.

Hun smilte forsiktig og så i gulvet igjen.

-Takk. Ventet du meg tidlig?

Hun svarte ikke. Jeg var i tvil om hva jeg skulle foreta meg. Jeg rakte henne posen med vin. Hun smilte litt bredere nå.

-Fikk du telefonnummeret til Sverre?

-Nei. Det kom ikke opp noe på telefonen heller. Han hørtes redd ut, sa hun.

-Redd?

-Ja. Redd for å snakke liksom. Jeg kjenner han jo ikke så godt, men det var det jeg tenkte. Kjenner du han godt?

-Tja, man kan vel si det. Fikk du ingen forklaring på hvorfor han er i Yemen?

-Nei.

Hun skjenket vin fra en karaffel og rakte meg glasset.

-Skål.

-Hepp.

Jeg klarte virkelig ikke å slite øynene fra henne. I det dempende lyset minnet hun om en alv. Noe eterisk og flyktig. Hjertet dunket helt oppe i halsen på meg.

-Du skjelver. Fryser du?

-Nei, jeg bare. Neida. Dette er bare litt uvant.

Hun smilte.
-Vil du ha noe sterkere å drikke kanskje?

-Ja takk. Bare ikke hjemmebrenten til Sverre så.

Hun lo og ristet heftig på hodet.
-Nei, den skal du slippe.

Hun blafret forbi meg ut på kjøkkenet, og kom tilbake med to cognac glass og en flaske.

-Vil du ha kaffe til?

-Nei takk.

Noe satte seg fast i halsen min da hun satte seg på kanten av sofaen ved siden av meg og så tillitsfullt opp i øynene mine. Jeg skjenket opp og ga henne glasset. Vi ble sittende slik i stillhet gjennom et halvt glass før hun snakket igjen.

-Jeg har veldig lyst til å elske med deg.

Ordene hennes var knapt hørbare, men landet som en bombe i hodet mitt. Jeg fikk ikke frem en lyd. Lyden av en foss i ørene overdøvet tankene mine. Flere ganger forsøkte jeg å snakke, men det var bare ubegripelige lyder som kom ut.
Blikket hennes glitret om kapp med de hvite tennene og jeg fant en tanketråd jeg kunne følge.

Hvor gammel kan hun være? Dette kan du ikke gjøre Gjermund! Hvorfor ikke? Nå havner du i trøbbel Gjermund, osv.

Uten forvarsel nappet hun glasset ifra meg, satte det fra seg en halv meter over bordet og kastet seg på skrevs over fanget mitt. Bak henne så jeg et blått lys blinke på veggreolen. Aldri før har jeg hatet en Nokia ringetone så intenst som i det øyeblikket.

Faen ta!

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 1, Jenter 10, Jenter 2, Jenter 3, Jenter 4, Jenter 5, Jenter 6, Jenter 7, Jenter 8, Jenter 9, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Liten-Latter undrer over jenter.

Del 11

Nettene var de verste. Helt siden Mari reiste fra meg igjen hadde jeg ikke hatt et øyeblikks fred. I nesten et år har jeg våknet hver bidige natt av mareritt. Det går alltid ut på det samme. Mari og vesenet i vill elskov mens jeg ligger på hemsen og sloss med stå kuken. Og nesten alltid kommer Sverre brasende inn døren og rund puler dem begge. I hele vinter har jeg badet i svette hver eneste natt.

Og Mari… Jeg har ikke hørt noe fra henne siden hun stakk.

Det hendte at jeg kom over en og annen musikkanmeldelse fra turneen, og det var tydelig at hun hadde det godt. Kritikken falt i hennes favør. Hun ble beskrevet som en ung og fremgangsrik kvinne med en lysende fremtid som musiker. En gang så jeg henne avbildet med kvinnen ved sin side. Øynene til Mari glitret og lyste av forelskelse. Faen ta! Tanken på henne gjorde for det meste vondt, men jeg savnet henne med varme og kjærlighet. Jeg savner henne intenst i hver time på døgnet.

Jeg har gjort flere forsøk på å kontakte Sverre, men han er som sunket i jorden. Telefonen var kuttet og i leiligheten hans bodde det en ung jente. Hun visste heller ikke hvor Sverre var. Nå var det ikke noen nyhet at Sverre forsvant over lengre tid, men et helt år uten å la høre fra seg gjorde meg bekymret. Han har et utpreget talent til å rote seg opp i de mest kompliserte situasjoner. Og oftere enn ikke innebar disse en viss fare for liv og helse. Det var ikke få gangene at jeg hadde vært tvunget til å hjelpe han ut fra villniset han hadde klart å rote seg inn i.

Det gikk det mot sommer og jeg lurte på om jeg skulle reise bort en stund. Den tanken følte jeg meg veldig ambivalent til, og noe motvillig måtte jeg innrømme at grunnen var at jeg håpet at Mari skulle dukke opp igjen.
Jeg ble slitt ut av tankene av en ilter ringing fra telefonen.

-Gjermund.

-Hei. Det er Stine.

-Stina?

-Nei Stine. Lillesøsteren til Sverre.

-Søster?

-Halvsøster egentlig. Det er jeg som bor i leiligheten hans. Du var innom for noen måneder siden.

-Å ja, men jeg visste ikke at han hadde en søster.

-Nei det gjorde ikke han heller.

-Hvor fikk du nummeret mitt fra?

-Sverre. Han ringte og lurte på om du kunne sende penger til han.

-Nå, hvorfor overrasker ikke det meg? Hvor er han?

-Yemen.

-Yemen! Hva i svarteste gjør han i Yemen?

