tåketanker

Det er høst ute, og jeg tror kroppen føler at november nærmer seg.
Det føles iallefall slik, og jeg liker det ikke. Jeg trenger ikke det der flere ganger i året.
Spørsmålet som kverner om igjen og om igjen er hvorfor?

Jeg skjønner det ikke. Hadde jeg visst hvorfor, så hadde det vært lettere å gjøre noe med det.
Å settle seg med «det er bare sånn», duger ikke. Så knolten blir en slags tankekvern istededenfor. Og det er slitsomt. Etterhvert kommer jeg bare dypere og dypere inn i det. Noen fine mennesker i livet mitt sa at jeg må gi beskjed om jeg vil prate om det. Men hvordan kan jeg prate om det..når jeg ikke vet, når jeg ikke klarer å sette ord på det?

Plutselig ble det livsdiktet viktig igjen. Inger Hagerup hvisker til meg, slik føles det, når jeg tenker på «detalj av usynlig novemberlandskap». En liten stund står tiden stille, og jeg befinner meg midt inne i diktet.

«Detalj av usynlig novemberlandskap»
-Inger Hagerup

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn
Alt alt er visket ut av sludd og regn

Det stod en gang det sted jeg skulle til
Når ble det borte og når fòr jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.