-Det vet jeg ikke, men han trenger penger for å komme seg hjem. Kan du komme hit til helgen? Han vil snakke med deg.

-Hva i guds navn har han rotet seg opp i nå da. Hvorfor ringer han meg ikke bare selv da?

-Det spurte jeg også om, og han sa at det kunne være farlig for deg.

-Farlig!

-Han ville bare ringe til mitt nummer så de ikke kunne kontakte deg. Og pengene må se ut som om de kommer fra meg.

Jeg kjente et trykk i hodet og det ante meg at Sverre denne gangen hadde klart å tjore seg godt fast. Yemen!

-Ok. Når vil du at jeg skal komme?

-På Lørdag. Han ringer på lørdag klokken syv. Under bønne tiden Maghrib. Det har en tidsforskjell på en time foran oss. Så bare du kommer før seks så er går det bra.

-Da sees vi på Lørdag Stine. Ta vare på deg.

Ta vare på deg. Hvorfor sa jeg det? I et kort øyeblikk så jeg den spede lyshårete jenta. Hvor gammel kan hun være tro? Egentlig alt mellom 14 og 18 år. Men selvfølgelig, må hun jo være myndig siden hun kan bo alene.

Lørdag formiddag gikk tregt. Jeg kjente en knute av spenning og lett ubehag i mellomgulvet. Hva kan det være Sverre har rotet jeg bort i nå? Yemen? Er det ikke forbud mot alkohol i det landet? Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at Sverre skulle oppholde seg frivillig over lengre tid på sted der han ikke har tilgang på alkohol.

Hele lørdagen vandret jeg som en pendel inn og ut av huset uten å finne noen form for ro. Tankene var et eneste kaos. I det jeg skulle inn i huset for n’te gang, klasket det en takstein ned på trappen rett foran tærne mine. Jeg hørte skratting fra to skjærer som fløy opp og forsvant inn i skogholtet.
Det også nå. Taktekking. Jeg raste inn i huset, reiv med meg to flasker rødvin og ei jakke. Bilnøklene fant jeg selvfølelig ikke før jeg hadde saumfart huset flere ganger.

Bygården Sverre bodde i var gammel og trekkfull. Gjennom døren kjente jeg en eim som som imot meg. Røkelse? Jeg bestemte meg for å banke på istedet for å bruke ringeklokken. Det tok sin tid før jeg hørte noen myke lyder på innsiden av døren.

-Ja?

-Det er  Gjermund. Jeg er litt tidlig ute så og si. Jeg kan komme tilbake senere om du vil?

Låsen klang. Så en til. En sikkerhetslenke og en til. Døren ble åpnet noen centimeter. Nok til at jeg kunne skimte et øye og en nesetipp. Jeg kunne ikke dy meg fra å glise.

-Jeg er ikke farlig Stine.

Hun åpnet døren langsomt og jeg måtte hive etter pusten av synet som sto foran meg. Håret var vått og hun var kledd i en tynn kne kort kjole. Gjennomsiktig for sikkerhets skyld. Hun kunne like gjerne ha surret seg inn i en tyll gardin.

-Kom inn, sa hun forsiktig og gikk til side.

Blikket var festet i gulvet. Hun var barbent. Jeg kjempet med å slite blikket til meg, men uten hell. Det klatret oppover legger og lår til jeg kunne skimte noen lyse fjon i skrittet hennes. Hun var ganske flatbrystet med brystvorter som truet med å sprenge seg ut av tøyet.

-Det ble litt tidlig. Vil du at jeg skal komme tilbake senere, hørte jeg meg selv si.

-Nei.

I gangen ble jeg stående stiv som en stokk i ordets rette forstand. Bak meg hørte jeg døren bli ettertrykkelig låst. Jeg turte ikke snu meg. Følelsen av å være naglet til gulvet overmannet meg. Hun smatt lett forbi meg og inn på kjøkkenet. Jeg ble stående på samme flekken i gangen, mens jeg med alle krefter forsøkte å hente meg inn fra sjokket. Hun kom ut i gangen igjen med et vinglass i hver hånd. Med oppsperrede øyne så hun forundret på meg før hun gikk inn i stuen. Jeg følte meg direkte dum mens jeg kippet av meg skoene og gikk nølende etter henne. Hun sto med ryggen til og bladde i en bunke cd’er.
Herre Gud! Den kjolen overlot ingenting til fantasien. Myke toner smøg seg inn i ørene. Hun snudde seg og gjorde en gest mot sofaen. Bordet var dekket med ost og kjeks. Et fruktfat med ferdigskåret frukt var plassert ved en femarmet lysestake.

-Vær så god.

Hun smilte forsiktig og så i gulvet igjen.

-Takk. Ventet du meg tidlig?

Hun svarte ikke. Jeg var i tvil om hva jeg skulle foreta meg. Jeg rakte henne posen med vin. Hun smilte litt bredere nå.

-Fikk du telefonnummeret til Sverre?

-Nei. Det kom ikke opp noe på telefonen heller. Han hørtes redd ut, sa hun.

-Redd?

-Ja. Redd for å snakke liksom. Jeg kjenner han jo ikke så godt, men det var det jeg tenkte. Kjenner du han godt?

-Tja, man kan vel si det. Fikk du ingen forklaring på hvorfor han er i Yemen?

-Nei.

Hun skjenket vin fra en karaffel og rakte meg glasset.

-Skål.

-Hepp.

Jeg klarte virkelig ikke å slite øynene fra henne. I det dempende lyset minnet hun om en alv. Noe eterisk og flyktig. Hjertet dunket helt oppe i halsen på meg.

-Du skjelver. Fryser du?

-Nei, jeg bare. Neida. Dette er bare litt uvant.

Hun smilte.
-Vil du ha noe sterkere å drikke kanskje?

-Ja takk. Bare ikke hjemmebrenten til Sverre så.

Hun lo og ristet heftig på hodet.
-Nei, den skal du slippe.

Hun blafret forbi meg ut på kjøkkenet, og kom tilbake med to cognac glass og en flaske.

-Vil du ha kaffe til?

-Nei takk.

Noe satte seg fast i halsen min da hun satte seg på kanten av sofaen ved siden av meg og så tillitsfullt opp i øynene mine. Jeg skjenket opp og ga henne glasset. Vi ble sittende slik i stillhet gjennom et halvt glass før hun snakket igjen.

-Jeg har veldig lyst til å elske med deg.

Ordene hennes var knapt hørbare, men landet som en bombe i hodet mitt. Jeg fikk ikke frem en lyd. Lyden av en foss i ørene overdøvet tankene mine. Flere ganger forsøkte jeg å snakke, men det var bare ubegripelige lyder som kom ut.
Blikket hennes glitret om kapp med de hvite tennene og jeg fant en tanketråd jeg kunne følge.

Hvor gammel kan hun være? Dette kan du ikke gjøre Gjermund! Hvorfor ikke? Nå havner du i trøbbel Gjermund, osv.

Uten forvarsel nappet hun glasset ifra meg, satte det fra seg en halv meter over bordet og kastet seg på skrevs over fanget mitt. Bak henne så jeg et blått lys blinke på veggreolen. Aldri før har jeg hatet en Nokia ringetone så intenst som i det øyeblikket.

Faen ta!

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

 

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 11, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , | Skriv en kommentar

Liten-Latter undres over jenter.

Del 10

Stemmen hennes la igjen akustikk av metall når hun kom mot oss. Jeg ble vettskremt. Jeg kjente en sterk trang til å gå på do samtidig som jeg ville spy.
I sideblikket så jeg Sverre ligge spredt ut over hele innkjørselen mens spritflasken rullet ned mot hovedveien. Tungen min satt fast i ganen. Innvendig følte jeg at jeg falt sammen som en sekk. Gud som jeg ønsket meg vekk. På samme tid lå det en vag murring i meg som protesterte.

– Hei! Du. Reis deg.

I et glimt så jeg Mari for meg og alt det vi hadde hatt før dette toget inn i livet vårt. Jeg hadde faen så lyst å bare brette hele kjerringa sammen og hive henne på sjøen.

– Er det noe feil på øra dine mann?

Hvordan er det mulig å ha et så nydelig utseende og en slik hard stemme? Jeg rettet meg opp og forsøkte å se uberørt ut.
Hun skred mot meg som om hun ikke var i berøring med bakken. Med isblikk. Flukt instinktet hugget til i meg. Men ble jeg bare stående med halen mellom bena.

– Nå! Hva blir det til?

Jeg kastet et blikk på Sverre som lå livløs på bakken. Hun kom nærmere mens blikket gradvis forandret seg. Jeg ville protestere, men det falt på steingrunn før jeg fikk sagt noe. Bevegelsene hennes ble mykere og blikket varmere. Som en panter kom hun rett mot meg. Stemmen var like hard og ljomet i ørene.

– Se å kom deg i hus og gjør din plikt. Jeg skal ta meg av dette vraket her.

Jeg gikk i en stor bue rundt henne og opp mot huset. Før jeg gikk inn snudde jeg meg og så meg tilbake. For et syn! Leppene gliste. Nesten hånlo mot meg når hun bøyde seg ned over Sverre.

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 10, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Liten-Latter undrer over jenter.

Del 9

Rundt føttene til Sverre rant det en lys veske ut over gulvet fra plastposen. Jeg knep øynene sammen og trakk meg lenger inn på hemsen.

– Nå blir det bråk, tenkte jeg og fant telefonen min.

Sverre sto som en saltstøtte midt på stuegulvet og måpte. Øynene var vid åpene av og sjokkert av å se de to kvinner i heftig elskov. Først når telefonen hans ga lyd fra seg klarte han å røre på seg. Som i transe gikk armen mot innerlommen. Midt i bevegelsen bråstoppet han når fire øyne naglet han fast. Øynene til kvinnen var svarte av raseri. Sverre løftet en pekefinger og tok telefonen med den andre hånden. Mari slet henne til seg med et missfornøyd hulk.

– Ja? Sverre hvisket i telefonen.
– Kom deg ut. Nå!
– Gjermund?  Hva sa du?
– UT. Kom deg ut nå!

Sverre rygget langsomt.
Det kom et voldsomt hyl fra Mari og Sverre tverrvendte og styrtet ut av stuen og nærmest hoppet ut ytterdøren. Jeg la fra meg telefonen og dro ut nederste skuff i kommoden og fikk på meg klær. Liggende på rygg.
Jeg var livredd mens jeg fjernet nattbordet fra luken og kommet meg ned i gangen.

– Å herre gud for en tortur! Lydene fra stuen var ikke til å holde ut. Ytterdøren sto på vid gap så det var bare å ta sats. Ytterdøren lirket jeg igjen uten en lyd mens hjertet dunket i halsen. Utenfor sto Sverre med et uttrykk jeg aldri hadde sett før i ansiktet hans. Likblek, forvirret og svett.

– Gjermund, hva er det som skjer?
– Jeg vet ikke. Eller jeg vet, men jeg forstår ikke.
– Hvem er damen som forsyner seg av Mari?
– Damen? Det er vel ikke den betegnelsen jeg ville satt på henne.
– Men hvem er det?
– Jeg aner ikke Sverre. Hun har ikke sagt et ord siden hun kom. Jeg har rett og slett ikke peiling på noe som helst egentlig.

Jeg kjente at jeg ble kvalm og svimmel.

– Hei. Gjermund. Ta det med ro. Går det bra? Sett deg ned. Det ser ut som om du skal stupe. Her, jeg har ei flaske sprit i bilen.

Sverre var på vei tilbake med spritflasken med et fett glis over trynet da ytterdøren gikk opp med et smell. Kvinnevesenet marsjerte mot oss. Splitter naken. Sverre gikk i bakken med et smell. Og spritflasken trillet lystig ned mot veien.

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 9, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , , | Skriv en kommentar

Liten-Latter undres over jenter.

Del 8

Uten å vente på svar slengte jeg på røret mens jeg dro frem den største av dukene jeg hadde arvet fra min mor.

Sms’en med adressen ble sendt. Jeg prøvde alt det jeg var kar om å ikke høre på lydene fra stuen. Et øyeblikk trodde jeg at hjertet skulle eksplodere av fortvilelse. Hele kroppen var i opprør. Et opprør av motstridende krefter sloss mot hverandre og jeg fikk lyst til å skrike det ut.

Lydene fra Mari talte sitt tydelige språk om en nytelse som jeg bare kunne drømme om. Jeg dro duken tettere rundt meg og smatt ut i gangen. Jeg fikk dratt ned stigen til hemsen og listet meg opp. Duken holdt jeg fast som om den skulle være min siste eiendel i denne verden. Stigen ble dratt opp og luken lukket. For sikkerhets skyld dro jeg frem nattbordet og plasserte det delvis over luken.
Mens jeg satt på sengen slo det meg.
Hva er det du holder på med Gjermund? Du er jo for svarte redd! Ufattelig. Redd for to damer som elsker.
Jeg presset en hånd mot skrittet og forbannet det som verket etter berøring. Faen!
All verdens kalde tanker og bilder ble tvunget frem i minnet. Men ikke snakk om. Ingenting hjalp.
Hvorfor går jeg ikke bare ned og gjør noe med det? Slik ble jeg sittende. Lenge. Til slutt ga jeg etter og krøp bort til kanten av hemsen.
Svett, skjelvende og livredd ble jeg liggende flat på magen og se på et syn som for meg fortonet seg som uvirkelig.

Helvete Sverre! Hvor blir det av deg?

Mari. Det glødet av den nakne kroppen. Munnen og hendene var overalt på henne. Nytelsen i ansiktet til dem begge holdt på å drive meg fra vett og forstand. Den halvåpne munnen til Mari som slapp fra seg godlyder skulle jeg gitt hva som helst for å kysse nå.
Vesenet reiste seg og fjernet klærne sine. Mari smilte opp til henne og hvisket noe. Hun ble stående bare i en liten truse og nyte synet av Mari før hun rakte frem en hånd og hjalp henne opp fra bordet.
De holdt rundt hverandre en stund før Mari ble ledet over til sofaen.

– Helvete Sverre! Hvor blir det av deg? Tankene dundret i hodet og jeg turte ikke røre meg for å hente mobilen som var blitt liggende igjen på sengen.
Ti kniver i hjernen! Det blåste en tanke forbi bevisstheten uten å rekke å feste seg fordi hodet fordi det var stappe full av en setning.
– Logikken Gjermund. Hvor er logikken i denne situasjonen Gjermund?

Hun satt på skrevs over Mari som var godt tilbakelent i sofaen. Hendene til hennes rev og slet i det lange håret. Lydene fra dem gjorde dem døv fra lyden i oppkjørslen. Eller så var de så opptatt med å tilfredstille hverandre at de ga blanke faen i om det kom noen.

Sverre. Endelig! Jeg trakk til meg nesa fra kanten av hemsen i det han kom dundrende inn med et brak.

– Gjermund? Du må flytte den røde kjærra! Jeg står med hekken halvveis ut i veien. Gjerm… Å faen!

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 8, Mari, Orgasmer, Sverre | Skriv en kommentar

Liten-Latter undrer over jenter.

Del 7

Angstbarometeret steg og halsen snørte seg sammen i frykt av hva som ville komme. Skriket til Mari gjorde vondt i ørene. Hun var utvilsomt like redd som meg.
I sideblikket så jeg at hun rygget enda lenger inn i rommet. Jeg ville snu meg mot Mari og be henne om hjelp, men jeg fikk ikke revet blikket løs fra det vesenet foran oss.
Tankene streifet rundt ordet kvinne, og jeg ble i tvil. Kvinne eller barn? Dame var hun definitivt ikke.
Blikket som var fokusert på Mari flyttet seg over på meg. Jeg kjente en skarp smerte i det hun naglet øynene fast i blikket mitt. Helt klart. Kvinnevesen og barn på samme tid. Trassalder blandet ryddig inn i en kvinne.

Jeg ble med ett klar over at jeg kun var ikledd en pute i fanget. Pinlig berørt av at jeg satt der naken fikk jeg revet meg løs fra blikket hennes og snudd meg mot Mari. I samme øyeblikk falt hun på rygg over stuebordet. Handlingslammet og ute av stand til å reagere for og hjelpe henne ble jeg sittende og lytte til mine egne tanker.

Så der var hun. Min rival. Hodet gikk i spinn.
«Jeg lever med en kvinne nå.» Ekkoet i hukommelsen overdøvet det hun sa. Munnen hennes beveget seg, men jeg hørte ikke en lyd. Jeg fikk heller ikke reist meg. Puten var for liten. Hjertet sank i brystet. Det var den samme fortvilelsen som oppsto når det ble klart for meg at Mari hadde et forhold som kompliserte livet hennes. Det var da jeg stakk. Uten et ord.
Sverre forsøkte den gang å få meg til å forstå at en uavsluttet situasjon alltid vil vende tilbake i en eller annen form.
Så fikk han rett igjen. Sverre. Ikke en gang han visste hvor jeg oppholdt meg etter at jeg stakk.
Hvordan hadde hun funnet meg? Og hvorfor hadde hun sendt Mari i forveien?
Hadde jeg forstått dette riktig? Mari hadde kommet for å redde sitt forhold til denne kvinnen. Det var vel det hun sa? «Hun vil ikke vite av meg før hun får treffe den jeg elsker.»

Vesenet beveget seg mot Mari med kattebevegelser.
Det kunne da umulig være behagelig å ligge i den stillingen på et bord. Men hun rørte seg ikke. Hun var vel like stiv av skrekk som meg.
Kvinnen satte seg på bordkanten og strøk vekk lokkene fra øynene til Mari. Et halvkvalt hikst slapp ut fra Mari. Jeg kunne se at kvinnevesenet smilte overbærende og mykt til henne.

– Hvorfor? sa Mari.

Hun svarte ikke. Hun fjernet håret sitt i en elegant bevegelse, lente seg over henne og kysset Mari på halsen.
Jeg så at kroppen til Mari slappet av og jeg kjente et stikk av misunnelse.
Gråten kom stille fra Mari. De følsomme kyssene drysset over Mari mens hun rettet på kroppen hennes til en mer behagelig stilling.
Jeg følte meg som en stor fjott der jeg satt. Naken. Under en liten pute. Fullstendig skrekkslagen og i villrede om hva jeg skulle foreta meg. Igjen kretset tankene rundt Sverre. Som et nødbluss kom innskytelsen.
Sverre! Jeg må ha tak i Sverre. Jeg kastet et diskret blikk over på seansen på stuebordet og kjente at det hugg til i underlivet.

De hvisket til hverandre. Kjærtegnene forsterket kjærligheten dem imellom. For dem eksisterte jeg ikke. De hadde sitt eget univers. Og Mari gråt.
Kvinnen slapp mobil og bilnøkler i gulvet og omfavnet henne. Gråten stilnet og hun ble liggende sammenkrøllet i fanget hennes.
Jeg kjente panikken min eskalere i det vesenet reiste. Hun sendte meg et isblikk mens hun samlet sammen puter fra sofaen og la under hodet til Mari. Hun lå aldeles slapp og rolig på bordet og lot seg bli pakket ut av myke kattebevegelser og kyss.
Jeg kjente blodet suse i ørene mens jeg fikk en pinlig tilstand under puten.
Dette blir rett og slett for mye, rakk jeg å tenke mens jeg styrtet ut på kjøkkenet. Jeg rev opp telefonen og ringte til Sverre. Lydene fra stuen var ikke til å holde ut.
– Ta telefonen da mann!

– Hallo?

– Sverre, du må komme!

– Hallo? Hvem er det?

– Det er meg for faen! Du må komme. Du hadde rett, men jeg klarer ikke å rote meg ut av dette alene.

– Gjermund? Ringer du meg midt i et nummer?

– Nei for svarte, det er ikke meg. Lydene kommer fra stuen. Det er Mari og et skremmende vesen. Kan du være så snill å komme? Nå!

– Jævlig bra Gjermund. Jeg kommer med en gang. Har du noe å drekka på?

Copyright Liten 20©17 Latter All rights are reserved

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 7, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med | Skriv en kommentar

Liten-Latter undrer over jenter

(fortsettelse fra jenter10)

Nettene var de verste. Helt siden Mari reiste fra meg igjen hadde jeg ikke hatt et øyeblikks fred. I nesten et år har jeg våknet hver bidige natt av mareritt. Det går alltid ut på det samme. Mari og vesenet i vill elskov mens jeg ligger på hemsen og sloss med stå kuken. Og nesten alltid kommer Sverre brasende inn døren og rund puler dem begge. I hele vinter har jeg badet i svette hver eneste natt.

Og Mari… Jeg har ikke hørt noe fra henne siden hun stakk.

Det hendte at jeg kom over en og annen musikkanmeldelse fra turneen, og det var tydelig at hun hadde det godt. Kritikken falt i hennes favør. Hun ble beskrevet som en ung og fremgangsrik kvinne med en lysende fremtid som musiker. En gang så jeg henne avbildet med kvinnen ved sin side. Øynene til Mari glitret og lyste av forelskelse. Faen ta! Tanken på henne gjorde for det meste vondt, men jeg savnet henne med varme og kjærlighet. Jeg savner henne intenst i hver time på døgnet.

Jeg har gjort flere forsøk på å kontakte Sverre, men han er som sunket i jorden. Telefonen var kuttet og i leiligheten hans bodde det en ung jente. Hun visste heller ikke hvor Sverre var. Nå var det ikke noen nyhet at Sverre forsvant over lengre tid, men et helt år uten å la høre fra seg gjorde meg bekymret. Han har et utpreget talent til å rote seg opp i de mest kompliserte situasjoner. Og oftere enn ikke innebar disse en viss fare for liv og helse. Det var ikke få gangene at jeg hadde vært tvunget til å hjelpe han ut fra villniset han hadde klart å rote seg inn i.

Det gikk det mot sommer og jeg lurte på om jeg skulle reise bort en stund. Den tanken følte jeg meg veldig ambivalent til, og noe motvillig måtte jeg innrømme at grunnen var at jeg håpet at Mari skulle dukke opp igjen.
Jeg ble slitt ut av tankene av en ilter ringing fra telefonen.

-Gjermund.

-Hei. Det er Stine.

-Stina?

-Nei Stine. Lillesøsteren til Sverre.

-Søster?

-Halvsøster egentlig. Det er jeg som bor i leiligheten hans. Du var innom for noen måneder siden.

-Å ja, men jeg visste ikke at han hadde en søster.

-Nei det gjorde ikke han heller.

-Hvor fikk du nummeret mitt fra?

-Sverre. Han ringte og lurte på om du kunne sende penger til han.

-Nå, hvorfor overrasker ikke det meg? Hvor er han?

-Yemen.

-Yemen! Hva i svarteste gjør han i Yemen?

-Det vet jeg ikke, men han trenger penger for å komme seg hjem. Kan du komme hit til helgen? Han vil snakke med deg.

-Hva i guds navn har han rotet seg opp i nå da. Hvorfor ringer han meg ikke bare selv da?

-Det spurte jeg også om, og han sa at det kunne være farlig for deg.

-Farlig!

-Han ville bare ringe til mitt nummer så de ikke kunne kontakte deg. Og pengene må se ut som om de kommer fra meg.

Jeg kjente et trykk i hodet og det ante meg at Sverre denne gangen hadde klart å tjore seg godt fast. Yemen!

-Ok. Når vil du at jeg skal komme?

-På Lørdag. Han ringer på lørdag klokken syv. Under bønne tiden Maghrib. Det har en tidsforskjell på en time foran oss. Så bare du kommer før seks så er går det bra.

-Da sees vi på Lørdag Stine. Ta vare på deg.

Ta vare på deg. Hvorfor sa jeg det? I et kort øyeblikk så jeg den spede lyshårete jenta. Hvor gammel kan hun være tro? Egentlig alt mellom 14 og 18 år. Men selvfølgelig, må hun jo være myndig siden hun kan bo alene.

Lørdag formiddag gikk tregt. Jeg kjente en knute av spenning og lett ubehag i mellomgulvet. Hva kan det være Sverre har rotet jeg bort i nå? Yemen? Er det ikke forbud mot alkohol i det landet? Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at Sverre skulle oppholde seg frivillig over lengre tid på sted der han ikke har tilgang på alkohol.

Hele lørdagen vandret jeg som en pendel inn og ut av huset uten å finne noen form for ro. Tankene var et eneste kaos. I det jeg skulle inn i huset for n’te gang, klasket det en takstein ned på trappen rett foran tærne mine. Jeg hørte skratting fra to skjærer som fløy opp og forsvant inn i skogholtet.
Det også nå. Taktekking. Jeg raste inn i huset, reiv med meg to flasker rødvin og ei jakke. Bilnøklene fant jeg selvfølelig ikke før jeg hadde saumfart huset flere ganger.

Bygården Sverre bodde i var gammel og trekkfull. Gjennom døren kjente jeg en eim som som imot meg. Røkelse? Jeg bestemte meg for å banke på istedet for å bruke ringeklokken. Det tok sin tid før jeg hørte noen myke lyder på innsiden av døren.

-Ja?

-Det er  Gjermund. Jeg er litt tidlig ute så og si. Jeg kan komme tilbake senere om du vil?

Låsen klang. Så en til. En sikkerhetslenke og en til. Døren ble åpnet noen centimeter. Nok til at jeg kunne skimte et øye og en nesetipp. Jeg kunne ikke dy meg fra å glise.

-Jeg er ikke farlig Stine.

Hun åpnet døren langsomt og jeg måtte hive etter pusten av synet som sto foran meg. Håret var vått og hun var kledd i en tynn kne kort kjole. Gjennomsiktig for sikkerhets skyld. Hun kunne like gjerne ha surret seg inn i en tyll gardin.

-Kom inn, sa hun forsiktig og gikk til side.

Blikket var festet i gulvet. Hun var barbent. Jeg kjempet med å slite blikket til meg, men uten hell. Det klatret oppover legger og lår til jeg kunne skimte noen lyse fjon i skrittet hennes. Hun var ganske flatbrystet med brystvorter som truet med å sprenge seg ut av tøyet.

-Det ble litt tidlig. Vil du at jeg skal komme tilbake senere, hørte jeg meg selv si.

-Nei.

I gangen ble jeg stående stiv som en stokk i ordets rette forstand. Bak meg hørte jeg døren bli ettertrykkelig låst. Jeg turte ikke snu meg. Følelsen av å være naglet til gulvet overmannet meg. Hun smatt lett forbi meg og inn på kjøkkenet. Jeg ble stående på samme flekken i gangen, mens jeg med alle krefter forsøkte å hente meg inn fra sjokket. Hun kom ut i gangen igjen med et vinglass i hver hånd. Med oppsperrede øyne så hun forundret på meg før hun gikk inn i stuen. Jeg følte meg direkte dum mens jeg kippet av meg skoene og gikk nølende etter henne. Hun sto med ryggen til og bladde i en bunke cd’er.
Herre Gud! Den kjolen overlot ingenting til fantasien. Myke toner smøg seg inn i ørene. Hun snudde seg og gjorde en gest mot sofaen. Bordet var dekket med ost og kjeks. Et fruktfat med ferdigskåret frukt var plassert ved en femarmet lysestake.

-Vær så god.

Hun smilte forsiktig og så i gulvet igjen.

-Takk. Ventet du meg tidlig?

Hun svarte ikke. Jeg var i tvil om hva jeg skulle foreta meg. Jeg rakte henne posen med vin. Hun smilte litt bredere nå.

-Fikk du telefonnummeret til Sverre?

-Nei. Det kom ikke opp noe på telefonen heller. Han hørtes redd ut, sa hun.

-Redd?

-Ja. Redd for å snakke liksom. Jeg kjenner han jo ikke så godt, men det var det jeg tenkte. Kjenner du han godt?

-Tja, man kan vel si det. Fikk du ingen forklaring på hvorfor han er i Yemen?

-Nei.

Hun skjenket vin fra en karaffel og rakte meg glasset.

-Skål.

-Hepp.

Jeg klarte virkelig ikke å slite øynene fra henne. I det dempende lyset minnet hun om en alv. Noe eterisk og flyktig. Hjertet dunket helt oppe i halsen på meg.

-Du skjelver. Fryser du?

-Nei, jeg bare. Neida. Dette er bare litt uvant.

Hun smilte.
-Vil du ha noe sterkere å drikke kanskje?

-Ja takk. Bare ikke hjemmebrenten til Sverre så.

Hun lo og ristet heftig på hodet.
-Nei, den skal du slippe.

Hun blafret forbi meg ut på kjøkkenet, og kom tilbake med to cognac glass og en flaske.

-Vil du ha kaffe til?

-Nei takk.

Noe satte seg fast i halsen min da hun satte seg på kanten av sofaen ved siden av meg og så tillitsfullt opp i øynene mine. Jeg skjenket opp og ga henne glasset. Vi ble sittende slik i stillhet gjennom et halvt glass før hun snakket igjen.

-Jeg har veldig lyst til å elske med deg.

Ordene hennes var knapt hørbare, men landet som en bombe i hodet mitt. Jeg fikk ikke frem en lyd. Lyden av en foss i ørene overdøvet tankene mine. Flere ganger forsøkte jeg å snakke, men det var bare ubegripelige lyder som kom ut.
Blikket hennes glitret om kapp med de hvite tennene og jeg fant en tanketråd jeg kunne følge.

Hvor gammel kan hun være? Dette kan du ikke gjøre Gjermund! Hvorfor ikke? Nå havner du i trøbbel Gjermund, osv.

Uten forvarsel nappet hun glasset ifra meg, satte det fra seg en halv meter over bordet og kastet seg på skrevs over fanget mitt. Bak henne så jeg et blått lys blinke på veggreolen. Aldri før har jeg hatet en Nokia ringetone så intenst som i det øyeblikket.

Faen ta!

 

Publisert i Jenter 11 | Skriv en kommentar

Liten-Latter undres over jenter.

(fortsettelse fra jenter9)

Stemmen hennes la igjen akustikk av metall når hun kom mot oss. Jeg ble vettskremt. Jeg kjente en sterk trang til å gå på do samtidig som jeg ville spy.
I sideblikket så jeg Sverre ligge spredt ut over hele innkjørselen mens spritflasken rullet ned mot hovedveien. Tungen min satt fast i ganen. Innvendig følte jeg at jeg falt sammen som en sekk. Gud som jeg ønsket meg vekk. På samme tid lå det en vag murring i meg som protesterte.

– Hei! Du. Reis deg.

I et glimt så jeg Mari for meg og alt det vi hadde hatt før dette toget inn i livet vårt. Jeg hadde faen så lyst å bare brette hele kjerringa sammen og hive henne på sjøen.

– Er det noe feil på øra dine mann?

Hvordan er det mulig å ha et så nydelig utseende og en slik hard stemme? Jeg rettet meg opp og forsøkte å se uberørt ut.
Hun skred mot meg som om hun ikke var i berøring med bakken. Med isblikk. Flukt instinktet hugget til i meg. Men ble jeg bare stående med halen mellom bena.

– Nå! Hva blir det til?

Jeg kastet et blikk på Sverre som lå livløs på bakken. Hun kom nærmere mens blikket gradvis forandret seg. Jeg ville protestere, men det falt på steingrunn før jeg fikk sagt noe. Bevegelsene hennes ble mykere og blikket varmere. Som en panter kom hun rett mot meg. Stemmen var like hard og ljomet i ørene.

– Se å kom deg i hus og gjør din plikt. Jeg skal ta meg av dette vraket her.

Jeg gikk i en stor bue rundt henne og opp mot huset. Før jeg gikk inn snudde jeg meg og så meg tilbake. For et syn! Leppene gliste. Nesten hånlo mot meg når hun bøyde seg ned over Sverre.

(jeg hørte Mari klynke inne i stuen)

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 10, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , , | 5 kommentarer

Liten-Latter undrer over jenter.

(fortsettelse fra jenter8)

Rundt føttene til Sverre rant det en lys veske ut over gulvet fra plastposen. Jeg knep øynene sammen og trakk meg lenger inn på hemsen.

– Nå blir det bråk, tenkte jeg og fant telefonen min.

Sverre sto som en saltstøtte midt på stuegulvet og måpte. Øynene var vid åpene av og sjokkert av å se de to kvinner i heftig elskov. Først når telefonen hans ga lyd fra seg klarte han å røre på seg. Som i transe gikk armen mot innerlommen. Midt i bevegelsen bråstoppet han når fire øyne naglet han fast. Øynene til kvinnen var svarte av raseri. Sverre løftet en pekefinger og tok telefonen med den andre hånden. Mari slet henne til seg med et missfornøyd hulk.

– Ja? Sverre hvisket i telefonen.
– Kom deg ut. Nå!
– Gjermund?  Hva sa du?
– UT. Kom deg ut nå!

Sverre rygget langsomt.
Det kom et voldsomt hyl fra Mari og Sverre tverrvendte og styrtet ut av stuen og nærmest hoppet ut ytterdøren. Jeg la fra meg telefonen og dro ut nederste skuff i kommoden og fikk på meg klær. Liggende på rygg.
Jeg var livredd mens jeg fjernet nattbordet fra luken og kommet meg ned i gangen.

– Å herre gud for en tortur! Lydene fra stuen var ikke til å holde ut. Ytterdøren sto på vid gap så det var bare å ta sats. Ytterdøren lirket jeg igjen uten en lyd mens hjertet dunket i halsen. Utenfor sto Sverre med et uttrykk jeg aldri hadde sett før i ansiktet hans. Likblek, forvirret og svett.

– Gjermund, hva er det som skjer?
– Jeg vet ikke. Eller jeg vet, men jeg forstår ikke.
– Hvem er damen som forsyner seg av Mari?
– Damen? Det er vel ikke den betegnelsen jeg ville satt på henne.
– Men hvem er det?
– Jeg aner ikke Sverre. Hun har ikke sagt et ord siden hun kom. Jeg har rett og slett ikke peiling på noe som helst egentlig.

Jeg kjente at jeg ble kvalm og svimmel.

– Hei. Gjermund. Ta det med ro. Går det bra? Sett deg ned. Det ser ut som om du skal stupe. Her, jeg har ei flaske sprit i bilen.

Sverre var på vei tilbake med spritflasken med et fett glis over trynet da ytterdøren gikk opp med et smell. Kvinnevesenet marsjerte mot oss. Splitter naken. Sverre gikk i bakken med et smell. Og spritflasken trillet lystig ned mot veien.

(fortsettelse: Dere kommer inn nå, befalte hun.)

Publisert i Gjermund, Jenter, Jenter 9, Mari, Orgasmer, Sverre | Merket med , , , , , | 8 kommentarer

Liten-Latter undres over jenter.

(fortsettelse fra jenter7)

Uten å vente på svar slengte jeg på røret mens jeg dro frem den største av dukene jeg hadde arvet fra min mor.

Sms’en med adressen ble sendt. Jeg prøvde alt det jeg var kar om å ikke høre på lydene fra stuen. Et øyeblikk trodde jeg at hjertet skulle eksplodere av fortvilelse. Hele kroppen var i opprør. Et opprør av motstridende krefter sloss mot hverandre og jeg fikk lyst til å skrike det ut.

Lydene fra Mari talte sitt tydelige språk om en nytelse jeg bare kunne drømme om. Jeg dro duken tettere rundt meg og smatt ut i gangen. Jeg fikk dratt ned stigen til hemsen og listet meg opp. Duken holdt jeg fast som om den var min siste eiendel i denne verden. Stigen ble dratt opp og luken lukket. For sikkerhets skyld dro jeg frem nattbordet og plasserte det delvis over luken.
Mens jeg satt på sengen slo det meg.
Hva er det du holder på med Gjermund? Jeg er jo for svarte redd! Ufattelig. Redd for to kvinner som elsker.
Jeg presset en hånd mot skrittet og forbannet det som verket etter berøring. Faen!
All verdens kalde tanker og bilder ble tvunget frem i minnet. Men ikke snakk om. Ingenting hjalp.
Hvorfor går jeg ikke bare ned og gjør noe med det? Slik ble jeg sittende. Lenge. Til slutt ga jeg etter og krøp bort til kanten av hemsen.
Svett, skjelvende og livredd ble jeg liggende flat på magen og se på et syn som for meg fortonet seg som uvirkelig.

Helvete Sverre! Hvor blir det av deg?

Mari. Det glødet av den nakne kroppen. Munnen og hendene var overalt på henne. Nytelsen i ansiktet til dem begge holdt på å drive meg fra vett og forstand. Den halvåpne munnen til Mari som slapp fra seg godlyder skulle jeg gitt hva som helst for å kysse nå.
Vesenet reiste seg og fjernet klærne sine. Mari smilte opp til henne og hvisket noe. Hun ble stående bare i en liten truse og nyte synet av Mari før hun rakte frem en hånd og hjalp henne opp fra bordet.
De holdt rundt hverandre en stund før Mari ble ledet over til sofaen.

– Helvete Sverre! Hvor blir det av deg? Tankene dundret i hodet og jeg turte ikke røre meg for å hente mobilen som var blitt liggende igjen på sengen.
Ti kniver i hjernen! Det blåste en tanke forbi bevisstheten uten å rekke å feste seg fordi hodet var stappe full av en setning.
– Logikken Gjermund. Hvor er logikken i denne situasjonen Gjermund?

Hun satt på skrevs over Mari som var godt tilbakelent i sofaen. Hendene til Mari rev og slet i håret hennes. Lydene fra dem gjorde dem døv fra lyden i oppkjørslen. Eller så var de så opptatt med å tilfredstille hverandre at de ga blanke faen i om det kom noen.

Sverre. Endelig! Jeg trakk til meg nesa fra kanten av hemsen i det han kom dundrende inn med et brak.

– Gjermund? Du må flytte den røde kjærra! Jeg står med hekken halvveis ut i veien. Gjerm… Å faen!

(fortsettelse: Sverre sto med verdens lengste gap, og ølposen gikk i gulvet med et smell.)

Publisert i Jenter 8 | 5 kommentarer